Noen ganger trenger man rett og slett en liten pause. Jeg tar en liten pause nå. Regner med å være tilbake over helgen igjen. Mulig jeg titter innom føre det, men hvis ikke veit dere i alle fall hvorfor. Jeg syns det er veldig hyggelig med alle som tar seg turen innom her, det skal dere vite.
Jeg skulle gjerne underholdt dere mer enn det jeg har gjort i det siste også, men når formen er som den er, med noen helt forferdelige dager og noen gode dager, så er det ikke så lett å underholde. Verke seg selv, eller andre. Jeg sliter nok med å underholde mine egen hunder og katter.
De lider ingen nød, det er bare min egen samvittighet i forhold til hvor mye jeg ønsker. Sånn er det noen ganger. Men jeg kommer sterkere tilbake der også. Det har jeg bestemt. Jeg har ingen planer om å være så sykt sykling som det jeg er nå i en evighet. Det orker ingen av oss, for å si det sånn.
Jeg kavet meg ut av døren i dag, med kamera over skulderen og hundene på slep. Ikke at jeg trengte å slepe de. Tur er alltid gøy, uansett. Jeg måtte en tur innom posten for å hente en pakke med noen flere turbukser jeg har bestilt. Jeg tenkte derfor at vi kunne ta en tur på stranden på vei hjem igjen.
Været er der at det er like før det regner, typ. Likevel var det en familie på fire på stranden. Jeg satser på at den lille stranden på bortsiden, med fjell på begge sider, skulle være ledig. Det var den. I typ 5 minutter! Brått sto det en sykkeltysker der og glodde. Jeg tok Petter i bånd, til han sin store fortvilelse.
1. Petter er så glad for å få løpe fritt, selv om plassen ikke er så stor.
2. Kortvarig glede! På med båndet.
3. Han ser fornøyd ut, men det er ikke helt sant.
4. Han klager sin nød over tyskerne som sørget for at han måtte i bånd.
Tyskeren hadde planer om å campe akkurat på denne lille stranden vi var på. Campe liksom. Som man kan se på bildene er det ikke akkurat verdens mest behagelige underlag, men for all del, bare slå opp teltet ditt du! Han gikk igjen, jeg slapp Petter, men to minutter etterpå kom han tilbake med to kompiser!
De skulle campe! Jeg får Petter i bånd igjen og blir bare sittende å vente til alle tre hadde kommet seg ned på stranden med tingene sine. Man må nemlig klatre litt i en skråning for å komme seg opp og ned her i fra så jeg ville ikke risikere å snuble i beina på de, med to hunder på slep opp fjellveggen.
5. Iimo syns tyskerne er litt spennende.
6. Hu er ei lita ei altså.
7. Jeg bare sniker litt rundt her jeg.
8. De må øynene, den lille nesen og de små potene. Evig søt!
Det blei en kortvarig glede på stranden. Jeg trur vi fikk vært der i maks 15 minutter. Når vi endelig trudde vi kunne være aleine på stranden måtte det selvfølgelig komme noen turister som skulle campe. Og så der da liksom. Ja ja, sånn er det bare. Vi gikk bare tilbake til bilen igjen og dro hjem.
Jeg satser heller på at jeg er i form til en rusletur litt seinere i kveld. Jeg vil så gjerne ut å bevege meg, men jeg oker ikke så lenge om gangen. Hundene er i alle fall litt fornøyd med den korte turen, for de snorker i kor her. De må trenes opp i takt med meg igjen, trur jeg. Vi er jo ikke så aktive i disse tider.
I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
Faktisk er det jeg selv som har kommet på den der, for veldig mange år siden. I en verden der man følte at man måtte vokse opp alt for fort, følte jeg vel litt at jeg måtte huske på det å ha det gøy også. Og det hadde jeg. Jeg hadde fantastiske venner på den tiden som helt klart gjorde dagene bra.
Jeg har tatovert denne teksten på kroppen. Jeg tenkte lenge på hva jeg ville ha, tekst var bestemt, men ikke hva, helt til ei bloggvenninne hintet om teksten i headeren jeg hadde den gangen. Og den passer meg jo perfekt, siden det er jeg selv som har sagt det. Forresten betyr Elin “den strålende”.
I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, huver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
1. Jeg hater å fryse! 2. Jeg takler ikke når det blir for varmt. 3. Jeg er veldig gald i farger. Favorittene er blå og lilla. 4. Jeg pusser tennene i snitt 7 minutter om gangen. 5. Jeg prøver veldig hardt å redusere inntaket av Red Bull. 6. Jeg bruker størrelse 36.5 i sko. 7. Jeg har ikke balanse nok, eller konsentrasjon nok til å greie å sykle. 8. Når jeg var liten blei kalt Madam Mim pga håret. 9. Jeg er elendig på det å lyve, men jeg har en helt syk overtalelsesevne. 10. Jeg er nummer fire i rekken av åtte søsken.
11. Høsten er min favoritt årstid. 12. Barn har en tendens til å gråte når de ser meg. Jeg liker ikke dem så godt heller, så. 13. Min favoritt is er Piggelin. 14. Jeg er vilt forelsket i Bruce Willis, Juliette Lewis, Paul Walker (R.I.P), Emma Stone og Ryan Gosling. Åhh, Ryan Gosling! 15. Jeg er stor fan av Hugh Grant. 16. Jeg har tre tatoveringer, men skal ha én til føre jeg gir meg. 17. Jeg trur på gjenferd. 18. Jeg er ikke mørkeredd. 19. Jeg liker reklame. 20. Jeg sleit veldig med å komme på 20 fakta om meg.
I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
ELEVELE – et kallenavn som henger i fra mange år tilbake. Det er ikke mange som kaller meg det, stort sett bare ei tante og onkel, men det henger liksom i. Når jeg begynte å blogge for fem år siden var både “Madam Mim” og “Trollet” opptatt. To kallenavn jeg også har fra jeg var liten. Kjært barn, bla bla bla.
Jeg endte til slutt opp med bare navnet mitt som bloggnavn den gangen. I mars i år bestemte jeg meg likevel for å bytte blogg til “elevele” av den enkle grunn at jeg liker mitt anonyme liv. Jeg kommenterer alltid under fult navn, og det står også i profilen min, men litt begrenset blei det likevel når jeg endret.
Jeg opplevde stadig at folk søkte meg opp på nummeropplysningen og sendte meg meldinger om alt og ingenting. Det var jo en enkel sak siden jeg er den eneste med det navnet. Nå når jeg går under elevele sitter det litt lenger inn for at folk gidder å søke meg opp. I alle fall virker det slik til nå.
Elevele betyr for øvrig “skolejenter” på rumensk. Det er ikke der i fra jeg har fått det. Grunnen er så enkel som at jeg noen ganger bare går rundt uten mål og mening, eller har helt kontroll på alt. Jeg veler rett og slett, så da blei det vel det kallenavnet da. Og det passer jo til Elin. Elevele liksom.
Mandag: Jeg fikk til en oppdatering for forrige uke. Det er ikke verst bare det.
Tirsdag: Ingen blogging.
Onsdag: Når kun det beste er godt nok. Endelig Spangereidmoreller!
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Torsdag: Null blogging. Formen er ikke på topp.
Fredag: Ingen blogging i dag heller.
Lørdag: Vel, null blogging.
Søndag: Litt livstegn må man likevel ha. Det skjer jo litt selv om jeg er syk.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Uke 32
Mandag – søndag: Jeg har ikke blogget i det hele tatt denne uken. Kroppen er ikke så samarbeidsvillig.
Uke 33
Mandag: Null blogging enda.
Tirsdag: Fremdeles ikke noen blogging.
Onsdag: Når man ikke orker noe på veldig, veldig lenge, så blir man litt desperat og frustrert til slutt. Så selv med 41 i feber tok jeg meg en tur med hundene i skogen. De er nok så frustrerte om dagen de også, selv om de oppfører seg helt eksemplarisk. Tur må man ha!
Trykk på bildet for å se resten av bildene fra turen.
Torsdag: Null blogging. Turen i går tok litt på.
Fredag: Energinivået er ikke på topp, men jeg må ha frisk luft. Petter og jeg skulle ha en aleinetur, men underveis viste det seg at Leon hadde sneket seg med på tur. Den katten altså!
Trykk på bildet for å se resten av bildene fra turen.
Lørdag: Null blogging.
Søndag: På de dagene hjernen fungerer så får man tid nok til å tenke i alle fall. Jeg kom over et sitat/ordtak som fikk meg til å tenke.
Trykk på bildet for å lese mine tanker rundt dette.
Ellers blir jeg litt inspirert av folk rundt meg. Å henge ut folk på nett syns jeg ikke noe om, og blir derfor litt oppgitt på bloggere som misbruker bloggen sin på denne måten- det ødelegger for alle.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Det var en kort oppsummering av tre uker det der. Formen er som sagt ikke helt god, så det er ikke hver dag jeg orker å blogge. Jeg orker faktisk ingenting. Nå håper jeg at formen er stigende og at jeg slipper å bli helt slått ut igjen.
Blogg er kanskje litt misbrukt når folk ikke tørr å prate med deg fordi de er redde for at samtalen skal ligge på nettet i løpet av kort tid.
Jeg har blogget i over 5 år nå og ikke én eneste gang har jeg hengt ut venner eller familie på bloggen. Joda, jeg har delt meninger om meg og mitt, og folk som kjenner meg greier så klart å skjønne hvem og hva innlegget er syftet på. Men jeg har aldri skrevet navn, eller noe på de det måtte gjelde.
Jeg prøver å holde det minst mulig personlig, selv om det kanskje noen ganger er litt vanskelig å legge skjul på ting. Men å henge ut personer på nett, det syns jeg ikke noe om. Derfor deler jeg også svært lite av fortiden min her på blogg, fordi det kan gå ut over andre. Noen hadde fortjent det, andre ikke.
Når familie begynner en setning med: “det jeg skal fortelle deg nå vil jeg ikke se på bloggen din seinere”, så blir jeg litt oppgitt. Ikke nødvendigvis på vedkommende som sier det. Ikke nødvendigvis på meg selv, som skriver blogg. Jeg blir oppgitt på alle disse som misbruker blogg på denne måten!
Å henge ut andre på nett er ikke greit. Å drite seg selv ut er helt ok.
Det er trist at man skal være “redd” for å prate med en som blogger, fordi man ikke veit om samtalen ville ligge på nett i løpet av få timer seinere. Jeg blir selvsagt litt skuffet når noen føler de på forhånd må si at det ikke skal skrives om. Jeg eier fornuft og følelser. Men, jeg kan likevel forstå det.
Blogg er kanskje litt misbrukt når folk ikke tørr å prate med deg fordi de er redde for at samtalen skal ligge på nett i løpet av kort tid. Venner og familie skal vite at jeg aldri ville gjort noe slikt mot dem. Jeg ville aldri hengt ut noen på nettet på den måte, eller og delt en samtale. Ikke uten å spørre på forhånd.
Noen tema vil man skrive om uansett, og kanskje vil noen føle seg truffet av det. Sånn er det noen ganger. Men å gå inn på detaljer rundt noe som er personlig, også for andre enn meg, skjer ikke. Flere burde tenke seg litt om der. Det er kjedelig å bli ekskludert fra samtalen fordi man skriver blogg.
Å gi komplimenter koster så lite, men kan utgjøre en stor forskjell for andre.
(Jeg stjal bildet fra pinterest.com, men det kan se ut til at de har stjålet det fra noen andre?).
Jeg liker å gi andre komplimenter. Jeg er kanskje ikke alltid like flink til å ta til meg komplimenter, men jeg syns selv jeg er flink på å gi dem. For meg er det viktigere. Man skal ikke overdrive, slik at det føles falskt, men man skal ikke spare på godordene heller. Man skal vise at man legger merke til.
Jeg er en person som legger merke til ting. Veldig mange ting. Spesielt ting man kanskje ikke hadde forventet et kompliment for. Slike dagligdagse ting som folk gjerne glemmer litt bort. Som regel sier jeg ting rett ut. Andre ganger snakker jeg kanskje litt rundt ting. Man vil ikke misforstås.
Som når jeg sa til noen at “du er en Piggelin”. Jeg elsker isen Piggeling. Ingenting er bedre enn den. Det betyr ikke at jeg elsker vedkommende jeg sa det til. Det var mer et kompliment på at vedkommende er elskverdig, på sin rare måte. Et av mine bedre kompliment, selv om det kanskje ikke var klar tale.
Etter å ha sovet bort nesten hele dagen, i alle fall føltes det slik ut, var jeg nødt til å komme meg ut litt for å få litt frisk luft. Petter er aldri vanskelig å be. Ikke Iimo heller, men hoftene hennes er ikke så gode for tiden, så hu får bli hjemme når vi tar de litt lenger turene. Hu halter en del.
Jeg tok sjansen på å gå til Havsyn i dag. Solen skinner og der oppe er det alltid frisk luft. Det er sjeldent det ikke blåser med andre ord. Et godt stykke opp i gaten her hører jeg plutselig en lyd som minnet mistenkelig om Leon. Den katten altså! At han ikke bare kan holde seg hjemme.
1. Jeg lo høyt når jeg fikk se dette bildet. Den katten altså!
2. Nyter utsikten med verdens beste.
3. Vi bare står å henger.
4. Og så koser vi så klart litt.
5. Ser på båtlivet, langt der ute.
6. Fineste Trollet mitt.
7. Leon er på oppdagelsesferd.
8. Han står ikke i ro i et sekund en gang.
9. Petter nyter livet.
10. En liten dinosaur.
11. Vakreste Petter.
12. Leon er bare en smule creepy til tider.
13. Fineste Petter.
14. Leon speider.
15. Rareste katten ever.
16. Han er jo litt fin også da. Bare at han trenger å legge på seg litt!
Det er ikke hver gang jeg har med meg en katt til Havsyn, men en gang må jo være den første. Det er ikke noe vi satser på hver gang, for å si det sånn. Heldigvis nærmer det seg høst nå, så da kan jeg trygt gå tur med hundene aleine igjen. Da vil garantert ikke frysepinnen med på tur.
Det blei en grei tur på nesten 3 kilometer. Mer enn jeg egentlig orket, men jeg overlevde. Jeg har bevisst ikke funnet en behagelig sittestilling i sofaen for da kommer jeg til å sove bort resten av kvelden også. Det orker jeg ikke. Jeg må prøve å få hverdagen litt tilbake nå, uansett hvor sliten jeg er.
Når formen er så elendig som den er er det dessverre ikke hver dag det blir turer på hundene. De er svært tålmodige, heldigvis, men det begynner å bli nok så slitsomt for oss alle sammen. De dagene jeg har bittelitt energi til overs blir prioritert til å gå tur med hundene, selv om jeg er slakt i flere dager etterpå.
Denne uken har ikke vært en god uke, i det hele tatt. Mandag var jeg totalt slakt. Tirsdag hadde jeg nesten ikke bevegelighet i det hele tatt,spesielt hendene var ekstra vonde. I dag har jeg over 41 i feber og skallebank til tusen. Men jeg er litt mer bevegelig, så da måtte det bli en tur i skogen. Sånn er det bare.
1. Lyng er flott, syns jeg.
2. Gleder meg til høsten.
3. Ikke er den langt unna heller.
Jeg var nok så død når vi kom frem til myra og der vi pleier å nyte utsikten. Med høy feber og altfor varmt ute er det fort gjort å dø litt på seg ja. Men hundene har ikke fått ordentlig tur siden lørdag, så i dag måtte jeg bare. Ikke orket jeg å bare sitte i ro heller, for å si det sånn. Man blir sliten av det.
Petter og Iimo var veldig fornøyde med skogstur. Som regel har vi kun gått båndturer, men det er viktig å få strukket skikkelig på seg så i dag måtte det bli en tur i skogen. Iimo i langline, så klart, mens rumpedilteren Petter fikk bryte båndtvangen. Bare 3 dager igjen av den. Vi gleder oss til det altså.
4. Lille luringen.
5. Møkkafluer.
6. Sjarmerende.
7. Når dinosauren hører en lyd.
8. Fluen unnslapp akkurat gapet hans.
9. Fineste rampefrøkna.
Jeg glemte å lukke vinduet hjemme føre vi gikk på tur. Halvveis opp til skogen oppdager jeg at Nakenfisen er på tur med oss. Den katten altså! Jeg må vel lære han kommandoen “gå hjem” snart vel. Jeg liker best at han er hjemme når vi er på tur. Han blei ikke fornøyd med at det var en skogstur.
Han ville så absolutt ikke inn i skogen og blei derfor stående i grøften og skrike som en gal. Jeg tenkte han kanskje var smart nok til å gå hjem igjen. Én time seinere fant jeg han 20 meter inn i skogen, skrikende som en gal. Ikke akkurat fornøyd med turen nei. Jeg bryr meg fint lite når han er så dum.
10. Leon er veldig fan av Petter.
11. Soler seg litt.
12. Han er veldig fan av Iimo også.
13. Potene til Petter er veldig spennende.
14. Kose litt med potene.
15. Petter liker Leon veldig godt også.
Jeg har et lite håp om at Leon skal skjønne at det ikke er lønnsomt å bli med oss på tur. Skogen er ikke akkurat den mest behagelige plassen for en naken kropp. Jeg tviler i grunn på at han noen gang kommer til å lære, men det er lov å håpe. Jeg må bare lære meg til å lukke vinduet føre jeg går på tur.
Han har i alle fall fått nok frisk luft i dag. Vi var jo tross alt 1 time og 45 minutter på tur. Petter og Iimo er i alle fall veldig fornøyde her de ligger å snorker i kor i hundesengen. Leon har funnet seg plass i hundesengen han også nå, så regner med han kommer til å sove i flere timer. Man kan jo håpe i alle fall.
16. Vaske halen litt.
17. Nå vil jeg hjem!
18. Jeg må bare vaske potene litt først.
Det var en tung, men veldig nødvendig tur. Det er som sagt ikke hver dag hundene får tur lenger og det begynner å tære veldig på meg. At jeg er for dårlig til å komme meg på jobb er krise det også. Jeg holder på å bli sprø. Bokstavelig talt. Jeg er på min 4. uke med sykemelding nå og har hele neste uke også.
Jeg håper på noe positivt hos legen i morgen slik at jeg slipper enda lenger sykemelding. Da kommer jeg til å klikke på ordentlig. Humøret er ikke akkurat på topp for tiden, så det er ikke så mye som skal til. Men men. Tenk positive tanker. Bla bla bla. Gir meg her føre det bare blir syting. Det er ikke helt meg.
