I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
Som den ærlige og direkte personen jeg er trur jeg jaggu ikke jeg har mange tilståelser å komme med. Jeg måtte i alle fall tenkte fryktelig hardt, faktisk fra dag én jeg begynte med denne challengen, for å komme på noe som helst. Likevel kommer jeg ikke på noe spennende i det hele tatt.
Men noe som er en smule pinlig da, nå i ettertid, er at jeg var superfan av Aaron Carter når jeg var mindre. Jeg syns i grunn det var pinlig den gangen også, så når noen spurte om jeg likte han sa jeg som regel bare at han var helt ok å høre på. Aaron Carter liksom, en liten guttetass.
Du kan tru det var stas når jeg flyttet og fikk ei ny bestevenninne som var enda større fan av han enn det jeg var. Da kunne vi jo digge han sammen. Vi tok oss ikke bryet med å digge han i skjul en gang. Jeg hadde mange plakater, i en boks. Hu hadde soveromsveggene dekt fra gulv til tak.
Kuleste katten i gaten, men jaggu er han den mest innpåslitne katten også. Det er ikke så mange andre dyr, annet enn flokken vår, som liker han fordi han ikke eier sosiale antenner. Det er ikke litt tull en gang. Men med litt tålmodighet greier han likevel å sjarmere de fleste, helt til han aldri lar de være i fred.
På bilder skremmer han livet av mange. De fleste syns han er dritstygg. Når folk først møter han ordentlig er han brått ikke så stygg likevel. Ikke er han så ekkel å ta på heller som alle trur. Men innpåsliten, det er han, og det er alle som har prøvd å sove med han i hus helt enige om. Aldri fred å få!
I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
For de som er oppmerksomme har jeg hoppet over dag 27. Som de fleste andre, vil jeg tru, har jeg klær i skapene mine på soverommet. Glass, kopper, tallerkener og den slags på kjøkkenet. Håndklær og ting på badet. Yttertøy og annet dill dall i skapet inne på boden. Så utrolig spennende- not!
Og for de som er ekstra oppmerksomme veit de fleste at jeg er en ekspert på pinlige øyeblikk. Typisk Elin. Hva som er det mest pinlige øyeblikket veit jeg i grunn ikke, da det er så veldig mange, men noe jeg ler av til dags dato er den gangen jeg skreik “Tar du en til?!” rett opp i fleisen til en fremmed.
Kort fortalt. Jeg var på butikken med ei venninne og kjæresten hennes for å kjøpe godis. Han gikk først og pekte på alt han ville ha, jeg gikk etter og plukket for harde livet. Når jeg kom til enden ser jeg har står i begynnelsen av hyllen og plukker en pose til. Det hører med til historien at jeg ikke hadde briller på.
Jeg går ned til han, stiller meg opp rett ved siden av og gaper ganske høyt: “Tar du en til?!”. Han så ikke så blidt på meg, han fremmede mannen som sto der og plukket lørdagsgodiset sitt. Jeg blei så satt ut over at det var feil person og at kjæresten ikke var å se noen steder. Skikkelig kleint.
I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
Enkelt og greit; jeg har absolutt ingen talenter, what so ever. Verken synlige, eller skjulte. Hvis jeg faktisk har det så er talentet i så fall veldig godt skjult, selv for meg. Jeg kan ingenting. Trist, men sant. Jeg har en del søsken som er flinke til veldig mye. Jeg, jeg har ikke arvet noen ting bra i det hele tatt.
Jeg har alltid hatt et sterkt ønske om å kunne tegne, sånn skikkelig bra. Sånn som Lithanna faktisk. Det gikk ikke veldig bra det heller. Jeg må bare innse at jeg ikke er god på noe. Men det er helt greit. Jeg er heller stolt, imponert og klar for å heie frem alle andre som har talenter, uansett hva det er.
Jeg føler ikke jeg har kommet noen vei siden første uken jeg blei sykemeldt, for nå åtte uker siden. Åtte uker hvor man nesten ikke orker noen ting fordi smertene er så uutholdelige at jeg til og med har lært noen nye banneord. Har man plutselig en “bra dag” blir man straffet i flere dager etterpå.
Det er fryktelig demotiverende at jeg har ikke ord for det. Jeg er så rastløs at jeg føler jeg kan løpe et maraton, men selvfølgelig orker ikke kroppen det. Ikke hjernen heller, som snart er helt i dvale. I alle fall føles det slik. Jeg har ikke ro i meg til å lese ei bok en gang, selv om jeg har prøvd i fire uker nå.
Legen sykemeldte meg 80% nå de siste tre ukene, fordi han er redd jeg trives i sofaen hjemme, i stedet for å dra på jobb. Vel vel, jeg står ikke akkurat opp hver dag kl. 05.50 i håp om å være frisk nok til å gå en tur med hundene og ta en tur på jobben fordi jeg syns det er så fantastisk hjemme på sofaen!
Jeg har ikke greid å jobbe de 20% jeg skulle. Denne siste uken har jeg vel greid det akkurat, med å presse meg til det ytterste hver gang, noe jeg igjen får svi for hver eneste dag. Jeg vil så gjerne jobbe så jeg gjør alt jeg kan bare for å være der. Jeg skal til legen igjen i morgen. Jeg er spent på den timen.
Jeg var hos spesialist for et par uker siden. Det gikk vel som forventet, men likevel ikke. Jeg kjenner jeg blir litt matt når man mer eller mindre får beskjed om at man ikke har vondt der man sier, at man bare innbiller seg det. Jeg skulle gjerne ha byttet kropp med henne så hu fikk kjenne selv altså, men ok.
Jeg kom ut der i fra med “muskulært, fibromyalgi, henvisning til røntgen av ryggen, psykomotorisk fysioterapeut og oppfordring om å oppsøke psykolog”. Hu latet som det var hennes idé, selv om hu tok det ut i fra henvisningen fra fastlegen. Hvis han sier det så sier vi at det er sånn, typ. Irriterende.
I tillegg fikk jeg treningsforbud. Når jeg først kan begynne å trene igjen må jeg holde meg langt unna styrketrening til jeg er i bedre form enn jeg noen gang har vært, typ. Jeg venter på fremgang, med alt egentlig. Jeg føler jeg ikke kommer noen vei. Hadde man bare visst når og hvor og hvordan.
Jeg har fått beskjed om å ta de smertestillende jeg har fått i fra før, til tross for at de ikke hjelper meg noen ting. Det er liksom derfor jeg ikke har tatt de etter flere forsøk uten resultat. Jeg har fått noen nye jeg skalle prøve. For så å få beskjed om at jeg må slutte på de. Får noen nye. Bare ta det du har.
Jeg får så beskjed fra spesialisten om at jeg ikke må blande disse tablettene for det vil bare gjøre saken verre.Jeg får også beskjed om at jeg ikke må slutte på de jeg skulle slutte på, og jeg har ikke lenger peil. Jeg får en beskjed her og en beskjed der. Jeg har null oversikt. Jeg blir bare oppgitt.
Nå høres jeg sikkert fryktelig negativ ut, men det å måtte gå hjemme i åtte uker, og ikke å greie å jobbe de få timene man får beskjed om er ikke akkurat så veldig oppløftende for humøret. Jeg kjenner at mitt optimistiske humør blir satt på prøve hver eneste dag. Jeg er forsatt ikke deprimert, men likevel.
Jeg gjør bare som jeg får beskjed om jeg nå, i håp om å faktisk bli frisk nok til å komme meg tilbake til jobb. Om så ikke 100% med en gang, men i alle fall at jeg skal greie å jobbe 20% uten å dø på meg underveis og så trappe opp litt etter litt. Jeg orker ikke lenger å ikke orke noen ting. Det er et ork bare det.
Jeg har vært to ganger hos psykolog allerede. Som sagt, jeg gjør som jeg får beskjed om. Legen min er helt overbevist om at jeg etter noen timer hos psykolog vil bli frisk igjen. Hurra! Altså, alle har nok godt av å gå til en psykolog en gang, eller to, men å påstå noe slikt blir for meg veldig enkelt.
Han veit tross alt ingenting om meg. Men som sagt, jeg gjør som jeg får beskjed om og jeg prøver å være åpen og ærlig med psykologen. Det finnes ting jeg absolutt ikke vil snakke om, som jeg nå har måtte snakke om. I forkant av den første timen fikk jeg ikke sove pga kvalme. Jeg gruet meg veldig.
Første timen gikk helt ok. Mest kartlegging om hvordan ting fungerer og generelle spørsmål. I forkant av andre time hadde jeg mareritt om de tingene jeg i utgangspunktet absolutt ikke ville snakke om. Jeg måtte så klart snakke om noen av disse tingene den andre timen. Sånn er det liksom bare.
Til neste time må jeg finne ut om jeg faktisk føler behov for å snakke om ting, og eventuelt hva, for å bestemme om jeg skal fortsette å gå til psykolog. Jeg tipper legen min blir sur hvis jeg finner ut at jeg ikke vil, han som er så sikker på at det er derfor jeg er syk. Vel vel. Vi får se hva han sier i morgen.
Jeg er i alle fall innstilt på å prøve alt for å bli frisk. Jeg har på en måte innsett såpass at jeg ikke er supermann, selv på de dagene jeg har en “bra dag”. Det begynte med at jeg sa i fra meg plassen min til Budapest med jobben neste måned. Veldig kjedelig, men jeg må bruke all energi på å bli frisk nå.
Jeg har liksom ingen spørsmål til dere i dette innlegget.
Lykken er alltid litt ekstra stor når man finner den ene tingen som får en til å smile litt ekstra. Noen dager kan humøret vært litt trått og da er det alltid greit med noe som får en til å smile. Jeg fant en gladgenser! Man kan ikke ikke bli glad av denne. Alle trenger en gladgenser. Eller bukse, eller hva som helst.
I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
Jeg er av typen som heller angrer på ting jeg ikke gjorde, enn ting jeg har gjort. Selvsagt finnes det ting jeg ikke ville ha gjort igjen hvis sjansen bød seg, men jeg angrer ikke på at jeg en gang i tiden faktisk gjorde det. Anger fører ingen vei, det gir kun en svært dårlig følelse. Känner ingen ånger.
Jeg er forelsket i en venn, men vi kan aldri bli mer enn bare venner.
Forelskelse. En følelse som er så forskjellig for alle, men likevel så lik. De gode følelsene. De fine følelsene. De deilige følelsene. Så mange følelser at man noen ganger ikke veit hva man faktisk føler. Hjertet hopper over noen slag og det føles som man har sommerfugler i magen som aldri sover.
Forelskelse. En så flott følelse, men likevel skummel. Veldig skummel, noen ganger. Å være forelsket er fantastisk, men det kan føles uendelig vondt hvis følelsene ikke blir gjengjeldt. Hvis man ikke veit hva den andre part føler, kan det være skummelt å innrømme for vedkommende hva man selv føler.
Forelskelse. Kanskje det mest positive ordet som finnes. Det finnes mange ulike forelskelser. Forelskelsen til den man håper å dele hele livet med. Forelskelsen til sitt nyfødte barn. Forelskelsen til dyrene sine. Forelskelsen til selve livet. Forelskelsen jeg selv har; forelskelsen til vennene sine.
Jeg har en venn som jeg er så forelsket i. Han er helt fantastisk på alle vis. Han er snill, tålmodig og sikker på seg selv. Han har den beste humoren, er supersjarmerende og har glimt i øyet. Han får meg alltid til å le, uansett. Faktisk er han veldig klok, selv om han liker å spille litt dum innimellom.
Jeg har kjent han i nærmere 10 år og har vært forelsket i han siden dag én. Det er ikke så ofte vi ser hverandre, siden vi bor langt unna hverandre og ofte er litt opptatte når vi først er i samme by. De gangene jeg møter han føles livet plutselig helt komplett. Hjertet kan fort hoppe over et slag, eller tre.
Jeg har en vennskapsforelskelse. Det eneste som mangler er den virkelige kjærligheten, følelsen som sier at dette er ekte kjærlighet. Men en ekte forelskelse er det, helt klart. Den dagen jeg møter en som gir meg de samme følelsene som jeg får av vennen min, da veit jeg at det er riktig.
På en liten morgentur i Bjørkebekk for et par helger siden. Veldig greit å sjekke ut nye steder, selv om man må gå i bånd fordi man ikke kjenner veiene, eller hva man eventuelt kan møte på. Fint var det i alle fall den lille strekken vi gikk. Det ligger et vann på venstre side, så det er nok så idyllisk.
I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
Jeg elsker når folk har humor. At de tør å le av seg selv og ikke tar seg selv så veldig høytidelig. Det beste som finnes er å le, og enda bedre blir det når man kan le sammen med noen. Ting blir automatisk mye bedre og gøyere da. Selv det å le av dårlig humor finner jeg veldig sjarmerende. Det å være litt barnslig, men likevel voksen og oppegående når det trengs. Å ha det gøy sammen, rett og slett. Jeg liker nok litt kleine folk, de er sjarmerende de.
Ærlighet og åpenhet. Rett og slett kommunikasjon. Å tørre å prate om ting som er vanskelig, på lik linje som med ting som er enkelt, styrker forholdet enda mer, tenker jeg. Jeg er en veldig rett frem og direkte person, er det noe som plager meg sier jeg det. Å late som alt er fint og flott for å unngå konflikter, eller ubehagelig stemning gjør saken aldri bedre. Man må kunne snakke om ting uten at man trenger å krangle av den grunn. Og skulle det oppstå en krangel er ikke det verdens undergang heller. Noen ganger må man ha litt tid til å bli ordentlig kjent med hverandre. Da må man kunne snakke sammen, om alt.
At man er aktiv. Folk som kun sitter i sofaen hele dagen er svært lite tiltrekkende. Selvfølgelig er det lov å være sliten og trøtt etter en lang dag på jobb, men og aldri være utenfor dørene er ikke så veldig sjarmerende. Å ha en hobby er veldig bra. Både med kjæresten, aleine og sammen med venner.
Selvstendighet! Jeg visste i grunn ikke hvor tiltrekkende selvstendighet er, før jeg møtte noen som til stadighet måtte ringe mammaen sin midt i en krangel for å få bekreftet at han faktisk har riktig. Bare for å sette det litt på spissen, så klart. Å ha et godt forhold til noen og det å være totalt avhengig av noen er to vidt forskjellige ting. Sistnevnte finnes ikke tiltrekkende i det hele tatt, what so ever. Jeg mener ikke at man aldri kan spørre andre om hjelp, men å ikke kunne ha egne meninger finnes ikke tiltrekkende i det hele tatt. Selvstendighet altså, veldig, veldig tiltrekkende. Rart, men sant. Sånn er det.
Glimt i øyet. Hvordan forklarer man glimt i øyet? Jeg trur det henger litt sammen med det å ha humor, å faktisk tørre å være seg selv, at man har sjarm, har egne meninger, er ærlig, tørre å ta litt plass uten å være i veien. Glimt i øyet er visst veldig vanskelig å forklare. Når noen har glimt i øyet så liksom bare veit man det, uten at man egentlig kan sette fingrene på hvorfor man mener de har det. Likevel er det veldig tiltrekkende med folk som har glimt i øyet.
