Folk spør ofte om jeg er lei meg, men sannheten er bare at jeg er så sykt trøtt- og det kan man jo i grunn bli lei seg av. Men nei, jeg er sjeldent lei meg sånn uten videre, men jeg er trøtt sånn ca. hele tiden. Natt til i går våket jeg 17 ganger- ja, jeg telte- i løpet av natten for at jeg måtte knekke løs kneet som stadig går i lås mens jeg sover. Da blir man en smule trøtt da.
Og så forsvinner brått dagene og da er det noen dager uten livstegn, men det er vel i grunn alle vant med når det gjelder meg. Jeg prøver å ikke la det gå flere uker mellom hver gang da, men jeg skal jaggu ikke love noe der heller. Kremt. Er det bare jeg som syns vinteren har kommer alt for tidlig i år? Det eneste som mangler er liksom snøen, men gradene sier norsk vinter!
Jeg veit ikke hva han prøver å forestille, men et slags skogstroll er sikkert innafor.
Solduggen er utrolig flott, det må jeg bare si. Minner veldig om høst også.
Det var ikke så mange sopp her enda, men fant noe få når vi tuslet rundt.
Det blei ikke den lengste turen i skogen, men en liten tur i skogen er bedre enn ingen tur i skogen. Man må passe på når være er så flott som det er i dag. Ca 20 grader og sol – perfekt!
Og jeg prøver noe nytt, som jeg ikke er så flinke til.
Inspirert av Linda Stuhaug har jeg prøve å mekke litt mat til lunsj på jobb. Jeg er så sykt lei brød og jeg er lei knekkebrød og jeg er lei kylling/kalkunpålegg. Jeg er jo ikke så veldig glad i pålegg generelt, så det går mye i det samme og jeg går fort litt lei. Nå er jeg så veldig, veldig lei!
Så da prøvde jeg å mekke noen protein-matmuffins. Jeg hadde ikke så god tid på søndag så jeg rakk kun én ladning. Det blei 10 stk av oppskriften og de 10 forsvant i løpet av to dager. Kristoffer har fått beskjed om å spise tilbehør også! Ellers får han spise brødskive som han pleier.
De blei veldig gode så på tirsdag, altså i går, lagde jeg to ladninger. Da har vi i alle fall lunsj ut uken og kanskje litt ut i neste uke. Planen er å finne litt flere ting å lage opp som en enkelt å ha med seg på jobb, men enn så lenge har jeg ikke kommer lenger enn dette. Det er ikke bare lett.
Jeg har litt salat ved siden av så jeg klarer meg med én muffins til lunsj. De er nok så mektige. Det blir vel til at jeg en av dagene, til helgen kanskje, lager opp noen vanlige eggemuffins også. Vi får se hva jeg rekker. Vi skal på familieselskap på lørdag og jeg har møte på søndag.
Planen er i alle fall å bli flinkere til å preppe litt mat som kan fryses som er lett å ha med seg på jobb. Det er jo kjedelig å spise det samme hele tiden så litt variasjon er greit. Så da gjenstår det bare å finne litt flere ting som er enkelt og godt. Dette var en god start, syns jeg.
Reklamens makt! Så reklame for denne på facebook, det var flere ulike modeller, men av de som var tilgjengelige på nettsiden – som jeg ikke husker navnet på – så var det denne som blei klikket hjem. Jeg har ventet lenge, over 3 uker, trur jeg. Ok, det er kanskje ikke så lenge, siden den kom fra utlandet, men når man venter vil man helst ikke at det skal gå mer enn 3 dager.
Disse er altså så vakre. Eventyrlig vakre. Det skal likevel sies at de ser helt annerledes og enda vakrere ut på reklamen. Når jeg nå holder den i hånden så er den fryktelig klein ut- noen ville vel ha sagt billig. Litt sånn som på wish, det ser kjempefint ut, men når du får det så er det ingen tvil om at den kommer fra wish (jeg skal likevel si at jeg har fått utrolig mye flott fra wish også).
Faktisk skal jeg ta meg en tur inn på wish for å se om de selger disse der. Jeg er nemlig veldig i tvil om jeg faktisk syns den er verdt prisen jeg betalte. Jeg trur jeg forventet en helt annen kvalitet til kr. 399, selv om det i utgangspunktet ikke er så mye. Jeg trur også jeg skal pynte den med blink i løvetannen – hvis jeg fyller alle disse hullene med bling, eller speil, så må den bli vakrere.
Den jakten har vart i mange år og kommer mest sannsynlig aldri til å ta slutt.
Sopp finnes i ulike farger…
Sopp finnes i ulike fasonger…
Sopp finnes i spiselige varianter…
Sopp finnes i ulike størrelser…
Sopp finnes nesten overalt…
Det er mange år siden jeg begynte jakten på det perfekte soppbildet. Så mange år at jeg ikke husker helt når. Det har blitt ekstremt mange soppbilder på de årene i alle fall. Noen finere enn andre. Jeg har noen “perfekte” soppbilder, men det kan alltids bli bedre, så jeg slutter aldri å lete. Kanskje jeg skal ta et dypdykk i arkivet og finne frem noen av favorittene mine?
Jeg slapp å lage mat i dag – hurra – så da tok vi heller en litt lenger tur, Petter og jeg. Vi har en fin liten runde rett bak huset her, og den må vi jo nyte mens det enda er lyst på kveldene. Jeg syns ikke det er like hyggelig å gå der når det er bekmørkt.
Hvorfor er du så treig, mamsen?Hvorfor har du det så travelt, Petter?
Turen er ikke så veldig lang, ca. 3.5 km, men vi greier fint å bruke 1 time på denne turen, når jeg først drar frem kameraet på mobilen. Soppen er på vei frem – skal vise de i et innlegg i morgen, eller noe – og det er jo ellers mye flott å se på i skogen.
Petter er i fin-fin form nå. Helt frisk i fra lungebetennelsen han dro på seg i mai, men vi har nok fremdeles litt dårlig kondis likevel. Vi kan jo skylde på at det er varmt og at man da blir litt ekstra sliten. Jeg hadde jo på jakke, så jeg blei i alle fall svett.
Rumpefin.Om vi kanskje skal nappe litt før noen trur han er feit.
Nå skal vi bare slappe av litt før kveldsmaten serveres, jeg skal dusje og vi skal finne sengen. Jeg er i alle fall trøtt som juling. Ikke at det er noe nytt. Petter sover hvis jeg sover, så han er trøtt han også. Han er enkel sånn og verdens beste turvenn.
August er vel strengt talt en sommer måned, fra begynnelsen til slutt.
Selv er jeg veldig klar for høsten nå og jeg håper den blir meget fin! På de kaldeste dagene nå føles det faktisk ut som høst. Jeg liker det. Finnes det noe vakrere enn høsten? Jeg trur ikke det altså.
Slik ser altså Cupid ut når har blir kost på magen. Siklet renner og han er bare helt normal. Eller ikke? Den er så rar den katten der at jeg noen ganger ikke veit om jeg skal grine, eller le. Noen ganger ler jeg så jeg griner, så det funker det også.
Jeg delte bildet på facebook i går. Det er tydeligvis det man må. Hvis man ikke deler bilde av katten sin på facebook så er man ikke glad i katten sin og det er synd på katten som aldri får kos, eller mat, eller oppmerksomhet i det hele tatt. Stakkars katt. Den må sove på et hardt gulv og eier ikke en eneste leke. Ikke blir det lekt med heller. Det er så synd på denne katten at det er like før noen ringer mattilsynet.
Du hører kanskje selv hvor idiotisk det høres ut? Men slik har det altså blitt. Hvis man ikke deler absolutt alt på facebook, uansett om det gjelder barn, dyr, eller kjæreste, så eksisterer det ikke. Det var forresten med slike utsagt pilotfrue blei toppblogger en gang i tiden. Kun for å provosere, selvsagt, for å komme på toppen, og det funket. Jeg sier ikke dette for å provosere, men for å poengtere.
Jeg har tidligere selv fått “pepper” for at jeg har postet ting på facebook for seint. Altså, hallo? Når ting som er verdt å dele skjer, så er jeg opptatt med det som skjer- selvfølgelig stopper jeg ikke alt og alle for at jeg må legge det ut på facebook. Samme det om jeg poster det 5 minutter seinere, eller fem dager seinere for den saks skyld. Ikke hadde det gjort noe om jeg ikke delte det i det hele tatt heller.
Men slik har det altså blitt. Jeg leste seinest i går om en som fikk “pepper” fordi han aldri fant på noe med barna sine når han hadde pappahelg. Han delte nemlig ingenting på facebook, så stakkars de barna som bare måtte sitte inne fra de kom til de dro. Altså, ærlig talt Karen. Nå må du ta deg sammen. Vær heller glad for at han er en pappa som er engasjert i barna og ikke facebook! Se og lær.
Før kunne jeg ta tusen bilder på en tur, nå er det flaks om jeg husker å ta ett.
Jeg har i veldig mange år, til og med før jeg begynte å blogge i 2011, alltid tatt mange bilder. Når jeg fikk mitt første speilreflekskamera i 2010 kunne jeg ta over 1000 bilder på en tur- det er fort gjort med speilrefleks- hvor av jeg var heldig om kanskje 10 av de kunne brukes. Etter hvert blei jeg flinkere og mer selektiv på hva jeg tok bilde av. Plutselig kunne jeg bruke 80 av 100 bilder, ikke at jeg gjorde det.
De siste årene har jeg mistet det helt. Jeg husker ikke sist jeg hadde med meg speilrefleksen på tur hvor jeg faktisk brukte det. Nå har jeg et av de sykeste kameraene på mobilen man får tak i så når jeg først tar et bilde blir det som regel bra, men det er noe eget med speilrefleks. Og selv med mobilen i lommen hender det jeg kommer hjem fra en 3 timers tur uten et eneste bilde i galleriet. Det er litt teit, i grunn.
Jeg veit ikke hva som skjedde, som fikk meg til å miste det, og uansett hvor mye jeg vil ta det opp igjen så blir det liksom ikke til at jeg gjør det. Jeg trur jeg har mast i over to år nå på at jeg må tørke støv av speilrefleksen min, men fremdeles har jeg ikke gjort det. Jeg har ikke svar på hvorfor jeg ikke har gjort det heller. Det henger helt sikket sammen med den elendige bloggingen. Ingen blogg, ingen bilder.
Jeg har jo nesten ikke blogget de siste årene heller, jeg har prøvd i perioder, men faller like fort ut igjen. Uansett hvor mye jeg vil så får jeg det bare ikke til. Jeg mister motivasjonen like fort som jeg prøver, og jeg veit ikke hvorfor. Det var ikke sånn at livet mitt var så mye mer spennende før, enn nå- det er ganske likt. Men det er klart, jeg hadde mye mer tid til meg selv før og orket mye mer. Det kan ligge noe i det.
Formen min har jo vært veldig svingende i flere år nå, energien har vært ganske lav i lange perioder. Nå føler jeg at jeg er på vei til å komme inn i gode rutiner og at energinivået bør bli bedre. Jeg får smøre meg med tålmodighet og heller begynne i det små. En liten fototur i uken kan være en god start, uten at det skal bli et krav. Et lite mål fremover. Jeg fikk i alle fall med meg en sommerfugl hjem fra dagens tur.
