Det er så mye enklere når hjernen fungerer som den skal.
Jeg skulle egentlig på jobb i går, for så og ikke jobbe i dag. Jeg prøver å få til å jobbe annenhver dag for at jeg skal kunne yte mest når jeg først er på jobb. Men fordi jeg tok medisinene mine alt for seint på mandagskvelden, hadde jeg null sjanse til å jobbe i går slik som tenkt. Jeg våknet på en måte kl. 12.30.
Hvis jeg tar medisinene for seint får jeg skikkelig hangover og er stuptrøtt dagen etter. Men på mandagen hadde jeg ikke noe annet valg enn å ta de for seint, så det fikk bare være. I dag skulle jeg derfor først til behandling i Kristiansand, for så å jobbe noen timer etter det. Det blei stress når jeg tok feil av tiden.
Jeg var så trøtt i natt og grytidlig på morgenen at jeg til og med drømte at jeg sov. Da er man trøtt altså. Kl. 08.00 skulle jeg ta en grei tur med Petter. Jeg fikk brått en trang til å dobbeltsjekke når timen min i Kristiansand var. Jeg trudde den var kl 11, men det viste seg at den var kl 10. Det er litt mye stress.
Jeg må dusje på morgenen og jeg må beregne helst 1.5 timer inn til Kristiansand og så finne parkering og så komme meg opp til avtalen. Petter fikk ikke mer enn tisset før jeg måtte løpe inn i dusjen. Jeg kom meg ikke hjemmefra før kl. 09.45. Trafikken var et mareritt, men jeg kom kun fem minutter for seint.
Stress blei det likevel, og det tar tid å roe ned hjernen igjen. Det er så mye enklere når hjernen fungerer som den skal. Jeg kom meg på jobb etterhvert også og blei der litt lenger enn planlagt. Men hvis jeg jobber litt lenger i dag og morgen kan jeg heller jobbe mindre på fredag. Det er julebord på kvelden.
I morgen skal jeg i grunn jobbe litt seinere siden vi skal trene i morgen. Treningen begynner kl. 18 så jeg tenker jeg er på jobb til kl, 13, eller rundt der. Jeg må rekke et par butikker innen den tid også, så det blir nok en passe lang dag uansett. Men i morgen har jeg kontroll på tidene så da blir det ikke noe stress.
Når man er litt baby i hodet, men evig stor i kroppen kan det noen ganger være vanskelig å koordinere alle kroppsdeler. Det kan i og for seg være vanskelig nok for de som ikke er helt baby i hodet også, både hos mennesker og dyr. Noen er rett og slett bare maks klønete, slik som Petter og meg selv, faktisk.
Selv om Petter egentlig er ganske så lydig av seg, glemmer han seg litt når han blir litt vel ivrig. Slik som å vente på å gå ut fra bilen til han får beskjed om at det er greit. Det verste jeg veit er hunder som kaster seg ut før døren i det hele tatt er helt åpen, eller man selv har rukket å flytte på seg.
Dette er noe vi trener mye på, og som han kan selv i søvne. Men som sagt kan han bli litt vel ivrig og da er det fort gjort at kroppen lever sitt eget liv. Hopper han ut av bilen før jeg har sagt det er greit, må han pent gå inn i bilen igjen og vente. Null stress det. Han er veldig flink altså, men han er litt baby enda.
I går visste han at det vanket masse kos når han kom seg ut fra bilen, så han hoppet så klart ut før det var lov. Det var ikke noe problem å få han inn i bilen igjen, men det var nesten så han sto og trippet mens han ventet på de magiske ordene. Jeg burde nok ha ventet til han roet seg helt før jeg slapp han ut.
Bare litt klønete å lande med haken først i asfalten.
I det han skulle ta fart med frambeina for å hoppe ut forsvant teppene/madrassene under beina på han og han gikk i asfalten med et smell, med haken først! Frambeina var liksom krøllet inn under resten av kroppen. Han er liksom maks klønete innimellom. Noen ganger er det ikke bare lett med lange bein.
Jeg kunne heldigvis ikke se noe blod der han løp et par lykkelige seiersrunder etter han greide å kave seg opp på beina igjen og før han stoppet for å få litt kos. Jeg var litt redd for tennene hans, men det gikk heldigvis bra. Frambeina var det ingen tvil om at fungerte som de skulle, han sto ikke akkurat i ro.
Det var først når han la seg til å sove på båten jeg kunne se at han hadde et sår under haken. Heldigvis ikke noe alvorlige greier. Han viste absolutt ingen tegn til at det gjorde vondt, så det gikk heldigvis bra. Men å lande med haken først i asfalten kunne fort gått verre, så litt flaks må man jo ha.
Jeg har renset såret og smurt på litt salve, bare for sikkerhetsskyld. Litt teit hvis det setter seg møkk i det og at såret blir betent. Såret ser veldig fint ut og er nok grodd seg fint i løpet av få dager. Lille klønete Petter. Han er jo morsom da, selv om man kan få litt vondt i magen når den klønete siden kommer frem.
Å gjøre andre glad er nok den hyggeligste tingen man kan gjøre.
For en tid tilbake skrev jeg innlegget “Det hjelper ikke å bry seg på facebook”. Og med det mente jeg at det ikke hjelper på trykke “liker” når man likevel ikke bryr seg i virkeligheten. Likevel er facebook et sted man virkelig kan engasjere seg og andre og det er bra. Det er viktig å få ting frem i lyset, helt klart.
For en tid tilbake kom jeg over et innlegg som blei delt av flere av mine venner på facebook. Innlegget handlet om ei jente som blir mobbet på skolen og som aldri blir invitert på bursdager. Hele historien er bare kjempetrist! Ingen skal måtte bli behandlet på denne måten denne unge jenta blir behandlet på!
At innlegget har blitt delt på facebook flere tusen ganger er kjempeflott. Det viser et stort engasjement, og det er viktig. Men her beviser det også at folk faktisk bryr seg i virkeligheten. Etter at moren til jenta delte innlegget på facebook har det kommet flere hundre brev og pakker i posten til jenta. Fantastisk.
Jeg bryr meg, både på facebook, blogg og i virkeligheten!
Jeg har vært inne og sett på facebooksiden til moren, og det er ikke bare i Norge folk bryr seg. Til nå har det kommet brev og pakker fra Danmark, Sverige, Hellas, USA og England, blant annet. Det er jo bare helt fantastisk å se hvor mye folk faktisk bryr seg, selv om de ikke kjenner vedkommende personlig.
Jeg kjenner heller ikke disse menneskene personlig, men likevel ønsker jeg at denne flotte jenta skal få en uforglemmelig bursdag. Jeg skal derfor også sende en bursdagshilsen til henne, samt en liten gave. En liten oppmerksomhet for å vise at det finnes noen som bryr seg, selv om man ikke kjenner dem.
Mobbing er en forferdelig ting, som er vanskelig å få en slutt på. Det jobbes hardt i samfunnet for å få en slutt på mobbing, men dessverre vil det alltid finnes idioter til foreldre som nekter å se problemet med seg selv og sine avkom. Det er trist. Voksne folk burde vite bedre. Vi må aldri gi opp kampen, uansett!
En liten oppdatering over de 3 siste ukene, siden jeg er litt treig, som vanlig.
Uke 45
Mandag: Null blogging. Ingen bombe for å være en mandag, liksom.
Tirsdag: Jeg veit brått hva “manneinfluensa” er. Å bli syk oppe på det å bli syk er ikke særlig gøy, har jeg erfart. I tillegg mistet jeg stemmen i evig lang tid! Trykk her hvis du vil lese om det.
Onsdag: Idioter finnes året rundt, de er bare ekstra synlige om vinteren! Hvis du vil lese om hva jeg mener kan du trykke her for å komme til innlegget.
Torsdag: Null blogging.
Fredag: Null blogging.
Lørdag: Jeg er trøtt som fy for tiden. Sånn er det innimellom.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Søndag: Noen ganger får man hjemmelekse, og noen ganger er den hjemmeleksen vanskelig. Trykk her hvis du vil lese om det.
Uke 46
Mandag: Når man får beskjed av tantebarnet sitt at man er dårlig trent. Tantebarnet mitt er fantastisk morsom.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Tirsdag: Jeg blei oppfordret av Fullstendigkaos.blogg.no til å skrive et innlegg om hva som gav meg godfølelse, og det har jeg selvsagt gjort.
Trykk på bildet for å lese om hva som gir meg godfølelse.
Onsdag: Et knippe av gamle favoritter. Noen bilder er bedre likt enn andre.
Trykk på bildet for å se de andre favorittene.
Torsdag: En liten samling med sopp må det bli. Noen mente at samlingen ikke var så liten, men med tanke på at jeg har flere sopp å vise så syns jeg jo at samlingen var litt liten uansett altså.
Trykk på bildet for å se flere sopper i samlingen min.
Ellers har jeg delt noen tanker rundt det å være sjalu uten grunn. Og da mener jeg sjalu uten grunn!
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Fredag: Null blogging.
Lørdag: Tiden har tatt oss igjen. Når man må ta vanskelige valg på vegne av kjæledyrene våre.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Søndag: Det er alltid positivt når man føler at det i det minste går fremover. Trening er døden enda, men det er bedre enn det var! Trykk her for å komme til innlegget.
Ellers er det natten igjen og da har man noen ganger litt på hjertet.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Uke 47
Mandag: Null blogging, bortsett fra at jeg delte en oppdatering og hvilke to som hadde vunnet giveawy’en jeg hadde.
Tirsdag: Jeg er å finne på flere sosiale medier, og nå er jeg også å finne på Weheartit.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Ellers har jeg trent i dag, noe som gir meg teite kramper på baksiden av lårene! Hvis du vil lese om det kan du trykke her for å komme til innlegget.
Onsdag: Når alt man vil er å sove. Da er man trøtt altså! Trykk her for å komme til innlegget.
Torsdag: I dag måtte jeg ta farvel med fineste Iimo. Det er alltid tungt. Verre blir det når man føler man må forsvare seg selv i forhold til de vanskelige valgene man tar. Man kan bli litt lei!
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Fredag: Jeg skal bort i helgen, i dåp, så da tar jeg langhelg. Trykk her for å komme til innlegget.
Lørdag-søndag: Null blogging.
Det var mine tre siste uker. Litt pause innimellom, men det trengs av og til. I samråd med fastlegen har jeg friskmeldt meg 30%, så håper formen varer. Jeg er veldig klar for å begynne å jobbe mer, men må fremdeles ta det rolig. Jeg kunne i alle fall friskmelde meg 10% mer enn vi trudde, så det er bra!
Det blir ikke direkte en avslappende langhelg, men langhelg er langhelg.
Jeg skal snart komme meg avgårde til legen for å bli friskmeldt noen få prosent. Litt er bedre enn ingenting. Jeg har greid å jobbe ganske stabilt 20% de siste ukene, og det merkes på humøret. Jeg har fortsatt lang vei å gå, før jeg er hundre prosent tilbake i jobb, men litt er i alle fall en begynnelse.
Det gjør noe med humøret det altså. Så i dag er det sånn at jeg faktisk gleder meg til en tur hos legen. Det er ikke akkurat det mest spennende man kan finne på, men i dag er det annerledes. Jeg er tjue prosent frisk! Etter legetimen går turen videre til Halden. Jeg skal som nevnt tidligere i dåp i helgen.
Tanten min og meg for over 9 år siden. Jeg trur ikke vi har forandret oss så mye siden den gang.
Dåpen er på søndag så jeg reiser ikke hjem før på mandag. Så jeg tar litt langhelg her i fra frem til mandag, eller kanskje til og med tirsdag. Det blir ikke direkte en avslappende langhelg, med dåp og alt, så da er det greit å ikke stresse med å være her inne også. Men jeg leser bloggene deres da.
Litt underholdning på båten må jeg ha og greit å ha noe å gjøre på morgenen når alle andre sover. Kanskje ene tanten og onkelen min er så heldige at jeg skrubber leiligheten dems mens jeg er i farten. Jeg pleier å vaske og skrubbe hos folk når jeg kjeder meg, eller skal få tiden til å gå. Jessda, der har du meg.
Det er alltid tungt å miste et kjæledyr, men det er litt ekstra vondt når det var siste medlem av den opprinnelige flokken min.
I dag var dagen da fineste Iimo fikk sovne stille inn. Vi har brukt de siste dagene på ekstra mye kos, ekstra mye mat og ekstra mye godbiter. Det er lov å ta litt ekstra i når man veit det nærmer seg slutten. Det er selvsagt for min egen del. Iimo visste ikke hvorfor, hu var bare veldig glad for ekstra mye av alt.
Iimo var siste medlem av den opprinnelige flokken min. Det var litt ekstra tungt å måtte si farvel. Noen dyr setter litt dypere spor enn andre, og Iimo var liksom én av dem. Trier, Lillemor, Lille Kaia og Iimo, alle nå samlet igjen. Jeg liker i alle fall å tru det og det er en liten trøst i seg selv. Fineste flokken min!
Lykketrollet mitt!
Jeg vil bare si én ting! Det er veldig lett for andre som ikke kjenner til hele historien og situasjonen, eller hunden i seg selv, å synse og mene noe om andre sine valg. Jeg forstår at det finnes mange dyrevenner i verden, som gjerne vil at alle dyr skal leve evig, uansett hva. Jeg også ønsker evig liv for mine.
Å måtte ta valget om å avlive en av de kjæreste man han er aldri lett, uansett! Dette er ikke et valg jeg har tatt lett på, men er det noe Lillemor endelig lærte meg, så er det å vite når nok er nok, uten å pine dyret i det lengste. Jeg har latt det gå langt med Iimo, men ikke så langt at jeg føler dårlig samvittighet.
Jeg har ikke delt hele historien til Iimo, fordi noen ting er så sårt at jeg ikke har villet forholde meg til det. Og da vil man i alle fall ikke høre andre sin mening, være seg de er enige eller uenige. Noen vil mene at jeg burde ha tatt henne for lenge siden, mens andre vil mene jeg tok henne for tidlig. Vel.
For å si det pent; jeg bryr meg ikke om hva dere måtte mene! Jeg har gjort det jeg har følt har vært riktig for meg og mine hele veien. Alle som kjenner meg veit at jeg ikke er den første til å løpe til veterinæren for avliving når det kommer til dyrene mine. Alle fortjener en sjanse, så lenge det finnes en sjanse!
20.01.10-14.09.14
TRIER – Min første Irsk ulvehund, som jeg hadde ønsket meg i over 20 år. Han var begynnelsen på alt og helt perfekt. Han døde av akutt hjertesvikt. Det var ingenting jeg kunne gjøre! Veterinæren var klar for å avlive han med en gang. Jeg gav medisiner en sjanse. Han sovnet stille inn, hjemme, to dager seinere.
27.05-12-19.11.14
LILLE KAIA – Katten som brått minnte meg på hvorfor jeg egentlig ikke vil ha kattunge. Klatring i gardiner, blomsterpotter som lå strødd utover hele sofaen og jeg veit ikke hva. Kattunge, liksom. Hu var livredd for meg det hele første året. Jeg fikk såvidt lov til å kose med henne. En redd bror var nok årsaken.
Etter at broren forsvant blei hu den kosete og herlige katten jeg alltid ønsket hu skulle være. Og så vakker som hu var. Hu er nok den vakreste pusen jeg noen gang har sett. Hu var uten tvil sjefen i flokken. Alle hadde respekt for og forgudet henne. Dessverre døde hu så alt for tidlig i en garasjeportulykke.
27.10.07-03.09.15
LILLEMOR – Lillemor var den første ulvehunden jeg blei kjent med. Mens jeg ventet på at Trier skulle bli født fikk jeg låne Lillemor for å bli kjent med rasen. Jeg forelsket meg helt i henne og kunne nesten ikke vente til valpen endelig skulle komme i hus. Hu var helt spesiell på så mange måter. Vakker som få.
Selv når jeg hentet valpen tok jeg henne med hjem igjen. Det var tungt når jeg etter 6 måneder måtte levere henne tilbake til oppdretter. Hu satte virkelig spor. 2 år seinere, etter mye hinting og mas til oppdretter om at hu hørte hjemme hos Trier og meg var vi så heldige å få henne hjem igjen, for alltid.
Kort tid etter begynte magetrøbbelet hennes. Det viste seg at hu reagerte på alt av fór og mat. Hu blei så dårlig at hu bokstavelig talt tisset ut av rumpen. I løpet av den første dagen mistet hu 5 kg. I løpet av det første døgnet mistet hu 10 kg. I begynnelsen var det ikke noe problem å få henne opp i vekt igjen.
Etter 3 år med magetrøbbel, i perioder ofte, gikk det nedover. Det var vanskeligere og vanskeligere å få henne opp i vekt igjen. Det sist året var hu konstant 5-10 kg undervektig, og magetrøbbelet kom bare oftere og oftere. I et helt år sa jeg at nok måtte være nok. Det tok likevel et år før nok blei nok.
Når jeg til slutt måtte ta meg sammen og tenke på hunden sitt beste, og ikke mine egne føleleser, og tok den vanskelige turen til veterinæren for siste gang, veide hu kun 42 kg. Det er 20 kg mindre enn hu skulle veie! Jeg veit at jeg lot det gå for langt, for lenge. Den dårlige samvittigheten sitter i meg enda!
20.01.10-14.04.15
LILLY – Kullsøsteren til Trier og den vakreste tispen jeg noen gang har sett! Etter at Trier døde og det blei alt for stille hjemme, var det umulig å si nei til Lilly når det viste seg at hu trengte et nytt hjem. Dessverre skulle det vise seg at hu ikke trivdes sammen med resten av flokken. Lillemor, Iimo og Leon.
Det var ingen farlige situasjoner dem i mellom, men trivselen var ikke til stede. Trist, men sånn er det noen ganger. Jeg forsøkte lenge, lenge, lenge å finne et nytt og for alltid hjem til henne. Det fortjente hu. Dessverre blei hu brått veldig syk, noe som viste seg å mest sannsynlig være nerveskade i ryggen.
Hu hovnet opp i det ene bakbeinet og hadde tilslutt ingen reaksjonsevne, annet enn at hu gikk på beinet. Hu fikk ikke til å tisse, noe som førte til at blæren fylte seg opp og blokkerte for tarmen slik at hu ikke fikk gått på do den veien heller. Det var så veldig usikkert hva som forårsaket alt dette.
For å bekrefte, eller avkrefte nerveskade måtte det tas flere prøver, som ville ta tid. Jeg hadde tre alternativer for å prøve å fikse blæreproblemet. Det ene var å prøve fór som bryter ned krystaller, som ikke vistes på prøver, mens hu daglig måtte til veterinæren for å tømme blæren med kateter.
Det andre var å prøve å spyle reint blæren, til tross for at ultralyd og røntgen ikke viste noe tegn til blokkering. Og det tredje alternativet, som veterinæren absolutt ikke anbefalte, var å operere urinrøret større. Ingen av alternativene hadde en garanti. Eier tok det vanskelige valget med å la henne slippe.
06.06.10-30.01.16
WOLFGANG – Enda en sjarmerende hund jeg ikke greide å si nei til når det viste seg at han trengte et nytt hjem. Han hadde en liten uke samme med Lillemor før hu fikk slippe, og mens Petter var på ferie hos oppdretter. En fantastisk snill og vakker gutt med det vakreste blikket av dem alle.
Wolfgang og Petter gikk kjempegodt sammen. Det var derfor veldig rart når han brått begynte å bli så veldig irritert på han for ingenting. Veterinæren kunne konstantere urinveisinfeksjon. En antibiotikakur på 16 dager var i gang. Blodprøvene kom tilbake helt fine. Ikke tegn til noe galt i det hele tatt.
En liten uke inn i antibiotikakuren var han tilbake til sitt vanlige jeg. Han lekte og herjet med Petter igjen. Han mistet matlysten i løpet av antibiotikakuren så han mistet et par-tre kilo. Null stress i grunn når alle prøver viste at han var frisk som en fisk. Likevel viste han noen ganger en side som ikke var helt ok.
4 dager etter at han var ferdig på antibiotikakuren, og en liten uke før vi hadde ny time hos veterinæren for nye prøver, for å være sikker på at alt var ok, gikk det galt. Han gikk til angrep på meg. Heldigvis for meg, om man kan si det slik, sto han på min venstre siden, men valgte å hogge tak i høyrearmen.
Jeg fikk derfor overtaket ganske fort og slapp unna med kun blåmerker og rivemerker opp etter armen. Jeg tok valget med om at han, frisk eller ei, ikke fikk være en del av min flokk. Jeg kan ikke ha en hund på over 70 kg som ikke er stabil, verken mot meg eller Petter. Utrolig trist, men sånn var det bare.
Han fikk selvsagt bo hjemme til min oppdretter kom og hentet han. Jeg var ikke redd for han, men jeg tok ingen sjanser i forhold til de andre dyrene likevel. Jeg var så skuffet og lei meg for dette og gikk lenge og klandret meg selv for at ting skjedde som det gjorde. Noe galt måtte jeg ha gjort.
Likevel visste jeg innerst inne at jeg ikke hadde gjort noe galt. Oppdretter skulle ta han med på utredning for å finne ut hva som faktisk var galt. Bortsett fra at han var litt tynn etter antibiotikakuren kunne man ikke se at det var noe galt med han. På den lange bilturen med oppdretter falt han helt sammen.
Han var så dårlig stelt når de kom frem til veterinæren. Veterinæren sa han garantert hadde kollapset i løpet av 2-3 dager. Det viste seg at han hadde kreft i mer eller mindre hele kroppen, han hadde blødende magesår, forkalkninger i nakke og rygg, desformerte organer og jeg husker ikke en gang alt.
Han fikk slippe den dagen. Jeg får fremdeles dårlig samvittighet når jeg sier at jeg er så glad for at oppdretter hentet han den dagen. Jeg hadde ikke taklet å miste en til, ikke på den måten. Jeg er likevel veldig glad for at han faktisk var syk. Da var det ikke han sin skyld, eller min, at det vonde skjedde.
15.06.09-24.11.16
Der har dere hele historien om hvordan jeg kan ha mistet så mange dyr i løpet av 2 år. Det har så absolutt ikke vært enkle valg å ta, men de har vært helt nødvendige, for dyrene sitt beste. Man må faktisk tenke på dyrene og ta de valgene man føler er riktige for dem. De skal ha et verdig liv, tross alt.
Så neste gang du vil synse og mene og hva som er riktig for andre sine dyr, så sørg i det minste for at du veit hele historien bak det tunge og vanskelige valget som er tatt. Det er vanskelig nok å måtte ta disse vanskelige valgene, om man ikke i tillegg skal bli “beskyldt” for å ikke gjøre nok for dem.
Er man ikke evig trøtt er man evig våken. Eller noe sånt.
Fra å ha vært totalt utslitt og sovnet på sofaen for så å våkne fire timer seinere føre du i det hele tatt skjønte at du hadde sovet bare etter å ha strukket armen etter vannglasset på bordet, er jeg nå tilbake til å ikke få sove i det hele tatt, nesten. Jeg er trøtt som juling, men jeg får ikke sove, what so ever.
Etter utallige forsøk i natt endte jeg opp på sofaen for å kjede meg til søvne med det som gikk på tv. All den møkka jeg så i natt, men likevel sover jeg ikke. Jeg er trøtt, skikkelig sovetrøtt, men jeg får bare ikke sove. Jeg har i grunn ikke sovet siden lørdag. Annet enn et par timer før jeg må haste på jobb.
I går begynte jeg såvidt å duppe av i fem tiden på morgenen, ganske likt med søndagen. Og det er litt seint da, når kroppen er innstilt på at første alarmen begynner å hyle kvart over fem. Det blir ikke mye søvn da, for å si det sånn. I går fikk jeg såvidt sovet litt mellom kl. 8 og 9, føre jeg måtte på jobb.
Heldigvis kan jeg styre de få timene jeg er på jobb litt selv, men jeg vil helst være på jobb til seinest kl. 9. På mandag var jeg der til halv tolv, og i dag var jeg ikke der før kl. ett. Det tok litt tid fordi jeg måtte innom en knappebutikk og så videre til en systue slik at de kan fikse nye knapper på kåpen min.
Jeg mistet sånn ca. halvparten av knappene i Amsterdam i fjor! På tide å fikse den nå når det begynner å bli litt kaldt og man gjerne skal på ting som krever en litt finere og varmere jakke en den lilla regnjakken min som er fin, den er tross alt lilla, men absolutt ikke varm. Nå skravler jeg meg helt bort her.
Jeg har altså ikke sovet i natt så jeg er trøtt som fy. Jeg har til og med spilt Zoo Tycoon for å bli trøtt, men det hjalp ikke det heller. Jeg kommer vel til å bli så utslitt i løpet av formiddagen så jeg sover bort hele dagen slik at jeg ikke får sove til kvelden igjen og kommer til å slite på jobb i morgen også.
Det er ingen tvil om at jeg er i elendig form, for å si det pent!
I dag var det trening som sto på planen igjen. Underveis i treningen gikk det opp for meg at jeg har spist veldig dårlig i dag og kanskje helst burde ha utsatt treningen til i morgen. Men når jeg først var i gang blei det liksom for dumt å stoppe opp også. Jeg tar ikke akkurat så veldig hardt i heller, så.
I dag tok jeg øvelser for både mage, rumpe og bein. Armer og skuldre og slik kommer jo inn under en del av øvelsene de også så klart. Det er ikke mange repetisjonene av hver øvelse jeg tar, så det er ikke så mye, eller hardt som det kanskje høres ut til. Men det er tungt nok for min del for det om.
Bildet er lånt i fra Quotesgram.
På mandag hadde jeg litt krampeproblemer på baksiden av lårene under noen øvelser. I dag var disse krampene mye verre! Kramper er vondt altså. Det føles ikke akkurat bedre når treningen i utgangspunktet er tung. Generelt alle muskler i beina er veldig anspente så jeg må tøye de ut etter hver tur.
Jeg har nok vært litt dårlig på å tøye ut etter tur med hundene, men jeg prøver å tøye ut hver morgen og kveld, selv om noen dager svikter. Jeg har i alle fall tøyd skikkelig ut etter treningsøkten i kveld, og jeg tok en ekstra varm dusj. Nå har jeg tatt plass i sofaen med kosedressen på med god samvittighet!
Noen ganger er det gøy å prøve noe nytt, som ikke deles alle plasser.
Jeg blogger, jeg finnes på facebook, jeg finnes på snapchat og jeg finnes på instagram. Bloglovin’ også hvis det telles. Bloggen min blir delt på facebook, både på min private side og på bloggen sin side. Det er ikke hvem som helst som får tilgang til min private side, det må sies. Sånn er det bare.
En god del av bildene på instagram blir også delt på bloggen, men ikke alle. For de som liker å følge med kan det derfor være greit å følge meg på instagram også. Og på snapchat deler jeg gjerne litt bilder og slikt underveis på turer med hundene, eller generelt når jeg er ute å farter. Gøy for noen, kanskje.
Et typisk snapchatbilde, som kanskje finner veien til instagram også.
Her om dagen tenkte jeg at jeg kunne prøve ut “werheartit” også. Jeg har hørt en del om det, men har aldri somlet meg inn. Man kommer gjerne over mange bilder fra weheartit hvis man søker på “google” etter noe man kan låne til bloggen. Mye fin inspirasjon, helt klart. Mange flotte bilder og tekster.
Jeg tenkte som så at jeg kanskje kunne finne litt inspirasjon til foto der, og kanskje dele litt inspirasjon selv, hvis jeg føler jeg har noe å dele. Det jeg deler der vil nok sjeldent dukke opp på bloggen. Det er greit å ha en side hvor man bare kan dele noe uten å måtte tenke på at det skal deles flere steder.
Foreløpig det eneste bildet jeg har delt på weheartit. Deler det nå kun for å vise hva man typisk vil finne fra meg der.
Jeg skjønner ikke så alt for mye av siden enda, men det kommer seg vel bare jeg får prøvd litt. Jeg har i alle fall greid å dele et bilde der, om ikke noe annet, så får vel være fornøyd med det til nå. Jeg har greid å følge noen, og jeg har til og med fått noen følgere selv, uten at jeg helt veit hvem de er. Hyggelig!
Hvis du har weheartit hadde det vært hyggelig å følge deg der, så skrik gjerne ut hvis du er der og vil ha meg som følger. Eller kanskje stalker. Jeg har som sagt ikke helt kommet inn i det enda, men jeg jobber med saken. Jeg har i alle fall skjønt at det finnes veldig mye flott inspirasjon der. Det er fint.
Hvis du vil følge bloggen min på facebook: Trykk her.
Hvis du vil følge meg på instagram: Skalldyret.
Hvis du vil følge meg på snapchat: Elevele.
Hvis du vil følge meg på weheartit: weheartit.com/elevele.
Som lovet er nå vinneren av sjokolade bakeboken og muffins bakeboken trukket.
Vinneren av bok 1 er:
Vinneren av bok 2 er:
Gratulerer så mye til dere begge to. Send meg navn og adresse på mail, eller melding her inne så skal jeg få sendt de avgårde i løpet av morgendagen. Og tusen takk til alle andre som meldte seg på giveaway’en. Det er alltid like hyggelig når dere vil bli med. Det kommer sikkert flere giveaway med tiden.
