HUND & KATT- HVIL I FRED, FINESTE IIMO.

 

Det er alltid tungt å miste et kjæledyr, men det er litt ekstra vondt når det var siste medlem av den opprinnelige flokken min. 

 

I dag var dagen da fineste Iimo fikk sovne stille inn. Vi har brukt de siste dagene på ekstra mye kos, ekstra mye mat og ekstra mye godbiter. Det er lov å ta litt ekstra i når man veit det nærmer seg slutten. Det er selvsagt for min egen del. Iimo visste ikke hvorfor, hu var bare veldig glad for ekstra mye av alt. 

Iimo var siste medlem av den opprinnelige flokken min. Det var litt ekstra tungt å måtte si farvel. Noen dyr setter litt dypere spor enn andre, og Iimo var liksom én av dem. Trier, Lillemor, Lille Kaia og Iimo, alle nå samlet igjen. Jeg liker i alle fall å tru det og det er en liten trøst i seg selv. Fineste flokken min!


Lykketrollet mitt!

Jeg vil bare si én ting! Det er veldig lett for andre som ikke kjenner til hele historien og situasjonen, eller hunden i seg selv, å synse og mene noe om andre sine valg. Jeg forstår at det finnes mange dyrevenner i verden, som gjerne vil at alle dyr skal leve evig, uansett hva. Jeg også ønsker evig liv for mine. 

Å måtte ta valget om å avlive en av de kjæreste man han er aldri lett, uansett! Dette er ikke et valg jeg har tatt lett på, men er det noe Lillemor endelig lærte meg, så er det å vite når nok er nok, uten å pine dyret i det lengste. Jeg har latt det gå langt med Iimo, men ikke så langt at jeg føler dårlig samvittighet.

Jeg har ikke delt hele historien til Iimo, fordi noen ting er så sårt at jeg ikke har villet forholde meg til det. Og da vil man i alle fall ikke høre andre sin mening, være seg de er enige eller uenige. Noen vil mene at jeg burde ha tatt henne for lenge siden, mens andre vil mene jeg tok henne for tidlig. Vel.

For å si det pent; jeg bryr meg ikke om hva dere måtte mene! Jeg har gjort det jeg har følt har vært riktig for meg og mine hele veien. Alle som kjenner meg veit at jeg ikke er den første til å løpe til veterinæren for avliving når det kommer til dyrene mine. Alle fortjener en sjanse, så lenge det finnes en sjanse! 


20.01.10-14.09.14

TRIER – Min første Irsk ulvehund, som jeg hadde ønsket meg i over 20 år. Han var begynnelsen på alt og helt perfekt. Han døde av akutt hjertesvikt. Det var ingenting jeg kunne gjøre! Veterinæren var klar for å avlive han med en gang. Jeg gav medisiner en sjanse. Han sovnet stille inn, hjemme, to dager seinere. 


27.05-12-19.11.14

LILLE KAIA – Katten som brått minnte meg på hvorfor jeg egentlig ikke vil ha kattunge. Klatring i gardiner, blomsterpotter som lå strødd utover hele sofaen og jeg veit ikke hva. Kattunge, liksom. Hu var livredd for meg det hele første året. Jeg fikk såvidt lov til å kose med henne. En redd bror var nok årsaken. 

Etter at broren forsvant blei hu den kosete og herlige katten jeg alltid ønsket hu skulle være. Og så vakker som hu var. Hu er nok den vakreste pusen jeg noen gang har sett. Hu var uten tvil sjefen i flokken. Alle hadde respekt for og forgudet henne. Dessverre døde hu så alt for tidlig i en garasjeportulykke. 
 


27.10.07-03.09.15

LILLEMOR – Lillemor var den første ulvehunden jeg blei kjent med. Mens jeg ventet på at Trier skulle bli født fikk jeg låne Lillemor for å bli kjent med rasen. Jeg forelsket meg helt i henne og kunne nesten ikke vente til valpen endelig skulle komme i hus. Hu var helt spesiell på så mange måter. Vakker som få. 

Selv når jeg hentet valpen tok jeg henne med hjem igjen. Det var tungt når jeg etter 6 måneder måtte levere henne tilbake til oppdretter. Hu satte virkelig spor. 2 år seinere, etter mye hinting og mas til oppdretter om at hu hørte hjemme hos Trier og meg var vi så heldige å få henne hjem igjen, for alltid. 

Kort tid etter begynte magetrøbbelet hennes. Det viste seg at hu reagerte på alt av fór og mat. Hu blei så dårlig at hu bokstavelig talt tisset ut av rumpen. I løpet av den første dagen mistet hu 5 kg. I løpet av det første døgnet mistet hu 10 kg. I begynnelsen var det ikke noe problem å få henne opp i vekt igjen. 

Etter 3 år med magetrøbbel, i perioder ofte, gikk det nedover. Det var vanskeligere og vanskeligere å få henne opp i vekt igjen. Det sist året var hu konstant 5-10 kg undervektig, og magetrøbbelet kom bare oftere og oftere. I et helt år sa jeg at nok måtte være nok. Det tok likevel et år før nok blei nok. 

Når jeg til slutt måtte ta meg sammen og tenke på hunden sitt beste, og ikke mine egne føleleser, og tok den vanskelige turen til veterinæren for siste gang, veide hu kun 42 kg. Det er 20 kg mindre enn hu skulle veie! Jeg veit at jeg lot det gå for langt, for lenge. Den dårlige samvittigheten sitter i meg enda!


20.01.10-14.04.15

LILLY – Kullsøsteren til Trier og den vakreste tispen jeg noen gang har sett! Etter at Trier døde og det blei alt for stille hjemme, var det umulig å si nei til Lilly når det viste seg at hu trengte et nytt hjem. Dessverre skulle det vise seg at hu ikke trivdes sammen med resten av flokken. Lillemor, Iimo og Leon. 

Det var ingen farlige situasjoner dem i mellom, men trivselen var ikke til stede. Trist, men sånn er det noen ganger. Jeg forsøkte lenge, lenge, lenge å finne et nytt og for alltid hjem til henne. Det fortjente hu. Dessverre blei hu brått veldig syk, noe som viste seg å mest sannsynlig være nerveskade i ryggen.

Hu hovnet opp i det ene bakbeinet og hadde tilslutt ingen reaksjonsevne, annet enn at hu gikk på beinet. Hu fikk ikke til å tisse, noe som førte til at blæren fylte seg opp og blokkerte for tarmen slik at hu ikke fikk gått på do den veien heller. Det var så veldig usikkert hva som forårsaket alt dette. 

For å bekrefte, eller avkrefte nerveskade måtte det tas flere prøver, som ville ta tid. Jeg hadde tre alternativer for å prøve å fikse blæreproblemet. Det ene var å prøve fór som bryter ned krystaller, som ikke vistes på prøver, mens hu daglig måtte til veterinæren for å tømme blæren med kateter. 

Det andre var å prøve å spyle reint blæren, til tross for at ultralyd og røntgen ikke viste noe tegn til blokkering. Og det tredje alternativet, som veterinæren absolutt ikke anbefalte, var å operere urinrøret større. Ingen av alternativene hadde en garanti. Eier tok det vanskelige valget med å la henne slippe. 


06.06.10-30.01.16

WOLFGANG – Enda en sjarmerende hund jeg ikke greide å si nei til når det viste seg at han trengte et nytt hjem. Han hadde en liten uke samme med Lillemor før hu fikk slippe, og mens Petter var på ferie hos oppdretter. En fantastisk snill og vakker gutt med det vakreste blikket av dem alle.

Wolfgang og Petter gikk kjempegodt sammen. Det var derfor veldig rart når han brått begynte å bli så veldig irritert på han for ingenting. Veterinæren kunne konstantere urinveisinfeksjon. En antibiotikakur på 16 dager var i gang. Blodprøvene kom tilbake helt fine. Ikke tegn til noe galt i det hele tatt. 

En liten uke inn i antibiotikakuren var han tilbake til sitt vanlige jeg. Han lekte og herjet med Petter igjen. Han mistet matlysten i løpet av antibiotikakuren så han mistet et par-tre kilo. Null stress i grunn når alle prøver viste at han var frisk som en fisk. Likevel viste han noen ganger en side som ikke var helt ok. 

4 dager etter at han var ferdig på antibiotikakuren, og en liten uke før vi hadde ny time hos veterinæren for nye prøver, for å være sikker på at alt var ok, gikk det galt. Han gikk til angrep på meg. Heldigvis for meg, om man kan si det slik, sto han på min venstre siden, men valgte å hogge tak i høyrearmen. 

Jeg fikk derfor overtaket ganske fort og slapp unna med kun blåmerker og rivemerker opp etter armen. Jeg tok valget med om at han, frisk eller ei, ikke fikk være en del av min flokk. Jeg kan ikke ha en hund på over 70 kg som ikke er stabil, verken mot meg eller Petter. Utrolig trist, men sånn var det bare.

Han fikk selvsagt bo hjemme til min oppdretter kom og hentet han. Jeg var ikke redd for han, men jeg tok ingen sjanser i forhold til de andre dyrene likevel. Jeg var så skuffet og lei meg for dette og gikk lenge og klandret meg selv for at ting skjedde som det gjorde. Noe galt måtte jeg ha gjort.

Likevel visste jeg innerst inne at jeg ikke hadde gjort noe galt. Oppdretter skulle ta han med på utredning for å finne ut hva som faktisk var galt. Bortsett fra at han var litt tynn etter antibiotikakuren kunne man ikke se at det var noe galt med han. På den lange bilturen med oppdretter falt han helt sammen. 

Han var så dårlig stelt når de kom frem til veterinæren. Veterinæren sa han garantert hadde kollapset i løpet av 2-3 dager. Det viste seg at han hadde kreft i mer eller mindre hele kroppen, han hadde blødende magesår, forkalkninger i nakke og rygg, desformerte organer og jeg husker ikke en gang alt. 

Han fikk slippe den dagen. Jeg får fremdeles dårlig samvittighet når jeg sier at jeg er så glad for at oppdretter hentet han den dagen. Jeg hadde ikke taklet å miste en til, ikke på den måten. Jeg er likevel veldig glad for at han faktisk var syk. Da var det ikke han sin skyld, eller min, at det vonde skjedde.


15.06.09-24.11.16

Der har dere hele historien om hvordan jeg kan ha mistet så mange dyr i løpet av 2 år. Det har så absolutt ikke vært enkle valg å ta, men de har vært helt nødvendige, for dyrene sitt beste. Man må faktisk tenke på dyrene og ta de valgene man føler er riktige for dem. De skal ha et verdig liv, tross alt.

Så neste gang du vil synse og mene og hva som er riktig for andre sine dyr, så sørg i det minste for at du veit hele historien bak det tunge og vanskelige valget som er tatt. Det er vanskelig nok å måtte ta disse vanskelige valgene, om man ikke i tillegg skal bli “beskyldt” for å ikke gjøre nok for dem.

 

Hvil i fred!

 

_____________________________

#hundogkatt #hvilifred #hund #katt 

_____________________________

28 kommentarer
    1. Kondolerer så mye Elin <3 Føler så inderlig med deg <3
      Alle som kjenner deg vet at du gjør alt for dyrene dine og at du ikke er den første som løper til dyrlegen for avlivning når noe butter i mot. Hev deg over sånne idiot kommentarer fra bessevitere,du fortjener overhode ikke sånne kommentarer. Du har mista altfor mange dyr på altfor kort tid til å skulle ta i mot dritt,for det er det det er i mine øyne.
      Sov godt vakre Ilmo,nå er du smertefri og leker med flokken din igjen på de evig grønne jaktmarkeder <3

    2. Uff.. så trist..veldig trist..Du har måtte gå gjennom mange tap på kort tid! og burde få slippe å føle at du har gjort noe galt! DU har gjort alt du kan, og det er mer en bra nok!! Ikke tvil på det..Føler med deg i sorgen! 🙁 klem

    3. Susann Bryn: Tusen takk for en fin og støttende kommentar <3 Det er vondt når de blir syke og det ikke er noe å få gjort med det <3

    4. Eg tror nesten eg griner like mye nå som eg gjorde da Buffy gikk hjem……vet ikkje hvorfor IImo alltid berørte meg slik nydeligste lille prinsessen <3
      Elin.....vakre du...eg tror ikkje noen vet hvor sterk du er.. og hvor fantastisk dyremamma du er for dine <3 Alle disse vakre dyrene -både de eg aldri kjente og dem eg ahr delt minner med deg med.....de var bedre fordi de var i ditt liv.....de fikk vakre liv fordi de valgte deg som sin eier.....
      eg sender deg lassevis med klemmeting......og eg er så uansendelig uendelig lei meg <3 <3 <3

    5. Jeg tenker at ingen har noe med å mene noes som helst uten å vite bakgrunn og hvordan ting er, og det vet de sjelden. Og jeg vet helt klart at du har gjort det rette for alle dine. Ingen er vel mer dyrekjær enn deg, så det stoler vi FULLT ut på <3 Leit med Iimo også, men best for henne, og nå ser de hverandre igjen alle sammen, klart man må tenke sånn 🙂 God klem <3

    6. frodith: Det er noe med det. Greit nok å ha en mening, men da kan folk holde det for seg selv 🙂

      Det er fryktelig trist, men nå har hu i det minste ikke vondt lenger, så man må trøste seg med det <3 Og det er en fin og trøstende tanke at de nå alle er samlet igjen <3

      Tusen takk <3

    7. Hei kjære du <3
      Jeg har måttet ta slikt et valg selv, med min fantastiske shetland sheepdog Kira <3 Det er tøffe valg. Kira hadde hatt mye smerter om hun skulle leve videre og jeg holder ikke dyr for enhver pris.
      Nå har ikke hverken min eller din hund noe smerter lenger <3 Akkurat det synes jeg er kjempeviktig å tenke på.
      Ønsker deg gode dager kjekke du 🙂
      klem

    8. Husker godt truer og lillemor. De første irske ule hundene jeg har hilst på. Nydelige <3 Trist å ha mistet så mange på så kort tid, er tunge valg man må ta for å være en god eier.
      Trist du måtte ta ett slik valg med lille snappa også <3

    9. Er det noen som tenker på dyra, så er det deg Elin!! Tunge og triste valg man må ta, men de må dessverre tas 😢 Men håper og tror at de er sammen nå, og har det godt der oppe i dyrehimmelen 💖 Klemmer

    10. Etdiktomdagen: Nei, det er viktig å tenke på dyrene- de føler tross alt smerte på lik linje som oss, så det å holde de i live når livskvaliteten er redusert er i grunn bare egoistisk. Det er noen ganger vanskelig å vite når nok er nok, kanskje mest for vår egen del, men man gjør jo gjerne det man føler er riktig <3

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg