2. Fikk meg til å tenke på Smurfene, av alle ting.
3. Rare små sopp.
Kvaliteten blei ikke den beste med mobilkameraet, men noen ganger må man bare bruke det man har. Jeg så de tilfeldigvis i øyekroken når jeg gikk tur med Petter i sta. Det var veldig mange av de, og de er nok så små. Litt sånn fingerstørrelse over de. Spørs om ikke jeg må tilbake med speilrefleksen for å se om jeg får bedre bilder altså, for disse var jo veldig søte og rare på en gang. Jeg veit ikke om jeg har sett slike før. Det finnes sikkert tusenvis av sopparter, så.
Faktisk husker jeg ikke når jeg tok disse bildene, men det kan ikke være så alt for lenge siden, trur jeg. Kanskje det var sist helg når Petter og jeg var i skogen på morgenen. Man finner mye fint på skogbunnen. Jeg har sagt det før, jeg veit, men jeg sier det igjen. Man må bare se litt ekstra etter. Jeg kunne ønske jeg orker slike fototurer hver dag, men det orker jeg dessverre ikke. Jeg må enda posjonere ut den energien jeg har. I dag går det meste til husvask, faktisk.
Noen ganger er det bare så deilig med en skogstur, selv om kondisen er totalt ikke eksisterende.
Tidligere i dag fikk jeg melding fra ei venninne om ikke jeg og “hesten” ville gå tur med henne i dag. Jeg hadde allerede sett for meg skuffelsen til Petter når det blei den vanlige runden igjen etter jobb. Jeg var ikke sein med å svare ja, med andre ord. Vi gikk inn til Rødnabbene. En veldig fin tur å gå. Enda bedre hvis man eier kondis. Det er litt bratt der altså, noe jeg hadde glemt, så vi merket fort at kondisen var totalt ikke eksisterende. Men, vi fant sopp og da var vi glade.
1. Tvillinger, med litt størrelses forskjell.
2. En liten tjukkas.
3. Sånne mini UFO liksom. Eller bare stammesopp?
4. Et vindu.
5. Petter sjekker badetemperaturen. Indre havn lengst inn der.
6. Jeg trur planen er å bygge opp dette igjen. Håper virkelig de får det til, selv om man da må ha hunder i bånd.
7. Nype.
Vi pustet og peste som noen gale mens vi gikk rundt her. Er det mulig å ikke eie kondis liksom? Vi gikk faktisk en del tur her for mange, mange år siden. Da hadde vi som regel med oss alt i fra 4-6 hunder. Og herlighet, vi hadde jo egentlig null kontroll på hundene. Ikke på en uforsvarlig måte, men likevel null kontroll. Jeg trur ikke en eneste en av hundene våre visste hva det ville si å gå pent i bånd i alle fall. Jeg trur vi kan si at vi har lært mye om hund siden den gang.
8. Høy og tynn.
9. Bare litt spinkel.
10. En liten klynge med sopp. Hvor mange må det egentlig være for å gå som en klynge?
11. Enda en tjukkas.
12. Fikk litt sånn trolsk følelse i skogen her.
13. Den bor fint, denne soppen.
14. Den ser litt gelé-aktig ut, men jeg trur ikke den var det.
Vi var heldige å ha hele plassen for oss selv, så Petter gikk løs hele veien. Han syns så klart det var dritkjedelig at vi stoppet opp for hver sopp vi så og han måtte vente på oss, men han har bare godt av litt tålmodighetstrening han også. Tipper han savnet Ellinor litt ekstra i dag. Men vi koste oss på tur alle tre, selv om det kanskje ikke hørtes slik ut på pusten vår. Kremt. Det drøyer nok ikke lenge til neste sopptur. Sopp er så gøy å ta bilder av. De gjør seg godt på bilder.
Jeg tar liksom bilder til instagram for så å glemme å poste de på instagram. Fikk gjort det i dag da, når jeg plutselig kom på det. Vi var jo en kjapp tur på festningen her om dagen bare for å se hva som skjedde med alle folk. Jeg trur det var om helgen, men fant først ut i går hva det var. Sånn kan det gå. Om ikke så lenge skal Petter, jeg og ei venninne på tur, men det blir ikke på festningen. Trur det blir Eskeviken. Der er det lenge siden jeg var. Kanskje vi finner sopp.
Jeg har følt meg litt rar i formen de siste dagene. Jeg er ikke direkte syk, som i snørrete og sånn. Det er nok bare hodet og kroppen som er litt slitne etter en nok så hektisk uke på jobb forrige uke. Jeg husker ikke sist jeg måtte bruke hodet så mye. Jeg liker det da, det må sies. I går sa jeg høyt at jeg var litt rar i formen og så gikk jeg å la meg før klokken ti, og sovnet veldig kort tid etter det. Merkelig nok føltes det ikke ut som at jeg hadde sovet i natt når jeg våknet.
Jeg rakk nesten ikke mer enn å si i går at jeg følte meg litt rar i formen før Kristoffer blei potte tett i nesen og i litt uggen form selv. Og det er så typisk, for til lørdag skal han inn til Oslo for å løpe toughest. Han blir alltid syk rett føre et løp, det slår aldri feil! Spesielt i forkant av disse større løpene blir han alltid syk. Så typisk! Heldigvis er jeg frisk, så det er i alle fall ikke jeg som har smittet han. Formen min er bedre i dag, jeg er bare sliten. Men det er jo ikke uvanlig.
Det blåser, innimellom regner det, noen ganger er det sol og det er litt kjølig. Typisk høst, og jeg elsker det! Endelig er luften frisk og deilig. Jeg har gått i mange måneder nå og følt at jeg ikke har fått pustet i den intense varmen som var. Høsten er uten tvil min favoritt årstid. Ikke for varm og ikke for kald. Jeg håper høsten faktisk varer en stund og ikke går over til vinter like fort som våren gikk over til sommer. Jeg vil ha frisk luft og flotte farger i naturen, lenge!
Det er nå rett over 2 år siden at jeg blei så syk at jeg var mer sengeliggende enn på beina. Etter en nok så kort utredning, takket være gode forsikringer på jobb og privat, fikk jeg diagnosen fibromyalgi. I begynnelsen var det å få denne diagnosen fryktelig kjip. Det er den i og for seg enda, av den grunn at det ikke finnes noen kur for det, eller at man kan få medisiner som virker. De medisinene man får hjelper litt, men langt i fra nok når det står på som verst. Utfordrende.
Likevel var det å få diagnosen en lettelse også, da det forklarte mye om hvorfor jeg hadde så mye vondt som liten. Jeg har alltid hatt mye vondt, uten å vite hvorfor. Jeg har vært til utredning for hofter og knær tidligere, da det var dette som plaget meg mest den gang, uten å få noen svar på det. Jeg har kun fått beskjed om at jeg har kronisk betennelse i hofter og knær, uten at noen kan si med sikkerhet hvorfor. Jeg har aldri fått noe for det, men har klart meg greit.
For 2 år siden smalt det skikkelig og da kom alt. Det var vanskelig å godta diagnosen i begynnelsen og det var fryktelig vanskelig å leve etter den, nettopp fordi man ikke ville godta den. Det finnes som sagt ingen kur for å bli frisk, men det finnes utrolig mange tiltak for å holde det i sjakk. Når jeg var som sykest var det veldig vanskelig å endre så mye på livsstilen, men når jeg begynte å komme meg såpass at man hadde energi til det merket jeg fort hvor godt det gjorde.
Jeg la om kostholdet en periode og hadde kjempeeffekt av det. Kostholdet har så utrolig mye å si for kroppen, både når det kommer til kroniske sykdommer og ellers. En kropp i balanse, hele veien fra innsiden og ut, fra topp til tå, har så mye å si. Jeg trudde det ikke selv, før jeg prøvde det selv. Jeg skeier fortsatt ut, i perioder alt for ofte, med ting jeg spiser som jeg egentlig ikke burde spise, men jeg har kommet dit at jeg kjenner når mye blir for mye. Jeg kan stoppe i tide.
Jeg har fortsatt dager som er verre enn andre, men det er heldigvis lenger mellom hver gang og de varer ikke så lenge av gangen. Jeg har kommet langt på disse 2 årene. Jeg har fortsatt en lang vei å gå, men jeg har kommet dit at jeg nå faktisk jobber 100%, nesten uten problemer, etter 1.5 år med og nesten ikke orke å jobbe i det hele tatt. Det er stort! Endelig en hverdag man kan leve med. Det å føle seg fanget i egen kropp har ikke vært en enkel sak, men jeg har lært mye av det!
Jeg la merke til månen når jeg var ute med Petter en liten tur før han skulle få kveldsmat og tenkte bare jeg måtte tørke litt mer støv av kameraet. Det er alt for lenge mellom hver gang jeg tar bilder for tiden, selv om jeg nå har tatt bilder to ganger i dag. Ny rekord, trur jeg. Jeg har alt for dårlig utstyr til å ta bilder av månen når den er så langt borte, men det er gøy å prøve likevel. Og det er gøy å leke med ulike innstillinger og se hvor forskjellig månen blir av det.
Jeg syns månen er veldig fascinerende. Neste gang jeg kjøper nytt kamerautstyr skal jeg ta høyde for månefotografering. Kanskje jeg faktisk lærer meg riktig innstilling. Det har mye å si. Månen er utfordrende å fotografere, ikke bare med tanke på lys, men også bevegelse. Månen beveger seg faktisk veldig raskt, selv om man ikke alltid ser det. Nei, nå skal jeg snart finne sengen. Det har vært en lang dag og jeg vil helst være litt i live i morgen også.
Noen ganger kunne jeg ønske at Kristoffer var litt mer medgjørlig på hva jeg kan dele her og ikke. Nesten daglig har vi samtaler som er så hysteriske at i alle fall jeg syns at andre også kan få le av de. Noen ganger går ikke heisen helt opp hos noen av oss, andre ganger bare sier vi ting som ikke henger på greip, og noen ganger er vi så smarte at vi ikke en gang skjønner det selv. Herre jemenin så gøy vi har det. Hva er vel bedre enn å le med hverandre? Vi er hysteriske.
En samtale, en kortvarig samtale sådan, som vi hadde tidligere i dag:
Elin: Jeg fryser snart ihjel- kan vi pliiis fyre i peisen?
Kristoffer: Det er litt barnslig å fyre i peisen nå da.
Elin: Trur du Piken med svovelstikkene syns det hadde vært barnslig å fyre i peisen?!
Og så viste det seg at Kristoffer ikke visste hvem Piken med svovelstikkene var, så da gikk liksom det argumentet mitt rett vest. Han var i alle fall snill og fant frem en elektrisk varmeovn, slik at jeg slapp å fryse ihjel. Og ja, slapp av, jeg har fått lov til å dele denne lille samtalen. Den er nok så uskyldig i forhold til hva vi kan finne på å si, så jeg kan forstå at han som regel ikke vil at det skal komme på trykk. Kremt. Uansett har vi det gøy og ler hele tiden. I alle fall hver dag.
En sopp er ikke bare bare, men det var bare én type sopp jeg fant i skogen i dag.
1. De er jo så søte disse soppene.
2. Jeg fant en hel klynge av de også.
3. Sopp på stamme.
4. Sopp her og sopp der.
I dag tok Petter og jeg en tur i skogen på morgenen. Det er jo så mange som har funnet sopp i det siste, så jeg ville på soppjakt jeg også. Jeg fant i og for seg et par sopp på turen vår i går, men den var ikke så fotogen. Det var ikke den jeg fant hjemme i hagen i går heller. Men soppen er her, det er det ingen tvil om. Mulig det ikke har kommet så mange enda, eller at den bare er vanskelig å se, for jeg fant kun én type inne i skogen. Flaks det var en fin type å ta bilder av.
Vi gikk til skogen kvart på ni. Planen var å gå klokken åtte, men jeg var trøtt i dag på morgenen. Det var uansett ingen ute før ni heller, så vi hadde hele skogen for oss selv, og bra er det når man har gått en hel sommer uten å trene innkalling- det er i alle fall det Petter innbiller seg. Men han var flink, han måtte bare få streng beskjed om å være flink. Vi får legge inn litt nazitrening på innkalling for båndtvangen er over så det blir mange skogsturer fremover. Håper vi.
