I går så jeg Utøya-filmen. Selv om det er 7 år siden det skjedde, så sitter det dypt i en enda. Den dagen er en dag som aldri vil bli glemt, uansett hvor lang tid det tar. Jeg kjente ikke selv noen personlig, men jeg har flere nære som mistet noen den dagen. Uansett om man kjente noen som var direkte berørt den dagen, eller ikke, så føler man virkelig på sorgen over det som skjedde, og den sorgen sitter dypt. Det var rett og slett vondt å se filmen, selv så mange år etter.
Jeg satt med en klump i magen fra første sekund. Man veit hva som kommer til å skje, man veit at det er barn og unge som dør, på en helt grusom måte. Frykten og panikken de må ha følt den dagen kom veldig godt frem i filmen, og jeg kjente veldig på det. Jeg blir så lett påvirket av slike ting. Jeg tar det så nært til meg. Det blir så altoppslukende, på en måte, men jeg greier ikke å gi slipp på det. Det tar så mye plass i tankene, og følelsene. Jeg er sikkert ikke aleine om det.
Jeg blir så lett påvirket av det at det til og med styrer drømmene mine. Når dette skjedde, for 7 år siden, slukte jeg hvert eneste ord som sto om saken i samtlige aviser, både papirutgave og nett. Det resulterte i flere måneder med mareritt. Det kom til et punkt der jeg bare måtte slutte å lese om det. Det tok så mye av meg. Jeg hadde mareritt i natt, og det kan godt hende jeg har det en stund fremover. Det går over, etter hvert. Filmen var så uendelig trist og vond.
Vi har nettopp kommet inn fra en liten rusletur med hundene. I helgen har jeg kun holdt meg rundt i nabolaget, så det har ikke blitt noen overraskelser på turen, for å si det sånn. Ellers i dag har vi ikke gjort noen ting. Jeg har i alle fall bare ligget på sofaen siden jeg sto opp, bortsett fra at jeg satt på en klesvask tidligere i dag, som jeg må henge opp snart. Jeg har til og med duppet litt av på sofaen i hele dag. Det var deilig med litt frisk luft nå, for å si det sånn.
Det har begynt å blomstre ute igjen.
Nå skal jeg straks hive meg i dusjen, og så skal vi vel mekke noe mat før vi skal i kjelleren å se på film. Jeg trur det blir Utøya-filmen. Jeg har alltid hatt lyst til å se den, men ville ikke se den på kino. Ellers venter vi leveranse på døren fra Spisriktig. Vi har endelig fått bestilt matkasse fra de og er veldig spente på resultatet som kommer. Vi veit ikke sikkert når de kommer, så vi får bare smøre oss med tålmodighet. Lover å vise dere mer av matkassen når den kommer.
Jeg veit ikke hva som skjedde med det været i går, men det var jo nærmest storm. Jeg veit jo aldri hvordan været blir før jeg står opp på morgenen og ser ut av vinduet. Og er det forandringer i løpet av dagen får jeg det ikke med meg før det faktisk skjer. I går var ikke den lureste dagen å gå i kjole, for å si det sånn. Men når man tydeligvis ikke vasker klær ofte nok og man brått ikke har flere bukser igjen, så får man bare gå rundt å vise trusen da. Vind er gøy.
I går kveld dro jeg hjem til ei venninne og tok et par kalde med henne. Og så satt vi bare og skravlet som noen gale. Klokken blei faktisk halv fire før jeg skjønte at klokken var så mye. Da var det bare til å ringe etter en taxi og komme seg hjem i seng. Til og med Kristoffer rakk hjem før meg, og det er jo et under i seg selv. I dag har jeg heldigvis ingen planer, så det er ikke så krise om jeg sovner på sofaen snart. Ja ja, god helg til dere. Håper blåsten har gitt seg.
De siste dagene, eller den siste uken kanskje, har vært så deilig. Det er jo bukse og genser vær og jeg bare elsker det! Den sinnsyke varmen er over og jeg trur ikke den skal komme tilbake. I morgen trur jeg faktisk at det er meldt regn, masse regn. Jeg er ikke sikker, for jeg sjekker aldri værvarselet selv, så jeg må bare stole på det jeg hører folk sier. Det har vært fint vær de siste dagene, men det er dager man overlever, fordi temperaturen er helt innafor.
Det er snart Peter Pan-utstilling hos Frodith. Ikke glem å melde deg på hvis du ikke har gjort det enda. Trykk på bildet for å komme til invitasjonen.
Jeg klager ikke litt en gang nå om dagene. Jeg klager ikke en gang på at jeg fryser litt innimellom. Jeg bare nyter at jeg ikke dør av heteslag, for å si det sånn. Jeg håper på regn i morgen, masse regn. Vi trenger regn nå. Det er fryktelig tørt i skogen og overalt, så regn hadde virkelig vært på sin plass. Vi får bare vente å se hva som skjer i morgen. Uansett vær skal jeg i alle fall skrubbe gulv her hjemme, før de gror helt igjen av hund og det som følger med der.
Reklame | Mary Kay - Frittstående hudpleiekonsulent Elin Slåen
Hvis du er nysgjerrig på Mary Kay sine produkter er dette en fin mulighet til å prøve dem.
Jeg søker etter noen som kunne tenke seg å prøve Mary Kay sin hudpleieserie TimeWise Miracle Set og Botanical Effects Set i en to ukers periode. Det er ingen forpliktelser, det eneste kravet er at du faktisk bruker produktene morgen og kveld hver dag i 14 dager og gir en ærlig tilbakemelding etter det. Som takk for hjelpen får du 20% rabatt på en valgfri hudpleieserie, hvis du ønsker å handle. Det spiller ingen rolle hvor i Norge du bor- jeg betaler porto begge veier.
TimeWise Miracle Set.
Aldringsforebyggende; renser, skrubber, frisker opp, revitaliserer, tilfører fuktighet, jevner ut, strammer opp, beskytter, mykgjør, gjenoppretter samt reduserer fine linjer og rynker.
TW 3-In-1 Cleanser, Age-Fighting Moisturizer, Day Solution SPF 30, Night Solution.
Botanical Effects Set.
Gir et komplett og ukomplisert hudpleieprogram; renser, skrubber, frisker opp og tilfører fuktighet. Passer til alle hudtyper, inkl. sensitiv hud.
Cleansing Gel, Invigorating Scrub, Refreshing Toner og Moisturizing Gel.
Ta kontakt hvis du er nysgjerrig på Mary Kay sine produkter og kunne tenke deg å prøve hudpleien i fred og ro uten forpliktelser.Jeg søker to personer, en til hver hudpleieserie.
***
Hvis du har spørsmål om produktene/pris er du hjertelig velkommen til å kontakte meg via facebooksiden min, på mail [email protected], eller bare her på bloggen. Jeg svarer så fort jeg kan. Følg gjerne facebooksiden min for oppdateringer på produkter og priser.
Kristoffer skulle til Ertemarak for å løpe med naboen i går. Jeg så mitt snitt til å slippe å støvsuge og vaske gulv, og generelt rydde, så jeg heiv hundene i bilen og blei med. De skulle løpe rett over en time sa de. Jeg skulle bare gå en halv time til førti minutter. Sånn ca. 3 km liksom. Vel, de 3 km blei til 9 km og turen varte en time mer enn planlagt. Jeg greide nemlig å gå med helt bort, igjen. Jeg gjorde det samme for 10 år siden. Og jeg syns egentlig ikke det er min skyld!
Kristoffer og de løper en vei, jeg velger å gå en annen. Jeg fulgte en blå løype, på en grusvei. Jeg lærte i dag at denne grusveien er hovedveien opp til Ertehytta. Jeg har aldri vært på Ertehytta, så jeg har ikke peil. Jeg bare fulgte veien og så plutselig et skilt der det sto “Ertetrimmen 4.2 km”. Ja ja, tenkte jeg. 4.2 kilometer overlever jeg, og da har jeg en konkret løype å følge. Så jeg går og går, kommer til et nytt skilt det står “Ertetrimmen 4.2 km”. Jeg er på rett vei.
Og så kommer jeg til en nytt skilt der det står “Jettegryte 0.3 km”. Jeg må så klart se på denne Jettegryten. Jeg visste ikke en gang at det fantes en slik oppe i der. Kanskje ikke så rart siden det er første gang på 10 år at jeg er der. Jeg tar av på en sti og finner Jettegryten. Jeg så at stien fortsatte ned til en grusvei og tenkte at jeg da bare går videre, at det er en snarvei, eller noe. På veien videre lurte jeg på hvor det andre hullet til Jettegryten var. Det er jo to i én liksom.
Vi fant Jettegryten da.
Når jeg kommer ned på grusveien er det alt jeg kommer til. Ikke noe skilt, ikke noen farger på trærne. Kun en grusvei. Jeg sjekker gps’en, men den grusveien finnes ikke på gps’en. Så jeg velger å gå tilbake, forbi Jettegryten, slik at jeg kommer ut der jeg opprinnelig gikk, på “Ertetrimmen 4.2 km”. Forbi Jettegryten legger jeg forøvrig merke til det andre vannhullet til Jettegryten. Jeg visste det skulle være to! Jeg følger veien videre. En fin tur, uten tvil, helt klart.
“Ertetrimmen 4.2 km” tar av inn på en smalere skogsti. Vi går og går og koser oss på tur, Petter, Ellinor og jeg. Jeg begynner å bli litt sliten likevel, så jeg gleder meg i grunn til vi er fremme. Plutselig kommer vi ut på en grusvei. Ingen flere skilt med “Ertetrimmen 4.2 km”, men det var en gul-farge på treet til høyre. “Ertetrimmen 4.2 km” hadde ingen farge! Jeg gikk i utgangspunktet på en blå løype når jeg kom over på “Ertetrimmen 4.2 km”.
Tar en liten hvil ved Jettegryten.
Jeg går ut på grusveien og ser begge veien. Andre veien, ca. 50 meter ned i gaten ser jeg at treet er merket med blått. Hvilken vei skal jeg da gå? Mot gul, som egentlig er den enste synlige fargen fra stien til “Ertetrimmen 4.2 km”, selv om “Ertetrimmen 4.2 km” ikke har noen farge? Eller blå, som var det jeg i utgangspunktet gikk på? Ikke veit jeg! Men jeg velger blå jeg, siden jeg hadde gått på det i begynnelsen av turen. Hvor galt kan det bli?
Ikke fult så galt, sånn egentlig, kanskje. Plutselig kommer jeg til et skilt hvor det står “Ertetrimmen 2 km”. Jaha? Jeg var i grunn fornøyd, for jeg visste ikke hvor langt jeg hadde igjen på “Ertetrimmen 4.2 km” når jeg datt ut fra den, og 2 km skulle jeg overlever. Den tar etter hvert av inn på en skogssti og etter en liten stund kom jeg til tre skilt hvor det sto “Ertetrimmen 2 km”, “Ertetrimmen 4.2 km” og “Ertetrimmen 6 km”. Da må jeg vel nærme meg fremme snart da?
Jeg ender opp på Ertehytta. På gjerdet ser jeg at det står “Ertetrimmen slutt/start”. Jaha? Ertetrimmen er ferdig, hvordan i alle dager finner jeg tilbake til bilen? Det står ca. 10 skilt ved Ertehytta, pekende til alle retninger. Jeg har ikke peil på hvilket skilt som hører til hvilken retning, for det var 4 retninger, og noen gikk jo nesten litt parallelt med hverandre. Jeg greide i alle fall ikke å se hvilket skilt som pekte hvilken vei. Ikke at jeg visste hvor jeg skulle uansett.
Helt på bærtur- i feil ende av vannet!
Jeg prøver å ta opp gps’en for å se hvor jeg var i forhold til hvor jeg begynte. Jeg eier jo ikke retningssans, i det hele tatt. Gps’en hadde en svikt der og da, så jeg kunne ikke se hvor jeg hadde begynt og hvor jeg var. Vi tok en liten drikkepause på Ertehytta, før vi gikk videre. Jeg husket jo det at jeg gikk langs vannet i begynnelsen, og jeg så jo vannet på nedsiden av Ertehytta, så jeg gikk naturlig nok dit jeg. Heldigvis sjekket jeg gps’en på nytt når jeg kom helt ned.
Det var nemlig helt feil retning! Gps’en funket og jeg kunne se at start var helt i andre enden av vannet! Jeg begynte å bli dritsliten, og det gjorde hundene også. Nå hadde vi gått i rett over en time og jeg hadde ganske langt igjen til bilen, i følge gps’en. Jeg sender snap til Kristoffer om jeg ikke har peil på hvor jeg er, i håp om at han ser den før de eventuelt drar hjem igjen. Jeg går opp til Ertehytta igjen, som jeg veit er ca. 2.5 km i fra parkeringsplassen.
Til de som lurer på hvor mye man kan rote rundt. Jodaså.
Jeg veit bare ikke i hvilken retning! Det hjelper ikke at det er 10 skilt der, når du ikke veit hvilken av de du skal følge. For noen er det faktisk veldig vanskelig. Jeg må ha det inn med teskje, og da er det vanskelig da. Spesielt når du i tillegg ikke greier å få helt taket på hvilket skilt som peker i hvilken retning. Jeg prøver å gå etter gps’en, og det går jo sånn tålig bra det, når jeg først skjønner at gps’en er opp ned! Jeg må altså gå i motsatt retning av hva jeg trur.
Jeg greier etter litt frem og tilbake og finne tilbake til en vei der jeg kom i fra, slik at jeg kunne komme meg tilbake til bilen. Ting hadde vært så mye enklere om de bare kunne hatt et skilt innimellom der det sto “til parkeringsplassen”. Da hadde jo til og med jeg skjønt hvor jeg skulle! Men når løypen ikke har en farge og de slutter å skilte og heller begynner med farger som du ikke en gang har sett under hele turen, da er det ikke lett altså. Løyper er ingenting for meg.
Jeg fant bilen samtidig som Kristoffer og de kom tilbake fra joggetur. 1 time og 37 minutter seinere liksom. Og nesten 9 km. Jeg veit ikke hvem som var mest sliten jeg, av meg og hundene som hadde gått nesten 9 kilometer på den tiden, eller de tre andre som hadde løpt 1.4 mil på samme tid. Jeg var i alle fall rimelig irritert på den merkingen av løypen som ikke er logisk for alle. I dag blir det ikke tur, og jeg skal i alle fall ikke tilbake til Ertemarka på evig lenge!
På lørdag reiste vi til Hønefoss for å levere Tjukken og Tjukkis. Det gikk kjemepfint å sette de inn hos de andre endene. De fikk selvsagt sin egen avdeling inne i andeavdelingen, slik at det ikke skulle bli noe bråk og slik at de kunne bli litt kjent. Tjukken og Tjukkis virket nysgjerrige på de andre, og de andre satt på andre siden og virket like nysgjerrige. Før vi dro der i fra satt de ved siden av hverandre, på hver sin side av sperringen og virket å ha det helt fint, heldigvis.
Vi kom hjem halv ett på natten. Jeg var så trøtt at jeg gikk rett å la meg. Jeg trur ikke en gang hodet traff madrassen før jeg sovnet. På søndagen var jeg helt ødelagt i kroppen, fra topp til tå. Det endte med at jeg lå å sov på sofaen til klokken var over fire på dagen. Skallebanken kom snikende og den forsvant aldri igjen heller. Jeg måtte til slutt bare gå å legge meg litt. Klokken var halv ni, og litt blei til at jeg sov til mandag morgen. Oops. Men det var nødvendig.
Dessverre våknet jeg med skallebank i dag også, og i skrivende stund er den fremdeles til stede, selv om den heldigvis er bedre. Jeg tok en kjapp tur over grensen for å handle litt i dag. Det var nødvendig for det var ikke mye man kunne kalle spiselig mat i kjøleskapet her hjemme. Nå har jeg fått fylt opp litt, så det hjalp. Det var heldigvis ikke så mye folk i Sverige i dag, så det var i grunn bare rett inn og rett ut igjen. Nå er det sofasliting som står på menyen en stund.
I går så vi litt på tv i sengen før vi skulle sove. Eller, siden vi så på Orange is the new Black, som det kun er jeg som ser på så ville vel helst Kristoffer sovne til tv’en, slik jeg pleier når han får se på det han vil se på. Jeg liker å sove til tv’en, jeg sover så mye bedre da. Etter å ha sett et par episoder, ja, vi la oss tidlig, så begynte jeg å bli trøtt så jeg skulle bare finne en kjedelig film jeg kunne sovne til. Man kan jo ikke sovne til Orange is the new Black liksom.
Av en eller annen grunn, som mange ganger før, endte jeg opp med å se en hai-film. Jeg hater hai! Jeg blir altså så redd at jeg hopper høyt i sengen og noen ganger skriker jeg, sånn helt seriøst. Og jeg greier jo ikke å skru den av heller, men bare må se den ferdig. Og jeg får jo i alle fall ikke sove etterpå! At jeg aldri lærer å ikke se på filmer med hai i. Jeg endte med å måtte se enda en episode av Orange is the new Black, bare for å roe meg ned litt. Jeg er trøtt i dag.
I morgen er flytter Tjukken og Tjukkis. Det er litt trist, det skal jeg innrømme. Jeg er jo generelt veldig glad i dyr, og syns Tjukken og Tjukkis er dødssøte og kule. Men, det passer seg ikke å ha de her, så det er likevel veldig godt at flyttedagen er i morgen. De har bodd her i 2.5 uker nå og det er mer enn nok. Det er seriøst mye jobb med ender, spesielt når ting ikke er 100% tilrettelagt for å ha de der. Vi har de i en innhegning, noe som skaper ekstra mye jobb, naturlig nok.
1. Lille Tjukkis.
2. Hei der.
3. Tjukken vil også ha oppmerksomhet.
Moskusender går som regel fritt der de bor. De knytter seg rask til hjemmet sitt og stikker ikke av, selv om de kan finne på å ta en tur til naboen. Det er litt av problemet her vi bor, at vi ikke kan la de løpe fritt over til naboer og ut på veien, derfor har de innhegning. Innhegningen er i minste laget, spesielt nå når de har vokst til det dobbelte bare på to uker, så det er på tide at de får et nytt hjem nå. Vi hadde ikke mulighet til å kjøre de til det nye hjemmet før i morgen.
4. Tjukken er mest opptatt av å finne ut om du har noe spiselig til han.
5. Han prøver seriøst å spise telefonen min.
6. Tjukken mistet interessen, mens Tjukkis nå er litt interessert i telefonen hu også.
7. Mat?
Jeg har nettopp vært ute å styrt litt på i innhegningen dems. Jeg skiftet vannet dems ti minutter før bildene blei tatt, så dere kan jo se selv hvor grisete de er! De gjør ikke annet enn å spise og bæsje og sove litt hele dagen lang. De er altså så grisete at bare det er en glede med at de nå skal flytte. Jeg raker daglig ute hos de, for å få vekk mest mulig møkk. Det lukter helt jævlig for å si det mildt. Jeg skifter på badekaret én gang om dagen og drikkeskålen minst tre ganger.
8. Tjukken vil igjen spise telefonen min.
9. Drikker litt vann heller.
10. Tjukken minner mest om en dinosaur.
Det er altså mye mer styr enn man kanskje skulle tru. Men når de har litt begrenset med plass så blir så klart griseriet mer tydelig på den plassen. De har også begynt å grave store hull i gressplen. De graver etter gjørme og hiver det oppe i vannet. Mye som må ordnes når de flytter, for å si det sånn. Selv om de er supersøte og det på en måte er veldig koselig å ha de, så skal det altså bli deilig å kjøre de til sitt nye hjem i morgen. Håper de kommer til å trives der.
Det ligger mye sannhet i uttrykket “det er ikke så mye som skal til”.
Jeg har lenge, lenge, vært på utkikk etter nattbord. Jeg hater å gå i butikker og når jeg først er i en butikk som kanskje selger nattbord har jeg enten ikke tålmodighet til å se etter det i tillegg, eller også har de ingen jeg vil ha. I tillegg har nattbord vist seg å koste en formue i forhold til hva jeg har villet betale. Spesielt når de ikke er helt min smak heller. Ikke at jeg egentlig har noen spesiell smak, men det må jo se litt ut. Før-bildet er nok så pinlig, så bær over med det.
Jessda. I sikkert fire år, som er ca. så lenge Kristoffer har bodd her, har han brukt en eske som nattbord. Jodaså.
Jeg har kommet over flere fine nattbord på disse kjøpe-selge gruppene på facebook, men jaggu forsvinner de fort, eller også liker folk å betale en formue for de og da har ikke jeg vært med i budrunden så lenge. Nattbord er tydeligvis veldig populære, siden de alltid allerede er solgt før jeg får varsel om at de er publisert i gruppen, eller også fordi folk vil betale dyrt for de. Det er ikke sikkert det er dyrt, at det bare er jeg som ikke vil bruke så mye penger på det.
Det er ikke så mye som skal til. Så mye bedre og fine med nattbord enn en eske.
I går kom jeg over to nattbord til salgs. Det merkelige var at de var lagt ut for et døgn siden, men de var ikke solgt enda. Hva skjer med det liksom? Skulle jeg endelig være heldig å få tak i to greie nattbord til en nok så fornuftig pris i forhold til hva jeg var villig til å gi? De lå til salgs for høystbydende 300 kr, så jeg la inn bud på 300 kr og vant budrunden. Hurra liksom. 300 kr kan jeg mer enn gjerne betale for 2 nattbord. Og så liker jeg jo gjenbruk også da. Vinn vinn.
Nå slipper jeg å ha alt liggende på sengekanten og på gulvet. Det er ikke fint lite, til tider.
Jeg var å hentet nattbordene nå i kveld og jeg må jo si meg fornøyd med resultatet. Tidligere har jeg hatt telefonen liggende på sengekanten. Strikk, kontroll til apple-tv og annet stæsj har også endt opp med å ligge på sengekanten, så det var veldig på tide med nattbord nå altså. Aller mest var det kjekt å få byttet ut den stygge esken som sto der. Måtte jeg ha valgt mellom en eske og ingenting hadde jeg uten tvil valgt ingenting. Nattbordene kommer godt med, kan du si.
Har du nattbord, eller ligger alt bare i sengen, eller på gulvet?
