Mandag: For en gang skyld er jeg tidlig ute med å ha fikset høst- og vintersko. Som regel drøyer jeg det til neste år. Men ikke denne gangen nei.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Ellers har jeg trent, og det er ikke akkurat en bombe at jeg føler jeg dør hver gang. Det er tungt da.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Tirsdag: Null blogging.
Onsdag:Jeg holdt en giveaway som Terje og Yvonne fra bloggen nouw.com/togy vant. Det var gøy.
Trykk på bildet for å lese hva Terje og Yvonne skreiv når de vant.
Torsdag: Noen mennesker fortjener mye skryt og i dag kunne jeg nesten ikke skryte nok av alle trafikkhelter som trosser vær og vind for å sørge for at vi skal komme oss trygt fremover. Trykk her hvis du vil lese om det.
Fredag: Null blogging.
Lørdag: Null blogging.
Søndag: Fremdels null blogging.
Uke 43
Mandag: Litt livstegn må man ha.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Tirsdag: Ikke så mye blogging at det gjør noe.
Onsdag: Ikke så mye blogging i dag heller.
Torsdag: Jeg tok en liten fototur langs et vann på vei hjem fra jobb i dag. Motivene blei ikke akkurat slik jeg så de for meg, men det blei ganske ok likevel.
Trykk på bildet for å se resten av bildene fra turen.
Fredag: Det er ganske gøy å ta bilder av det samme motivet med dagen i mellom og se forskjellen.
Trykk på bildet for å se forskjellen mellom dagene.
Lørdag: Helgen som jeg har ventet på i nesten 1 år er her. Den store godterihelgen!
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Ellers har jeg spilt Super Mario på Nes maskinen min. Kompisen min påsto han var så veldig godt, men sannheten er at han suger big time! Trykk her hvis du vil lese om det.
Søndag: Jeg prøver å komme godt i gang med treningen, men det er ikke bare bare. Jeg har fått en del øvelser av fysioterapeuten, men har fått beskjed om at jeg må finne noen flere. Det er ikke bare lett når man helst vil slippe å trene.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Ellers har jeg løpt rundt i pysjen i hele dag. Det er lov. Hvis du vil lese om det kan du trykke her for å komme til innlegget.
Uke 44
Mandag: Null blogging.
Tirsdag: Når man er alt for mye hjem går dagene brått i surr. Trykk her for å komme til innlegget.
Onsdag: I dag er jeg ganske så kaputt. Å være støl etter trening gjør ikke akkurat saken noe bedre.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Torsdag: Null blogging.
Fredag: Null blogging.
Lørdag: Fremdeles null blogging.
Søndag: Null blogging fortsatt.
Det var de tre ukene. Litt som skjer innimellom og det er helt greit. Jeg har hatt mange dager hvor jeg ikke har blogget og det er helt greit det også.
Det har i grunn vært en passe slapp helg. Det har regnet hele helgen så vi har ikke akkurat bodd i skogen, for å si det slik. Det har kun blitt gåturer. Litt deilig det også. Selv om formen er stigende er jeg ikke helt bra. Jeg blir fortsatt veldig sliten av den vanlige runden på ca. 2.2 km. Slapp, med andre ord.
I dag gikk vi den vanlige runden før jeg trente. Jeg var såpass slapp etter den turen at jeg trengte nesten 1 time pause før jeg orket å trene liksom. Men det føles bra at jeg orker begge deler på en dag. Vi skal ikke lenger tilbake enn en liten måned før det var helt utenkelig at jeg orket begge deler.
Nå skal jeg egentlig ta kvelden helt her. Hundene skal straks få kveldsmat og så skal de få en liten tur ut før vi tar helt natten. I mellomtiden skal jeg finne noe passe bra å se på Netflix slik at jeg roer den helt ned. Det er deilig å bare slappe helt av før en ny uke begynner. Jeg skal på jobb i morgen.
Når Iimo brått vil kose litt.
Jeg skal jobbe mandag, tirsdag og torsdag hadde jeg tenkt. Ca. halve dager. Jeg skal til legen på fredag igjen, og drar etter det en litt langhelg til Halden. Jeg skal i dåp til et søskenbarn, så det blir koselig. Kanskje jeg er så heldig at jeg får hilst på den nye nevøen min også. Krysser fingrene for det.
Jeg kan ikke se at de har planer om å komme i dåpen i helgen, så det er ikke sikkert jeg får tid til å hilse på de, men skal i alle fall prøve. Jeg må rekke en tur innom venninnen min i Strömstad også, siden jeg glemte bursdagsgavene hennes hjemme sist jeg var der. Hu fikk en plaster på såret gave.
Til slutt. Giveaway’en min, hvor du kan vinne en bakebok enten med sjokoladefristelser, eller muffins, avsluttes i morgen, så hvis du ikke har meldt deg på er det siste sjanse nå. Jeg trekker en vinner i morgen kveld, så litt tid er det enda, men ikke mye. Nå sier jeg i alle fall natta for i dag. Nattinatt.
Formen går fremover, treningen er fremdeles døden!
De siste tre ukene har formen egentlig blitt ganske så bra. Hurra! Jeg bærer så klart preg av å ha vært i dårlig form i mange måneder, men det smertehelvetet som smalt på tidlig i sommer er på god vei bort. Jeg har fortsatt dager som er verre enn andre, men det er i alle fall bedre enn det har vært.
Jeg er optimistisk på at jeg snart er tilbake til utgangspunktet og det kan jeg i alle fall leve med. Da kan jeg jobbe som før og være aktiv på min måte, med turer med hundene og lett trening. Humøret er uten tvil på vei opp igjen, for å si det sånn. Jeg får så klart ikke friskmelde meg helt enda, men litt skal gå bra!
Jeg må rett og slett bare høre på legen og psykologen om at jeg gjerne får jobbe litt, men jeg må regne med å bruke lang tid på å komme tilbake til 100% stilling igjen. Jeg liker ikke ordene “lang tid”, men litt er uansett bedre enn ingenting nå. Jeg har greid å jobbe passe effektivt 20% og det er en begynnelse.
Alle kan vel se at jeg fant bildet på sobifitness.tumblr?
Om torsdagen var jeg med på trening med jobben igjen. Det var i grunn tortur! Eller, vi hadde sirkeltrening og et par av øvelsene der var tortur. Planken med beina i slike bånd i fra taket og så skulle man løfte beina opp under magen. Tortur med andre ord. Jeg kalte bare det rommet for torturkammer!
Det er veldig tungt å trene enda, selv de lette øvelsene, men jeg greier i det minste å trene en times tid med jobben én dag i uken, og korte økter hjemme uten at kroppen streiker helt i dagene etterpå. Jeg merker at smertenivået øker, men ikke mer enn at jeg greier å takle det. Det er en veldig god følelse.
Jeg tok en liten treningsøkt hjemme nå i kveld. Jeg trudde jeg skulle dø litt underveis, og var helt skjelven selv etter jeg kom ut av dusjen. Men, så lenge jeg greier å gjennomføre en liten økt og føle at jeg har trent som en gal, så er jeg i grunn fornøyd. Det går i alle fall fremover, selv om treningen er tung!
Når tiden man aldri vil skal komme, kom for lenge siden.
Som dyreeier er det vårt ansvar å sørge for at dyrene har det bra. Det er vårt ansvar å ta de riktige avgjørelsene når dyrene ikke har det bra. Uansett hvor mange ganger man må ta en trist avgjørelse er det like vondt hver eneste gang. Og ikke minst vanskelig. Man vil ikke innse at tiden er inne.
Allerede få dager etter at Iimo kom til oss viste hu tegn på at alt ikke virket som det skulle. Etter en tur i skogen begynte hu ofte å hoppe rundt på tre bein. I begynnelsen skjedde det kun hvis vi var på langtur i skogen. Aldri ellers. Veterinæren kunne bekrefte det jeg var redd for; hofteproblemer.
1. Fra første turen i sitt nye hjem.
Med tanke på at Iimo er ei lita frøken på 4 kilo tok jeg det likevel ikke så tungt. At hu avlastet beinet litt innimellom var liksom ikke verdens undergang. Hu er lita og har med det ingen problemer med å hoppe rundt på tre bein innimellom. Det var snakk om en sjeldent gang i få minutter om gangen.
Ikke har hu vist tegn til å ha direkte vondt heller. Med tiden har dette bare blitt verre. Så ille at jeg nå har måtte ta den forferdelige triste avgjørelsen om å la henne slippe. Det har gått alt for fort nedover. Vi har kun hatt glede av henne snart tre år. Tre år er ingenting! Hu begynner selv å gi tegn på at det er nok.
2. Trier, Lillemor og Iimo. Fineste flokken!
Som mange allerede veit er Iimo ei Spaniatøs. Hu er lovlig importert til Norge og fulgt opp med alle vaksiner og helsesjekker. Jeg adopterte henne for snart tre år siden etter at hennes opprinnelige eier blei syk og ikke kunne ta vare på henne lenger. Det var umulig å si nei til det lille fjeset når jeg blei spurt.
Vi hadde et hardt første halvår, hvor hu var så redd og usikker at hu bodde mer under sofaen enn vi i det hele tatt så henne. Hu tisset inne til alle døgnets tider og var livredd for alt og alle. I løpet av det første halve året tenkte jeg mange ganger på om ikke det var best for henne å la henne slippe.
3. Så trøtt. Blir godt passet på av Trier.
Å være så redd at man heller vil ligge på gulvet under sofaen, enn å være sammen med resten av flokken var liksom ikke et hundeliv. Den første eieren hadde lagt mye jobb i henne og de hadde stor fremgang. Det var nok derfor jeg heller aldri ville gi opp med Iimo. Jeg visste at jeg kunne få henne trygg.
Det skjedde over natten. Til dags dato er jeg like forbauset over at hu fra den ene dagen lå livredd under sofaen, som hu hadde gjort i seks måneder, til å ville sitte på fanget og kose og heller valgte å sove sammen med de andre hundene og kattene. Lillemor sørget alltid for at hu skulle ha det bra.
4. Lille lykketrollet mitt. Kanskje mest et bustetroll.
Litt etter litt løsnet alle problemene hennes. Hu gikk fra å være livredd for mennesker, spesielt barn, til å frivillig hoppe opp i fanget på dem for å få kos. Etter så mye tid og jobb jeg hadde lagt i henne var det en fantastisk følelse å se hvor bra hu plutselig hadde det. Likevel var hoftene fortsatt et problem.
Hu har ofte hatt tilbakefall med å være redd og usikker. En liten bevegelse i gardinen fra trekket i vinduet var nok til at hu kunne bo under sofaen, eller hundesengen i flere dager, i perioder også uker. Det er vondt å se på, men jeg visste alltid at vi skulle kommer oss over det, som vi hadde gjort tidligere.
5. De beste sussene kommer i fra Ulvehundneser.
Iimo har liksom blitt mitt lille lykketroll. Når Iimo er på sitt beste er hu helt perfekt. Hu er en sånn fantastisk hund at jeg nesten ikke har ord for det. Derfor gjør det også ekstra vondt at jeg nå må ta farvel med henne. Til tross for hoftene trudde jeg det skulle gå mange år til føre hu skulle få plager.
Det siste halve året har hu gått i fra å hoppe på tre bein kun etter langtur i skogen, til å hoppe rundt på tre bein etter hver eneste tur. Selv på de korte turene, eller når vi bare skal rett ut for å tisse og inn igjen. Jeg har prøvd å ikke overbelaste henne med å heller la henne være hjemme på noen turer.
6. Gladeste fjeset.
Jeg har latt henne være med i skogen, og heller latt henne være hjemme på de fleste turer hvor vi bare går for å gå. Jeg sitter igjen med like dårlig samvittighet hver gang jeg lar henne være hjemme. Jeg sitter igjen med dårlig samvittighet etter en tur i skogen og hu hopper bortover på tre bein.
Uansett hva jeg gjør så er hoftene hennes et problem. De siste ukene har hu begynt å hoppe på tre bein inne. Det gjør meg så vondt. Hu har begynt å trekke seg unna, både meg, Petter og kattene. Ligger Petter i hundesengen ligger Iimo enten under hundesengen, eller aleine inne på hunderommet.
7. Lille frøkna.
Hu vil sjeldent være der andre er. Hu har begynt å kaste opp magesyre opp til flere ganger om dagen, i flere dager i perioder. Alt går liksom bare nedover. Jeg veit ikke om alt dette andre er pga et tilbakefall av å være gatehund, eller om det er fordi hu begynner å føle smerter pga hoftene. Det gjør meg vondt.
Når hoftene er et problem er det liksom ingenting å gjøre. Alternativene går kun på å utsette ting, ikke å redde henne. Jeg har hele tiden vært redd for at smertestillende vil gjøre at hu ikke kjenner begrensningene og dermed vil bruke beinet som normalt og at det da skal gå alt for langt, alt for fort.
8. Verdens søteste.
Tiden har tatt oss igjen. Det har gått for langt, for fort. Jeg kan ikke utsette det veldig mye lenger. Alt tyder på at hu ikke har det bra og da er det min oppgave å ta den riktige avgjørelsen for henne. Det er vanskelig og tungt! Jeg har snakket med mange venner i håp om at jeg bare overreagerer.
At ting ikke er så ille som jeg ser det. Alle som kjenner Iimo ser at ting ikke er bra nå. Det er ikke greit å skulle hoppe på tre bein fordi man har for vondt til å bruke alle fire. Det er ikke normalt at en hund tisser inne på denne måten og det er ikke normalt at de plutselig kaster opp flere ganger om dagen.
9. Rareste flokken.
Tingene kommer nok som en reaksjon på å ikke ha det bra. Uansett hvor vanskelig og tungt det er må jeg bare innse at tiden har tatt oss igjen. Iimo er nå der hvor jeg faktisk syns det har gått forlangt i forhold til at de faktisk skal ha et verdi liv. Jeg må bare innse at jeg må ta farvel med lykketrollet mitt.
Jeg må bare stålsette meg for en telefon til veterinæren til uken. Jeg kan ikke la henne plages mer. Det gjør vondt å se henne slik. I mellomtiden får vi bare nyte de få dagene vi har igjen og håper på at de siste dagene i alle fall er gode dager. Iimo er siste brikken i min opprinnelige flokk. Det er vondt!
Giveaway hvor du kan vinne en bakebok med enten deilige sjokoladeoppskrifter, eller oppskrifter med saftige muffins.
Trykk på bildet for å komme til giveaway’en.
Jeg trekker to vinnere førstkommende mandag, så hvis du kan la deg friste av enten sjokolade, eller muffins, men enda ikke har meldt deg på, har du sjansen nå. Bare trykk på bildet så kommer du direkte til giveaway’en. Lykke til til alle som er med og til alle som vil bli med.
Jeg mangler muligens dette crazy-psyko-bitch-jentegenet.
(Ja, jeg veit at sjalusi også finnes hos gutter, men nå skriver jeg i fra mitt ståsted og jeg er, om så under tvil, jente).
Sjalusi er noe jeg ikke har følt på når det kommer til kjæresteforhold. Jeg kan i grunn ikke komme på noe jeg blir sjalu over utenfor forhold heller. Misunnelse finnes nok innimellom, vil jeg tru, men ikke sjalusi. Jeg får ofte høre at jeg er så “care”. Jeg skjønner ikke alltid det, jeg som bryr meg om så mange.
Psykologen og jeg kom innpå dette med sjalu og jeg blei egentlig litt furt når jeg fikk beskjed om at jeg ikke bryr meg om folk hvis jeg ikke føler sjalusi. Jeg forstår ikke den. I mitt hode handler det om tillit. Hvis jeg ikke har en grunn til å føle sjalusi, så er ikke det en følelse jeg kan tvinge frem bare for at.
Jeg har aldri blitt gitt en grunn for å føle sjalusi så da har jeg heller ingen grunn til å være sjalu. Jeg mangler muligens dette crazy-psyko-bitch-jentegenet som får jenter til å tilte bare kjæresten får en melding på telefonen. Jeg kjenner noen slike og jeg veit i grunn ikke hvem jeg syns mest synd på.
Han som aldri får fred, uansett hvor uskyldig han er, eller hu som faktisk er så sjalu at hu ikke greier å tenke fornuftig. Jeg syns synd på de som er så sjalu at de blir gale, for det kan umulig være en god følelse å ikke stole på den man helst vil dele resten av livet med. Det må være en forferdelig følelse.
Jeg hadde i alle fall aldri orket å være sammen med en som ikke stolte på meg og som til enhver tid må vite hvor jeg er, hvem jeg snakker med og hva jeg snakker om. Jeg orker bare ikke. Jeg har aldri gjort noe som tilsier at jeg ikke kan stoles på, så det å skulle ha meldeplikt passer ikke for meg altså.
Jeg kjenner folk som dumper vennene sine når de får seg kjæreste. Spesielt venner av det motsatte kjønn. Jeg forstår det ikke. Jeg kunne aldri ha dumpet vennene mine bare for at jeg fikk kjæreste. Jeg har nesten kun guttevenner så livet mitt hadde blitt nok så fattig hvis jeg skulle kvittet meg med de.
Og på lik linje kunne det aldri ha falt meg inn å be en kjæreste om å dumpe jentevennene sine. Mulig jeg faktisk mangler dette crazy-psyko-bitch-jentegenet, men det betyr i alle fall ikke at jeg ikke bryr meg om andre. Jeg har bare aldri blitt gitt en grunn for å være sjalu, og det er jeg veldig glad for.
Hvem veit, kanskje jeg en dag blir gitt en grunn til å faktisk være sjalu og da kanskje det viser seg at jeg faktisk er litt crazy-psyko-bitch likevel. Frem til det nyter jeg bare tiden uten den forferdelige følelsen hvor all fornuft forsvinner og heller gleder meg over at jeg faktisk kan stole på den jeg bryr meg om.
Hva tenker du om at man ikke bryr seg nok om partneren sin hvis man ikke føler sjalusi?
Tenker du som meg at det handler om tillit og at man da ikke har noen grunn til å føle sjalusi?
Hver høst leter jeg etter spennende sopper jeg kan ta bilde av. For noen år siden kom jeg over en lilla sopp, og det var vel da jakten på fotosopp begynte for fult. Jeg har ikke funnet igjen denne lilla soppen, men jeg kommer stadig over nye former og farger. Noen finere enn andre, men alle fine på sitt vis.
1. Soppen som begynte min fotojakt på sopper.
2. En rar sopp.
3. En sliten sopp.
4. To sopp.
5. En grå sopp.
6. En ensom sopp.
7. En sopp som har grodd helt fast.
8. En sopp som prøver å rømme.
9. En gul sopp.
10. En rød sopp.
11. En sopp som minner om et paraply.
12. En snart helt død sopp.
13. En bitteliten sopp.
14. Tvillingsopp.
15. En stor sopp.
16. Enda en sopp som ser sine siste dager. (Mobilbilde).
17. Gul, slitne sopp. (Mobilbilde).
Det var en liten samling av mine sopper. Noen samler på frimerker, jeg samler på soppebilder. Kremt. Bilder av sopp er på en måte merkelig gøy. Jeg syns det er kjempegøy å finne sopp, men å bli fascinert av sopp er litt merkelig da, kanskje. Uansett er det gøy og det er det som er det viktige med foto.
Jeg er alltid på jakt etter de morsomme, kule, flotte og spennende bildene. Wow-faktoren er bare en bonus og dukker kun opp en sjeldent gang når jeg minst venter det.
Foto er gøy, alltid. Jeg har tatt mange tusen bilder gjennom de siste årene, men kun et lite fåtall blir delt. Det er ikke så ofte bildene blir bra. Men noen favoritter får jeg alltids. Ikke nødvendigvis fordi bildet i seg selv er teknisk bra, men fordi bildet gir meg en følelse jeg liker.
1. Høst.
2. Trier, Lillemor og lillebroren min, som ikke er så liten lenger.
3. De beste sussene kommer i fra en Ulvehundsnuter.
4. Lilly, Trier og Lillemor.
5. Enda mer høst.
6. Trier. Høsten er fantastisk.
7. Baby-Petter og Spliff.
8. Blomst.
9. Liten tsunami.
10. Wolfgang i solnedgang.
Greide visst å få med meg alle årstidene her også. Ingen tvil om at jeg liker høsten aller best. Høsten er fantastisk. Nå er mørketiden i gang så da blir det naturlig nok færre bilder. Vi håper på flott vær i helgene slik at vi rekker ut i dagslys og får tatt litt bilder da. Noen gleder seg til snø mer enn andre.
Fullstendigkaos.blogg.no hadde i går et flott innlegg om fem ting som gav han godfølelse, og utfordret meg til å gjøre det samme. Og det skal jeg så klart gjøre.
***
***
HUND & FOTO – Å kunne gå rundt i skogen med hundene mine og bare knipse løs på kameraet på motiver jeg finner fint og spennende gir alltid en god følelse. Kombinasjonen hund og foto er terapi for sjelden det altså. Det er veldig avslappende.
BØKER & KAKAO – Jeg elsker å lese bøker. Av en eller annen grunn har jeg ikke lest en eneste bok på veldig lenge. Jeg prøvde for et par måneder siden å lese et par bøker, men jeg var for rastløs i kroppen og tankene til at jeg greide det. Nå når høsten har kommet for fullt og jeg er litt tilbake i jobb skal jeg på nytt prøve å lese ei bok, eller to. Sammen med en kopp kakao blir høsten og lesegleden enda bedre. Kakao er alltid godt, uansett.
TANTEBARN – Jeg forguder alle tantebarna mine. Forrige helg var jeg så heldig at jeg fikk enda et tantebarn, en vakker liten gutt. Nå er jeg stolt tante til 10 store og små krabat. Eldste er 17 år, og yngste nå 10 dager gammel. En flott gjeng som virkelig får tantehjertet til å bruse av glede hver gang jeg ser dem. Det tynger en del at jeg bor så langt unna slik at jeg ikke får truffet dem noe særlig. De fem yngste veit såvidt hvem jeg er i det hele tatt.
HØST – Jeg elsker høsten. Flotte farger, frisk luft og det er endelig mye lettere å kle seg etter temperaturen, bare for å nevne noe. Høsten er uten tvil min favoritt årstid, selv med masse regn. Jeg liker regn. Da kan man sitte inne under et pledd, med en bok i hendene og en kopp med varm sjokolade med god samvittighet. Høsten er bare så flott!
Å GJØRE ANDRE GLAD – Godfølelsen er til å føle på når man gjør andre glad. Det er så hyggelig, og koster så lite. Jeg prøver å gjøre andre glad så ofte som mulig. Tidligere i sommer kjøpte jeg blant annet “Gatemagasinet Klar” av en herremann. Han blei så utrolig glad. For meg var det en liten gest, men for han betydde det så utrolig mye. Uken etterpå møtte jeg den samme herremannen igjen og da kjøpte jeg en Cola til han. Han blei så glad at han sa “tusen takk” minst 3 ganger. At andre blir så glad av noe lite jeg gjør, gjør men enda mer glad.
Jeg har et tantebarn som uten tvil er tantebarnet mitt.
Jeg har trent i dag, i ca. 40 minutter, inkl. en liten 5 minutters pause. Jeg gjør fremdeles mange enkle øvelser, uten vekter. I dag hadde jeg 2 runder med øvelser som går på hele kroppen, 1 runde som fokuserer på magen, og 1 runde med øvelser som fokuserer på rumpen. Jeg orket ikke beina i dag.
Jeg var faktisk med på trening med jobben i forrige uke. Vi har en time med styrketrening hver torsdag, som jeg de siste ukene etter vi startet opp igjen ikke har kunnet være med på pga formen. Men forrige uke var jeg med. Jeg overdrev ikke, men fikk jaggu trent skrotten likevel. Jeg er dårlig trent.
Etter en treningsøkt hvor jeg er sikker på at jeg svetter på alle mulige steder tenker jeg alltid på tantebarnet mitt. Hu trener aktivt håndball, så jeg tenkte hu kunne litt om treningstøy. Jeg føler jeg alltid blir så svett i rumpen, så jeg spurte om det var noe spesielt undertøy som var bedre å bruke.
Favoritt smoothien min etter trening. Kiwi og lime.
Jeg tenkte liksom om det var et stoff som ikke tiltrakk seg så mye fukt, siden jeg, med litt overdrivelse, liksom må vri opp undertøyet etter en treningsøkt. “Dårlig trent, kalles det, Elin” var svaret jeg fikk. Det hadde altså ikke noe med stoffet på trusen å gjøre, kun at jeg er dårlig trent. Gni det inn, liksom.
Hu får liksom sagt det. Hu er uten tvil tantebarnet mitt, for hu sier ting rett ut, akkurat som meg. Jeg veit fra før at jeg er dårlig trent, men jeg hadde kanskje håpet på et litt annet svar likevel. I dag tenkte jeg på henne igjen etter trening, siden jeg mer eller mindre kunne vri opp hvert eneste tøy jeg hadde på.
Men bare vent, snart er jeg superfit og da skal jeg jaggu vise henne jeg, at jeg ikke er så dårlig trent. Kremt. Jeg trenger sikkert et år føre jeg kan ta igjen med henne, men det får nå være. Før eller siden kan jeg det, så da får jeg vel så på det som en liten motivasjon til å trene jevnlig da, tenker jeg.
