Når tiden man aldri vil skal komme, kom for lenge siden.
Som dyreeier er det vårt ansvar å sørge for at dyrene har det bra. Det er vårt ansvar å ta de riktige avgjørelsene når dyrene ikke har det bra. Uansett hvor mange ganger man må ta en trist avgjørelse er det like vondt hver eneste gang. Og ikke minst vanskelig. Man vil ikke innse at tiden er inne.
Allerede få dager etter at Iimo kom til oss viste hu tegn på at alt ikke virket som det skulle. Etter en tur i skogen begynte hu ofte å hoppe rundt på tre bein. I begynnelsen skjedde det kun hvis vi var på langtur i skogen. Aldri ellers. Veterinæren kunne bekrefte det jeg var redd for; hofteproblemer.
1. Fra første turen i sitt nye hjem.
Med tanke på at Iimo er ei lita frøken på 4 kilo tok jeg det likevel ikke så tungt. At hu avlastet beinet litt innimellom var liksom ikke verdens undergang. Hu er lita og har med det ingen problemer med å hoppe rundt på tre bein innimellom. Det var snakk om en sjeldent gang i få minutter om gangen.
Ikke har hu vist tegn til å ha direkte vondt heller. Med tiden har dette bare blitt verre. Så ille at jeg nå har måtte ta den forferdelige triste avgjørelsen om å la henne slippe. Det har gått alt for fort nedover. Vi har kun hatt glede av henne snart tre år. Tre år er ingenting! Hu begynner selv å gi tegn på at det er nok.
2. Trier, Lillemor og Iimo. Fineste flokken!
Som mange allerede veit er Iimo ei Spaniatøs. Hu er lovlig importert til Norge og fulgt opp med alle vaksiner og helsesjekker. Jeg adopterte henne for snart tre år siden etter at hennes opprinnelige eier blei syk og ikke kunne ta vare på henne lenger. Det var umulig å si nei til det lille fjeset når jeg blei spurt.
Vi hadde et hardt første halvår, hvor hu var så redd og usikker at hu bodde mer under sofaen enn vi i det hele tatt så henne. Hu tisset inne til alle døgnets tider og var livredd for alt og alle. I løpet av det første halve året tenkte jeg mange ganger på om ikke det var best for henne å la henne slippe.
3. Så trøtt. Blir godt passet på av Trier.
Å være så redd at man heller vil ligge på gulvet under sofaen, enn å være sammen med resten av flokken var liksom ikke et hundeliv. Den første eieren hadde lagt mye jobb i henne og de hadde stor fremgang. Det var nok derfor jeg heller aldri ville gi opp med Iimo. Jeg visste at jeg kunne få henne trygg.
Det skjedde over natten. Til dags dato er jeg like forbauset over at hu fra den ene dagen lå livredd under sofaen, som hu hadde gjort i seks måneder, til å ville sitte på fanget og kose og heller valgte å sove sammen med de andre hundene og kattene. Lillemor sørget alltid for at hu skulle ha det bra.
4. Lille lykketrollet mitt. Kanskje mest et bustetroll.
Litt etter litt løsnet alle problemene hennes. Hu gikk fra å være livredd for mennesker, spesielt barn, til å frivillig hoppe opp i fanget på dem for å få kos. Etter så mye tid og jobb jeg hadde lagt i henne var det en fantastisk følelse å se hvor bra hu plutselig hadde det. Likevel var hoftene fortsatt et problem.
Hu har ofte hatt tilbakefall med å være redd og usikker. En liten bevegelse i gardinen fra trekket i vinduet var nok til at hu kunne bo under sofaen, eller hundesengen i flere dager, i perioder også uker. Det er vondt å se på, men jeg visste alltid at vi skulle kommer oss over det, som vi hadde gjort tidligere.
5. De beste sussene kommer i fra Ulvehundneser.
Iimo har liksom blitt mitt lille lykketroll. Når Iimo er på sitt beste er hu helt perfekt. Hu er en sånn fantastisk hund at jeg nesten ikke har ord for det. Derfor gjør det også ekstra vondt at jeg nå må ta farvel med henne. Til tross for hoftene trudde jeg det skulle gå mange år til føre hu skulle få plager.
Det siste halve året har hu gått i fra å hoppe på tre bein kun etter langtur i skogen, til å hoppe rundt på tre bein etter hver eneste tur. Selv på de korte turene, eller når vi bare skal rett ut for å tisse og inn igjen. Jeg har prøvd å ikke overbelaste henne med å heller la henne være hjemme på noen turer.
6. Gladeste fjeset.
Jeg har latt henne være med i skogen, og heller latt henne være hjemme på de fleste turer hvor vi bare går for å gå. Jeg sitter igjen med like dårlig samvittighet hver gang jeg lar henne være hjemme. Jeg sitter igjen med dårlig samvittighet etter en tur i skogen og hu hopper bortover på tre bein.
Uansett hva jeg gjør så er hoftene hennes et problem. De siste ukene har hu begynt å hoppe på tre bein inne. Det gjør meg så vondt. Hu har begynt å trekke seg unna, både meg, Petter og kattene. Ligger Petter i hundesengen ligger Iimo enten under hundesengen, eller aleine inne på hunderommet.
7. Lille frøkna.
Hu vil sjeldent være der andre er. Hu har begynt å kaste opp magesyre opp til flere ganger om dagen, i flere dager i perioder. Alt går liksom bare nedover. Jeg veit ikke om alt dette andre er pga et tilbakefall av å være gatehund, eller om det er fordi hu begynner å føle smerter pga hoftene. Det gjør meg vondt.
Når hoftene er et problem er det liksom ingenting å gjøre. Alternativene går kun på å utsette ting, ikke å redde henne. Jeg har hele tiden vært redd for at smertestillende vil gjøre at hu ikke kjenner begrensningene og dermed vil bruke beinet som normalt og at det da skal gå alt for langt, alt for fort.
8. Verdens søteste.
Tiden har tatt oss igjen. Det har gått for langt, for fort. Jeg kan ikke utsette det veldig mye lenger. Alt tyder på at hu ikke har det bra og da er det min oppgave å ta den riktige avgjørelsen for henne. Det er vanskelig og tungt! Jeg har snakket med mange venner i håp om at jeg bare overreagerer.
At ting ikke er så ille som jeg ser det. Alle som kjenner Iimo ser at ting ikke er bra nå. Det er ikke greit å skulle hoppe på tre bein fordi man har for vondt til å bruke alle fire. Det er ikke normalt at en hund tisser inne på denne måten og det er ikke normalt at de plutselig kaster opp flere ganger om dagen.
9. Rareste flokken.
Tingene kommer nok som en reaksjon på å ikke ha det bra. Uansett hvor vanskelig og tungt det er må jeg bare innse at tiden har tatt oss igjen. Iimo er nå der hvor jeg faktisk syns det har gått forlangt i forhold til at de faktisk skal ha et verdi liv. Jeg må bare innse at jeg må ta farvel med lykketrollet mitt.
Jeg må bare stålsette meg for en telefon til veterinæren til uken. Jeg kan ikke la henne plages mer. Det gjør vondt å se henne slik. I mellomtiden får vi bare nyte de få dagene vi har igjen og håper på at de siste dagene i alle fall er gode dager. Iimo er siste brikken i min opprinnelige flokk. Det er vondt!
Må du ofte ta vanskelige avgjørelser?
__________________________________________
#hundogkatt #hund #vondt #trist #avgjørelse #riktig
__________________________________________
Så nydelige bilder! <3 Ha en fin Lørdagskveld 🙂
Uff…og ufff..og uff..Så trist! så trist..:-( Men har du prøvd smertelindring på henne? Hører jo andre som har hofteledds plager og blir smertelindret..men så klart..det varer jo ikke i lengden..men er jo så fælt å se dem ikke ha det bra!! Du får snakke med vetrinæren…men du gjør jo klokest i å forberede deg selv..For det er jo vi som sitter igjen som har det verst..Føler sååååå mye med deg! Lykke til! og kos dere maxx disse dagene!! klem
Dette var vondt å lese.
Du har vært så flink og gutt henne så gode år ❤️
Det vanskeligste med å være dyre eier er nettopp det valget. Det er så vanskelig og så vondt men så viktig.
Fikk tårer i øynene nå,vet ikke hva annet jeg skal si <3
Uffameg:-) det er fæl avgjørelse å ta! Klemmer til deg!
Victoria Larsen: Takk for det, selv om det ikke var bildene som var tingen for innlegget nå. 🙂
Får vondt inni meg, men det er nok det beste for henne…selv om det gjør vondt. Hun har hatt det godt hos dere og vil ha det til siste slutt <3
Uff det var trist å høre, lille søte Iimo, og hun passet jo så godt inn etterhvert 🙂 Fine flokken din <3 En god klem på vei <3
dvergpinschere i mitt hjerte: Som jeg skrev, smertelindring fikser ikke problemet, det bare utsetter det. Og der i er vi nå. Begge hoftene er plaget, men den ene siden er verst. Før eller siden vil begge bakbeina være vonde å gå på for henne og hva da? Skal man gå så langt at man amputerer og bygger hjul som bakbein til henne? Nei, jeg er ingen slik hundeeier. Lider hunden skal den få slippe- kan den ikke leve et verdig liv skal den få slippe. Selv den miste bevegelse for henne er vond nå. Jeg har snakket med veterinær. Dette har vi snakket om hver gang jeg er der, selv når det ikke en gang er hu som har time hos veterinæren. Dette har som sagt plaget meg siden jeg fikk henne 🙁 Det er bare fryktelig trist, men nå er dessverre tiden inne <3
Beklager hvis jeg høres litt kvass ut, men jeg har selvsagt gjort alt jeg har følt har vært riktig, i samråd med veterinærer og alle som har kjennskap til dyr. Det er bare fryktelig trist at det skulle gå så fort <3
Silje: Tusen takk <3
Det er fryktelig trist og vanskelig. Man veit jo at man før eller siden må ta slike valg, av ulike grunner. Det er bare så vondt når det skjer så mye tidligere enn man hadde trudd. Jeg trudde ikke hoftene skulle bli et så stort problem på en så liten hund så fort liksom. Hu blei 7 år i sommer, så jeg syns jo det har gått fort 🙁
Margrethe: Tusen takk <3
Den lille Pandaen c:: Tusen takk <3
frodith: Ja, hu passet virkelig godt inn i den rare flokken vår <3 Og så godt som hu har taklet alle nye underveis- ei fantastisk lita frøken <3
Å neeei! ),: Så utrolig trist å høre.. Fine trollet der og da <3 Er veldig fælt å miste kjæledyr.. Det å skulle få høre at nå ville jeg ikke se min kjære katt som har vært med meg siden jeg var 6 år gammel, var helt forferdelig.. Og det at du kun har fått hatt henne i 3 år og da.. Er jo ikke noe tid i det hele tatt.. Så føler med deg <3 Ufattelig vanskelig avgjørelse å ta..
Søtmonsen ): Det er veldig trist. Jeg har jo på en måte visst det siden jeg gikk henne, men jeg trudde liksom, siden hu er så lita at det skulle gå mange år før hoftene virkelig skulle bli en belastning for henne. Hu er nettopp blitt 7 år liksom, trudde på en måte hu skulle passere 10 år før det blei et problem liksom. Lille Iimo <3
Uff,dette var trist å lese Elin 🙁 Ord blir fattige i en sånn situasjon og ingen ord kan trøste. Føler så inderlig med deg nå og vet hvor vondt du har det.
Vi var i samme situasjon bare for litt over en uke siden med Vinnie der vi vurderte sterkt om det var det beste for han å få slippe pga. smerter,men heldigvis så prøvde vi alternativ behandling, og det har reddet livet hans.
Å se en hund med store smerter er overhode ikke noe gøy,det skal jo så mye til før de viser smerte. Så at Ilmo nå viser så tydelige tegn på smerte gjør meg vondt å høre,du får trøste deg med at du ga hu ett vanvittig godt liv hos deg og du fikk hu til å bli en trygg og harmonisk hund,selv om det er en fattig trøst akkurat nå <3
Stor styrke klem til deg <3
Så fin hund og flotte bilder!
Ser den ja :/ Plutselig har man ikke mer tid igjen.. Man føler at man har all verden, men så kommer den snikende innpå.. Ufrivillig 🙁 <3
Susann Bryn: Det er veldig trist. Jeg har jo visst det siden jeg fikk henne, siden hu allerede da viste tegn til hofteproblemer, men jeg trudde liksom hu skulle rekke å bli gammel, som i gammel, før hoftene kom til å bli et problem. Hu er jo bare 7 år liksom. Men, siden hu gatehund så har vel kanskje ernæring ikke vært en god start for henne.
Det er akkurat det. Hu er jo glad hele tiden, sånn når vi er på tur og når de får mat (matvrak til tusen liksom), men nå når hu har begynt å trekke seg unna med å gjemme seg hjemme, så ringer det liksom en bjelle hos meg, også med tanke på at hu hopper mer på tre bein enn hu går på fire, selv inne 🙁 Problemene/tegnene jeg skriver om her er bare noen av de. I det siste har hu også begynt å stresse for alt mulig. Hu stresser såpass mye at det smitter over på de andre dyrene og da er det ganske ille liksom 🙁 Fineste lille Iimo <3
Lise burøy brevik: Tusen takk for det. Er bare så trist at hunden må avlives.
Søtmonsen ): Noen ganger går tiden bare urettferdig fort. Likevel har det jo ikke kommet som en brå overraskelse, men jaggu er det trist likevel når man brått står der før man ønsket <3
Dette gjorde forferdelig vondt i hjertet å lese.mange klemmer ♡
Dakar lille <3 Slike avgjørelser er ALDRI enkel! Hun har hatt det bra hos deg, fått mange gleder og en flokk rundt seg. 3 år er kanskje liten tid sammen, men det er mer enn ingenting. Fineste lille rufsetrollet ditt <3 Husk at du har gitt henne alt du kan. Trøsteklem <3
Janne: Tusen takk <3 Det er like vondt å skrive det. Har tenk på det hele uken og brukte hele dagen i går. det blir liksom så virkelig når man først sier det "høyt" 🙁
Mia: Det er kjempevanskelig. Spesielt når folk stiller litt kritiske spørsmål, fordi de ikke kjenner hele bildet. Det jeg har skrevet her er en liten del av hele bildet, men hoften er liksom hovedproblemet. Folk ser bare bilder av en glad og fullfres Iimo, men det er fordi jeg bevisst har valgt å ikke dele bilder der hu kun står på tre bein og slikt. Det er en grunn til at det gjerne er 20 bilder av Petter fra en tur, mens Iimo kanskje bare er med på 3 av de 🙁
Tusen takk for en fin kommentar <3 Det er jo en liten trøst likevel at jeg har greid å få henne så trygg og god, selv om vi har hatt tilbakefall med jevne mellomrom <3
Forståelig at man ikke viser alle bildene der hun ikke har det så greit. Du ser henne jo også i det daglige uten kamera. Ei venninne hadde en hund som var syk, men ingen trodde henne, selv dyrelegene hadde vanskelig med å se hva som var galt. Helt til hun filmet hunden med jevne mellomrom, da først kunne de stille riktig diagnose. For da visste de hva de skulle se etter… viste seg at hun også måtte få slippe. De er noen gode skuespillere også, survival of the fittest!
God klem
Mia: Ja, det er noe med det- jeg ser henne hele tiden og ser minste lille forandring/feil når det er det. Og som du sier- de viser jo ikke smerte før det gjerne er veldig ille. Hu har hoppet på tre bein hele veien, innimellom, men nå er det hele tiden, i tillegg til alt det andre som plutselig bare kom. Hu er frisk som en fisk ellers, så alt det andre i tillegg gjør det liksom ekstra ille.
Eg har vært stille lenge kjære Elin fordi eg sjeldent er på blogg…..en sku nett logge av laptoppen da eg kom over innlegget ditt på FB og visste eg scrollet lengre enn planlagt for en grunn….
Kjæreste deg…..kjæreste Iimo….eg er så lei meg som bare en dyremamma kan være eg har ikkje ord annet eg er her for deg alltid uansett , her, der på bakrommet eller på FB <3 <3 <3 lassevis med klemmeting
cuskima: Tusen, tusen takk <3 Det er uendelig trist, lille lykketrollet mitt liksom <3
ja eg har ikkje ord..eg savner Buddy og har 2 igjen…..og hun ene er tross alt 14 år likssom…..det er jo en voksen alder <3 men vi vil ha henne her så lenge som mulig. Hun er frisk og rask,men hun trenger en tur til tannlegen <3
BUFFY <3 aner ikkje hvem Buddy er
cuskima: 14 er en flott alder da, og enda bedre når de faktisk er friske <3 En liten tannlegetur trur jeg mange gamle hunder "trenger" 🙂 Iimo har hele munnen full av tannstein, så pleier å ta det når vi likevel er innom veterinæren og så pusser vi tennene innimellom 🙂 Og så har hu knekt ei tann, mest sannsynlig for at hu tygger på stein innimellom. Hu er rar der <3
cuskima: Skjønte du mente Buffy <3 <3
sæmm gjøre Fendi også..er noen hunder som liker stein….vet ikkje hvorfor <3
cuskima: Merkelige greier 😛 Hu går jo å tygger på pelletsen til katten også hvis hu får sjansen.. 😛
ja….Fendi er sånn..hun spiser på fyllet i lekedyr
cuskima: Ha ha.. De er så sjarmerende søte og rare <3
ja og crazy ;D <3
cuskima: Herlig <3 <3