Jeg kom ut fra butikken og trampet bestemt mot bilen. Jeg ser ut som et takras, er kledd som et takras, så det var bare rett inn og rett ut. Typisk møtte jeg kjentfolk på vei inn på butikken. Jeg prøvde å smile pent, men det hjalp nok ingenting med det kråkereiret jeg har på hodet. Hei og ha det. Jeg nesten løp.
Neste fremme ved bilen, mens jeg prøvde febrilsk å få nøkkelen ut av lommen, hørte jeg en stemme bak meg: Kan du kjøpe Red Bull til meg? Jeg snur meg rundt og blir møtt av to smågutter, jeg tipper 10-12 år. Nei, det kan jeg ikke! De prøvde med “vær så snill” og “se så pent jeg spør da-blikk”.
Selv når jeg hadde fått satt meg inn i bilen sto de på utsiden og gav meg dét blikket. Svaret er nei! Jeg veit ikke hva aldersgrensen på den butikken er for å kjøpe Red Bull, om det er 14, 16 eller 18 år. Alle butikker har ulik grense, mens noen ikke en gang bryr seg hvor gamle de som kjøper Red Bull er.
Jeg har gitt Red Bull til søsken, tantebarn og søskenbarn jeg, under 16 år, så det er ikke det at jeg er helt nazi på den aldersgrensen. Men, det er familie. Skulle foreldrene ha klikket så er det greit, jeg kan stå for det jeg gjør. Når det er sagt er det ingen av de som har fått Red Bull av meg som ikke har fått lov.
Aldri i verden om jeg kjøper Red Bull til småbarn, som jeg ikke en gang veit navnet på. Jeg har ikke peil på hvem disse guttene er, hvor de bor, eller hvem foreldrene er. Det var bare to fremmede gutter som spurte om jeg kunne kjøpe Red Bull til de, på vei ut i fra butikken. No can do! Vent til du er gammel nok.
Jeg kunne risikert at foreldrene sparket inn døren hjemme hos meg og banket meg fordi jeg hadde gitt en sukker- slash koffein-bombe til tusen, til to små skolebarn, en søndag ettermiddag med skole dagen etter. Det hadde tatt seg ut. Nei, jeg kjøper ikke Red Bull til småbarn. Det får i så fall foreldrene ta seg av.
Hadde du reagert hvis noen hadde kjøpt Red Bull til ditt barn?
Med jevne mellomrom pleier jeg å “skrike ut” på facebook at jeg er organdonor. Jeg har organdonor-kort i lommeboken, klistermerker på bilen og jeg har gitt spesielt beskjed til storebroren min og tanten min at jeg er organdonor og at det er de som er oppgitt som kontaktpersoner hvis noe skulle skje meg.
Siste jeg nevnte dette på facebook fikk jeg en melding fra en barndomsvenn at jeg ikke måtte si slike ting på facebook, fordi det kunne sitte noen rike og mektige galninger i f. eks USA som trengte organer og at de dermed kunne komme til å planlegge og i scenesette min dør for å få tak i organene mine.
Altså, kjære deg som tenker slik: vi må ikke bli så paranoide at vi blir redde for å hjelpe. Jeg bor i Norge, dør jeg og noen trenger hjertet mitt må hjertet være på plass i en ny kropp innen det har gått fire timer fra jeg er død. Jeg er ikke så paranoid at jeg trur at noen galninger fra USA skal komme hit å ta meg.
Ingen i familien reagerte på dette, så vi er visst mange i familien som er villige til å hjelpe når vi selv ikke lever lenger.
Å være organdonor er noe av det flotteste man kan være, syns jeg. Ved å være organdonor kan man redde mange liv, når man selv ikke lever lenger. Jeg har i alle fall ingen behov for å kremeres med alle organene mine i kroppen. Så lenge det finnes flere tusen mennesker som trenger de, vil jeg heller hjelpe.
I Norge finnes det ikke et register for å kunne se hvem som er organdonor, noe flere har etterlyst. I stedet har man måtte fortelle familien selv at man er organdonor, og man har også hatt disse organdonor-kortene som man kan få på apoteket. I løpet av 2018 skal det nå bli mulig å registrere seg elektronisk.
Det er selvsagt ikke et åpent register som alle kan se, men det skal bli mulig å legge inn i en elektronisk kjernejournal om at man er organdonor, slik at helsepersonell lettere kan se dette. For meg som er organdonor er dette kjempeflott. I Norge er det ca. 450 mennesker som står i kø for å motta organer.
Man kan lese overalt i kommentarfelt at det er unge jenter som leser bloggen. Bloggeren er et forbilde, må passe på hva de skriver, ikke nevne vekt og høyde, ei heller hvor mye, eller lite de spiser, hvilken størrelse de bruker i klær. Enkelt sagt skal man altså ha skrevet under på “sunn fornuft plakaten” og ferdig med det. Jeg blir så oppgitt. Som regel er det ikke en gang bloggeren som har lagt opp til et problem. Det er du i kommentarfeltet som lager et problem som i utgangspunktet ikke var der. Javel, så sier sunn fornuft plakaten at man ikke skal skrive om vekt og klesstørrelse. Men herlighet, hva er problemet?
Oppgitt!
Hadde jeg nevnt høyden og vekten min her, så tviler jeg på at noen hadde reagert på det. Det er nemlig ingenting å reagere på. Men så kommer det en tulling i kommentarfeltet som har tastet for harde livet på kalkulatoren sin for å finne ut hva BMI’en min er og må selvsagt skrike om dette i kommentarfeltet. Viktig! I følge BMI’en min så er jeg undervektig. Hadde jeg lagt ut et bilde av meg selv i undertøy, treningstøy, eller naken for den saks skyld, så kan et hvert menneske med sunn fornuft se at jeg ikke finnes undervektig! Hvis man har hengt seg opp i BMI, og må ta bloggeren for det, da er man bare tett da, for å si det rett ut!
Er det mulig!
Og det er der problemet begynner, i kommentarfeltet, ikke i innlegget hvor jeg i forbifarten nevnte høyde og vekt. Det er når du i kommentarfeltet må skrike om at bloggeren er undervektig at du påvirker unge jenter, fordi du har gjort de bevisst på BMI. Det er plutselig alt de ser. Du i kommentarfeltet har nemlig glemt noe viktig, nemlig at det er forskjell på en kropp i vekst og en ferdig utviklet kropp i voksen alder. Og det faktum at man ikke kan stole blindt på BMI. Det er for eksempel forskjell på fett og muskler, men det er selvsagt noe et troll ikke veit. Et troll greier ikke å la være å si noe, et troll bare må spre negativitet.
Vær gjerne oppgitt på bloggere, men hold heller kjeft i kommentarfeltet!
Ja, det finnes skjøre småjenter som leser og henger seg opp i alt bloggere gjør og skriver, men langt i fra hver eneste småjente blir påvirket av en blogger, til de grader folk skal ha det til. Hadde noen beskyldt meg for å ha total mangel på fornuft og egne meninger når jeg var 12 år hadde jeg blitt rimelig forbannet. Kanskje er kroppspresset større nå enn når jeg var ung, men jeg nekter å tru på at alle unge jenter er stokk dumme. Jeg nekter å tru at en hver 12 åring tenker BMI så fort en blogger nevner klesstørrelsen sin. Leser man det derimot i et hvert kommentarfelt, kan man nok bli påvirket tilslutt. Tenk på det!
Del gjerne innlegget hvis du er enig. Eller uenig for den saks skyld.
Jeg har allerede vært av gårde for å avgi min stemme i stortingsvalget. Jeg er som nevnt tidligere ikke veldig politisk engasjert, men jeg syns det er veldig viktig at man faktisk bruker den stemmeretten man har, uansett hvilket parti man stemmer på. Å stemme blankt er bedre enn å ikke stemme i det hele tatt.
Jeg er litt der at hvis man ikke bruker stemmeretten sin når det er valg, så har man heller ingen rett til å klage når “samfunnet” ikke er der man vil ha det. I år har jeg brukt en nok så sleip, og kanskje til og med utspekulert måte, for å få noen til å stemme. Kristoffer hadde ingen planer, som alle år før, om å stemme.
Når en da politisk “diskusjon” oppsto og han brått hadde en mening var jeg selvsagt på han med en gang. Resten av huset også, for den saks skyld, bare så det er sagt. Han blei litt mer på glid da altså og vurderte kanskje i et par sekunder om han faktisk skulle bruke stemmeretten sin. Jeg var ikke helt overbevist.
Kristoffer Doffen syns det er mer enn nok med én hund, men har til nød godtatt at jeg faktisk skal ha 2 Ulvehunder. Men, alle kan vel se at denne fine 2-beinte guttetassen har plass til mer enn 2 hunder i livet sitt?
I forrige uke kom jeg med en liten “trussel”. Trusselen var ikke mer alvorlig enn at om han ikke brukte stemmeretten sin, så hadde han heller ikke lov å ha en mening, ei heller om hvor mange hunder jeg har. Noe han har en sterk mening om. Så, hvis han ikke stemmer i dag, kommer jeg til å adoptere en hund.
Gjett hvem som skal stemme i dag. Joda, Kristoffer Doffen kjenner meg såpass godt at han veit at jeg så absolutt kommer til å adoptere en liten hund hvis han ikke bruker stemmeretten sin i dag. Han kjenner meg også såpass godt at jeg står for det jeg sier og kommer ikke til å adoptere noen hund hvis han stemmer.
På den sleipe måten har jeg altså fått en ikke-stemmer til å stemme i dag. Kjipt for meg som “ødelegger” for meg selv for å berike mitt eget liv med en liten tass til i flokken. På en annen side er han på jobb og har ikke stemt enda, så det finnes en sjanse for at han glemmer det, selv om jeg har minnet han på det.
Formålet med disse gruppene på facebook er det samme, men jeg tørr å påstå at svært få av de faktisk virker. Man deler innleggene sine i jeg veit ikke hvor mange grupper, i håp om å øke lesertallet. I dag er siste dagen jeg benytter meg av flere av disse sidene. Jeg er rimelig sikker på at de ikke gir økt lesertall.
I går tok jeg turen innom alle disse sidene jeg visst nok er medlem av, som jeg ikke en gang veit hvordan jeg har blitt medlem av. Mest sannsynlig er det vel noen bloggvenner som har lagt meg til. Tanken er god den, det er ikke det. Jeg er bare litt lei av å bruke mye tid på å dele bloggen uten at det gir noe.
Jeg tok som sagt turen innom alle disse gruppene i går, bare for å se om det var noen “reaksjoner”. I en av gruppene hadde samtlige bloggere enten null likes, null som har sett innlegget, eller maks én liker. På noen svært få innlegg var det hele fire stk som hadde sett innlegget på den siden. Null flere lesere, altså.
Selv har jeg alltid én liker på denne siden, og det er fra den samme personen hver eneste gang. Tusen takk til deg, men i den siden er siste dagen i dag jeg deler noe. Egentlig hadde jeg ikke trengt å dele dette innlegget i den gruppen i det hele tatt, men jeg må jo gi det en avslutning, så i dag blir det siste gang.
Jeg skal ikke nevne hvilke grupper jeg melder meg ut av. Jeg vil ikke være negativ mot vedkommende som har startet disse gruppene. Men jeg kan nevne at det kun er 2 grupper jeg kommer til å dele innleggene i fremover, og det er gruppen “Blogg og Sånn” og gruppen “Blogg Post”. Det får være nok for nå.
I tillegg deler jeg så klart alle innleggene på Elevele sin egen facebookside. Følg meg gjerne der hvis du er redd for å gå glipp av noen innlegg nå når jeg melder meg ut av flere grupper. Jeg vurderer faktisk å slutte å dele blogginnlegg på min private facebookside også. Noen ganger gjør jeg det ikke heller.
Jeg syns det å dele innleggene i alle disse gruppene tar bortkastet mye tid, og i tillegg bruker jeg mye tid på å like det samme innlegget fra en blogger opp til flere ganger. Det hjelper ikke deg heller til å få flere lesere, så fremover kommer jeg kun til å like deres innlegg kun i de to gruppene jeg selv er med.
Det er ikke for å være vanskelig altså, eller negativ. Dere fortjener alle likes dere får, men det hjelper ingenting at jeg liker det samme innlegget deres i 5 forskjellige grupper, og det tar faktisk mye tid, og ikke minst plass på facebookfeeden. Så, da veit dere det. Ikke alle grupper hjelper, sånn er det bare.
Trur du at du får mange flere lesere av å dele innleggene dine i alle disse gruppene på facebook?
Jeg har stemt siden jeg gikk på skolen. Jeg var en av de som blei brukt som “forsøkskaniner” på skolen, ved å la 16 åringer få lov til å stemme. Jeg husker ikke hva jeg stemte den gangen. På den tiden brydde jeg meg svært lite om politikk. På mitt første ordentlige valg stemte jeg blankt. Jeg stemte i det minste.
Jeg har aldri vært spesielt interessert i politikk, noe jeg i grunn ikke er den dag i dag heller, men jeg er nok så engasjert likevel. Jeg stemte som sagt blankt på mitt første ordentlige valg, av den grunn at jeg såvidt visste hva de ulike partiene het. Alle år i ettertid har jeg stemt FrP. Ja, jeg sier det høyt, med stolthet!
Jeg er så absolutt ikke enig med alt FrP står for, men det er det partiet jeg har mest til felles med, derfor går min stemme til FrP. Det finnes flere partier jeg er veldig enig med også, men siden FrP står for mer av det jeg engasjerer meg i, så velger jeg å stå ved det når det er valg. De er ikke verre enn noen andre.
Trykk på bildet for å lese mer om hva FrP jobber for.
Et lite utvalg av FrP sine hjertesaker og mine tanker rundt det:
Skatter og avgifter: Kort fortalt vil FrP redusere skatter og avgifter. De vil blant annet fjerne eiendomsskatten, da den rammer alle, uavhengig av inntekt. For de som har lite merkes dette ekstra godt. Jeg har hørt flere si at det å fjerne eiendomsskatten vil ødelegge økonomien til flere kommuner. Jeg tviler.
Eiendomsskatten utgjør kun 2.5 % av inntektene til kommunene. Hvis kommunen går “konkurs” ved å fjerne eiendomsskatten tenker jeg som så at problemet ligger et annet sted enn at den inntekten fjernes i sin helhet. Nå eier ikke jeg noen eiendom pr dags dato, men jeg er for generelt lavere skatter og avgifter.
Helse og eldreomsorg: Jeg er enig med FrP i mye av dette. Spesielt er jeg enig med at tilbudet innen psykisk helse må styrkes, at rusavhengige må gis et behandlingstilbud, at helsekøene må ned og at tannlegeutgifter må inn under egenandelsordningen, bare for å nevne noen av punktene under dette feltet.
Samferdsel: Jeg vil veldig gjerne ha bedre veier å kjøre på, et bedre kollektivt tilbud og en litt billigere bil å bruke. I år var for eksempel årsavgiften billigere enn tidligere og det klager jeg så absolutt ikke på, da jeg syns det er dyrt nok med diesel og bompenger for å komme meg fra A-B. Bil er alt for dyrt.
Innvandring: Jeg er helt klart for en strengere og mer ansvarlig innvandringspolitikk. Jeg er likevel ikke enig med alt, det skal sies. Jeg syns det er helt på trynet at innvandrere som jobber og betaler skatt til Norge, og som har gjort det i mange år, blir sendt ut av landet, mens kriminelle som ikke bidrar får bli.
Jeg skal ikke en gang kommentere Listhaug sine uttalelser, da man noen ganger kan få vondt langt inn i hjerterota av måten hu formulerer seg på. Selv om jeg er enig med at vi må ha en strengere og mer ansvarlig innvandringspolitikk, så må man ikke glemme at det er mennesker dette gjelder.
Trygghet: Jeg er helt for økte ressurser til politiet, at offeromsorgen må styrkes og et bedre dyrevelferd, for å nevne noe. Det gleder meg stort at Norge faktisk har fått et dyrepoliti, selv om det foreløpig kun er i få kommuner. Men det er en begynnelse og jeg håper at Norge med tiden vil ha dyrepoliti i hele Norge!
Jeg er likevel veldig uenig i at pelsfarmer er greit! FrP er for en bedre dyrevelferd og dyrepoliti, men de vil ikke forby pelsfarmer, noe jeg syns er veldig motsigende. Heldigvis finnes det flere partier som kjemper for å avvikle pelsfarmer og jeg kan bare håpe FrP vil snu i denne saken med tiden.
Trykk på bildet for å lese mer om hva FrP jobber for.
Jeg er som sagt ikke enig med alt FrP står for, men jeg er ikke enig med absolutt alt noen andre partier står for heller. Jeg velger å bruke min stemmerett slik at jeg kan være med på å påvirke hvordan ting skal være i Norge. Jeg er ikke veldig politisk engasjert, men jeg blir mer engasjert for hvert år som går.
Jeg syns uansett at det er viktig å bruke stemmeretten sin, uavhengig om man er politisk engasjert eller ikke. Jeg vil oppfordre alle til å bruke stemmeretten sin. Er du ikke politisk engasjert i det hele tatt, så stem i det minste blankt. Det er bedre å stemme blankt, enn å ikke stemme i det hele tatt. Ta et standpunkt.
Er du i tvil om hvilket parti du skal stemme på vil jeg anbefale å ta flere forskjellige valgomat for å se hvilket parti du lener mest mot. Selve valgdagen er førstkommende mandag. Personlig mener jeg at hvis man ikke bruker stemmeretten sin under valg, har man heller ingen rett til å klage! Godt valg folkens!
Trykk på bildet for å komme til “Puss med bambus”.
For et par uker siden kom jeg over en reklameside, eller hva det kalles, på facebook. Det er svært sjeldent jeg faller for reklamer, men noen ting er mer interessant enn andre. Reklamen var “Puss med bambus”. Miljøvennlige tannbørster og brått var jeg veldig nysgjerrig og klikket meg inn.
Jeg liker når folk gjør en innsats for miljøet. Jeg gjør så godt jeg kan selv, med å sortere søppel hjemme, selv om det hender det svikter litt der også, og jeg prøver å kun bruke miljøvennlige vaskemidler. Litt sånne grep. Ellers kjører jeg jo bil da, og det er jo ikke så miljøvennlig, men. Litt er bedre enn ingenting.
Nå har jeg tatt grepet med å få meg miljøvennlige tannbørster også. Hvert år kaster vi visstnok 15 millioner tannbørster av hardplast, kun i Norge. Tenk hvor mye det er verden over. Tannbørster av hardplast kan ikke brytes ned i naturen og er derfor et miljøproblem. 15 millioner tannbørster i året er mye!
Håndtakene er laget av økologisk bambus og er 100% gjenvinnbare og kan derfor enten graves ned, brennes eller kastes i komposten. Selve børsten er av nylon 6 og kan gå gjennom ordinære avfallskanaler. I tillegg er esken av gjenvinnbar papp og er kun akkurat så stor at 4 tannbørster får plass.
Tannbørstene kommer både til voksne og til barn, hvor barnestørrelsen er litt mindre og med mykere børste. Jeg valgte så klart voksenstørrelsen. Stor i kjeften som jeg er. Jeg har ikke direkte små hender heller, for den saks skyld. Jeg gleder meg til å prøve de ut altså. Jeg liker å være miljøbevisst.
Jeg leste igjennom en del av kommentarene på facebooksiden jeg kom over disse, og der var det noen som nevnte det at bambus er maten til Pandaen og at “Puss med bambus” dermed gjorde en allerede truet art mer truet. De svarte at dette ikke gikk på bekostning av Pandaen, så da må jeg tru på det.
Jeg håper flere blir nysgjerrige på dette, da jeg syns det er viktig å ta vare på miljøet. Litt er bedre enn ingenting og utgjør ofte stor forskjell. Jeg blir faktisk irritert når folk sier at det ikke hjelper at de “gjør” noe, for det er så mange andre som ikke “gjør” noe. Vel, hadde bare “alle” sluttet å være så negative!
Miljøet er faktisk noe vi må ha og da bør man i alle fall gjøre så godt man kan med å ta vare på det. Først og fremst kan jo folk slutte å hive søppel rundt i naturen. Jeg kommer ikke på noe mer irriterende enn folk som hiver søppel ut fra bilvinduene mens de kjører. Finn en søppelkasse og tenk miljø!
(Innlegget er ikke sponset på noe som helst vis. Kjøpt og betalt av meg selv).
For rundt 8 år siden sa det helt stopp mellom meg og den gang bestevenninnen min. Jeg skal ikke gå inn på hva som skjedde, for det har ikke så mye å si nå lenger. Vi var svært like på mange områder, men også svært ulike. Med alt som skjedde den gang, folk rundt og at vi var ulike bare gjorde at det sa stopp.
Vi kranglet aldri i ettertid. Vi bare sluttet å være venner og vi sluttet helt å snakke med hverandre. Vi hadde en del felles venner, men det spilte ingen rolle, siden jeg kort tid etterpå flyttet. Vi så ikke hverandre på evigheter. Det siste året har jeg løpt på henne mange ganger. Vi sier ikke hei, eller noe.
Men så blir man eldre og tenker litt over ting og tang i livet. Jeg syns jo det er trist, og litt dumt, at man skal gå på hverandre for så å bare gi hverandre en kald skulder. Hvorfor skal man oppføre seg slik for noe som skjedde for en evighet siden og som er glemt? Jeg tok derfor motet til meg og kontaktet henne.
Jeg skulle i grunn bare stoppe innom og si hei. Vi har som sagt ikke snakket med hverandre på rundt 8 år, så det kunne fort blitt litt kleint. Noen ganger er det greit å la fortid være fortid. Når man prater med noen for første gang på mange år, og man bare snakker om absolutt alt, som om vi alltid har vært venner.
Den lille turen innom for å si hei blei brått til 6.5 timer med bare prating om alt og ingenting. Ingen hemninger. Vi er ikke akkurat kjent for å være tamme noen av oss, så det er kanskje ikke så rart, egentlig. Selv om vi ikke har snakket sammen på mange år, så kjenner vi hverandres personlighet godt likevel.
Jeg trur nok derfor at det er ganske gjensidig, at vi ikke er redd for å prate om personlige ting til hverandre, fordi vi veit det ikke blir snakket videre om til andre uansett. Vi veit begge to hva reaksjonen av det blir. Det var i alle fall en veldig hyggelig prat, hvor både ord og latter satt løst hele tiden. Så får vi se videre.
Har du noen gang tatt opp igjen et vennskap som en gang gikk tapt?
Det er kanskje ikke så stort for andre, men jeg er helt seriøst stolt, og ikke minst imponert over meg selv nå. Jeg har ingen bucket list. Livet går så fort at jeg ikke orker å bygge opp så mye stress for ting jeg bare må gjøre før jeg dør. Selvsagt har jeg ting jeg vil prøve og oppleve, men ikke etter en såkalt bucket list.
Likevel har jeg sagt i flere år at det er én ting jeg skal gjøre før jeg dør. Jeg har hatt tusen muligheter til å gjennomføre akkurat den tingen, problemet er bare det at jeg er så forbasket feig. Som den “tøffe” jenta jeg er, er jeg seriøst den feigeste jeg kjenner når det kommer til akkurat dette ene målet jeg har.
Jeg er ikke redd for mennesker. Jeg er sosial og omgjengelig, både med kjente, ukjente og helt vilt fremmede. Jeg kan fint sette meg på en benk i en park og begynne å snakke med en vilt fremmed. Null stress. Mennesker er spennende og alle har sin historie å fortelle. Noen mer spennende enn andre.
Men, det er én setting jeg ikke har hatt helt taket på. Å være aleine med en fremmed, i en bil. Meg aleine i en bil, for så å plukke opp en vilt fremmed som står langs veien og haiker. Jeg har sett alt for mye på film og har en helt syk fantasi. Jeg er ekspert på katastrofetenking og kan funne tusen grunner til å la være.
Men, jeg gjorde det! Tenk at jeg faktisk har gjort den ene tingen i livet som jeg har sagt at jeg må gjøre. Jeg har plukket opp en haiker. Jeg har gjennomført det eneste målet jeg hadde i livet, som kan representere en bucket list i livet mitt. Jeg har overkommet meg selv og sprengt min egen grense for hva som er greit.
Jeg har som nevnt hatt tusen sjanser til å gjennomføre dette, men jeg har aldri turt. Ofte når jeg ser en haiker i veien plasserer jeg beinet på bremsen. Jeg vurderer situasjonen lynraskt, men har hver gang plassert beinet tilbake på gasspedalen og bare kjørt forbi. Man kan jo ikke hvite hvem som står der.
Her om dagen bare skjedde det. Og det var så tilfeldig at man nesten skulle tru det var meningen. Jeg har på en måte mine faste stopp langs veien fra Lindesnes til Halden. Jeg fyller diesel på bestemte plasser og har tissepauser på bestemte plasser. Vel, noen ganger tisser jeg i grøften også, men.
Her om dagen var det så mye folk alle plasser at jeg endte med å måtte fylle diesel i Grimstad. Jeg husker ikke sist jeg hadde et stopp i Grimstad. Denne gangen blei det bare sånn. Mens jeg sto og fylte hørte jeg en stemme bak meg. Han snakket engelsk. Ikke flytende, men veldig forståelig. Bedre enn meg.
En ung mann trengte skyss til Oslo. Det pøsregnet og han sto der i en gjennomvåt poncho, shorts og sandaler. Han så veldig kald ut, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sagt ja til at han kunne sitte på så langt jeg skulle i hans retning. Han skulle som sagt til Oslo, jeg skulle til Halden. Det hjalp han i alle fall.
Vi begynte så klart å prate, på nok så forståelig engelsk. Jeg er jo nysgjerrig av natur og lurte veldig på hvor han kom i fra og hva han gjorde i Norge, helt aleine. Han var opprinnelig på ferie i Trondheim sammen med noen kamerater fra hjemlandet, Belarus. De hadde visst noen venner i Trondheim.
Etter at de hadde vært på tur til Trolltungen og Preikestolen reiste kameratene hans hjem igjen, mens han selv, som hadde sin første tur til Norge, ville se mer av landet. Med ryggsekk på ryggen hadde han begynt turen sin til fots og haiking og hadde altså nå havnet i Grimstad. Jeg bare digger slike turer!
Det er også grunnen til at jeg har hatt som mål å plukke opp en haiker- det er jo en del av hele reisen. Vi fortsatte å prate og han fortalte at han hadde begynt turen sin fra Kristiansand klokken ti den dagen. Jeg var i Grimstad klokken tre, så han hadde vært der veldig lenge. Jeg fikk en god følelse av å kunne hjelpe.
Jeg tilbydde han min siste Red Bull. Det var i grunn det eneste jeg hadde å tilby. Han takket høflig. Praten gikk lett, heldigvis. Ingenting er mer kleint enn å være sammen med mennesker man ikke veit hva man skal prate med om. Sånn klein stillhet. Men akkurat som meg var han sliten og trøtt han også.
Jeg delte internett med han så han kunne sende melding hjem til moren sin for å fortelle at alt gikk greit. Jeg fikk til og med en hilsen fra henne hvor hun takket for at jeg var så snill som hjalp sønnen hennes på reisen sin. Jeg fikk på ny en god følelse av å kunne være til hjelp altså. En god førstegangs opplevelse.
Trafikken begynte å gå veldig seint, men med hyggelig selskap i bilen var ikke det så krise. Jeg er ikke den mest tålmodige i verden når det kommer til trafikk, for å si det sånn. Når vi kom til Bamble var jeg nødt til å stoppe på en bensinstasjon. Etter alt for mange Red Bull hadde blæren vært full alt for lenge.
Siden jeg hadde gitt han min siste Red Bull hadde jeg en unnskyldning til å kjøpe en ny. Jeg spurte om han ville ha, og han svarte litt motvillig ja. Han hadde ikke så mye penger, og alt er dyrt i Norge, spesielt på bensinstasjoner. Han følte han allerede hadde fått nok som fikk sitte på og ville ikke være til bry.
Selvsagt skulle han få noe å drikke. Jeg spurte også om han var sulten. Han hadde tross alt hatt en lang dag. Han var litt sulten som han sa, men kunne ikke ta seg råd til så dyr mat. Selvfølgelig skulle han få noe å spise! Det viste seg at han ikke spiste kjøtt, men kunne av og til spise fisk. Ingen pølse altså.
Jeg spurte betjeningen om de hadde noe mat uten kjøtt. De sto to stk der og blei helt stille begge to. Det går jo stort sett i pølser, hamburger og enda mer kjøtt på bensinstasjoner. Men de hadde rekebaguetter. Og her blir engelsken til Elin satt på prøve. “Do you like shrimp?”. Han visste ikke hva “shrimp” var.
Jeg blir litt stresset da, dårlig i engelsk som jeg er. Jeg spurte betjeningen om hva “reke” er på engelsk. Like dårlige i engelsk som meg var de enige om at det måtte være “shrimp”. Vi viste han heller baguetten med reker på. Han sa at det var greit, så jeg sier: “They live in the water so it is ok”. Vi lo alle fire.
Enda godt jeg sa “shrimp” og ikke “shrink”. Det kunne blitt litt kleint. Vi dro videre. Han var ikke litt sulten, stakkar, han var dritsulten! Han takket så mye for maten og sa at han håpet noen var like snille med meg en gang, som det jeg var med han. Jeg syns jo det var viktig at han fikk et godt inntrykk av Norge.
Regnet fortsatte å hølje ned og jeg begynte å tenke mye på hvordan han skulle komme seg til Oslo. Om det var lettest å få haik i fra Horten, eller Moss. Hvor lang tid det kom til å ta før han eventuelt fikk haik. På slike turer ødelegger regn mye! Han skulle i alle fall få paraplyen min som jeg har bak i bilen.
Desto nærmere vi kom Horten desto mer begynte jeg å tenke. Det tok ikke lange stunden før jeg hadde bestemt at han rett og slett måtte få en litt mer behagelig tur til Oslo, så han skulle rett og slett bli sluppet av på togstasjonen. Jeg måtte bare tenke ut hvordan jeg skulle si det på en pen måte.
Jeg ville jo ikke få han til å føle seg ukomfortabel med å motta enda mer hjelp enn han selv hadde spurt om. Men været var forferdelig og klokken var allerede halv syv på kvelden. Han sa så klart blankt nei til at jeg skulle betale for togbilletten hans, men han hadde i grunn ikke noe valg. Til Oslo skulle han!
Toget til Oslo fra Skoppum, like før Horten, var typisk nok kansellert, så han måtte pent sitte på med over til Moss. Toget fra Moss til Oslo skulle gå halv åtte. Vi kom på båten kvart på syv og det tar jo litt tid, så jeg var veldig usikker på om vi kom til å rekke det. Jeg hadde ikke peil på hvor togstasjonen var heller.
Syv minutter på halv åtte kommer vi av båten, som en av de siste. GPS var klar og det sto at vi var tre minutter unna togstasjonen. Tre minutter på halv åtte hadde jeg ikke en gang tid til å finne en “lovlig” parkering. Jeg hadde ikke kontanter, så billetten måtte kjøpes før han kunne gå på toget. Stress for meg.
Jeg kan jo ikke disse billettmaskinene i det hele tatt! Det sto en foran meg i køen, så jeg fulgte litt med på hva han gjorde slik at jeg kunne trykke frem en billett raskest mulig. Det var overraskende lett. Et halvt minutt før toget skulle gå fikk jeg kastet billetten i hånden på han og bad han løpe til toget. Løp liksom.
Litt sånn “run Forest, run”. Han takket alt han kunne i full fart og løp mot toget. Han var veldig takknemlig og jeg følte virkelig at jeg hadde gjort en god ting med å være hjelpsom. Når jeg endelig turte å ta med meg en haiker i bilen er jeg veldig takknemlig for at det faktisk var en veldig snill haiker også.
Dette skal jeg helt seriøst leve lenge på! Veldig lenge! Nå har jeg liksom fullført min såkalte bucket list og kan leve godt med det. Kanskje jeg til og med har blitt så tøff at jeg tørr å gjøre det flere ganger, hvis jeg ser noen haike i veikanten, eller på en bensinstasjon. Jeg er i alle fall fornøyd med meg selv nå.
I Afrika pågår det en nådeløs jakt på mennesker med albinisme. Kroppsdeler fra albinoer er handelsvare og blir brukt i svart magi. Det handler om egoisme og overtro! Kroppsdeler fra albinoer blir rett og slett brukt som “lykkeamuletter”! Fiskere trur at hår fra mennesker med albinisme gir fiskelykke.
Uskyldige mennesker blir lemlestet og drept for at andre skal få “lykke” i livet. Selv de døde er ikke trygge. Flere graver blir åpnet og tømt! Det er opprettet hjem for å beskytte mennesker med albinisme, men det har blitt mer som et fengsel, enn et trygt hjem. De trenger konstant beskyttelse mot menneskejegere.
Seinest i forrige uke forsøkte fire menn å komme seg inn i boligen til Albinobarna i Haydom. De skar over gitteret på vinduet. Heldigvis klarte vaktene å rope om hjelp til naboer, slik at ingen barn blei kidnappet og drept denne natten. Det er en evig kamp for å holde mennesker med albinisme trygge.
Albinobarna i Haydom. Seinest i forrige uke blei de forsøkt angrepet av menneskejegere. De trenger all hjelp de kan få!
Hjelp Albinobarna. Litt kan bli veldig mye. De trenger som sagt all hjelp de kan få. Alle mennesker fortjener å være trygge. Vi kan ikke gi opp kampen mot menneskejegere. Mennesker med albinisme, både barn og voksne, lever isolert fra resten av familien for å kunne bli beskyttet. Dette er ikke alltid nok.
Jeg deler en status fra facebook, fra Lilli Ann Aanensen sin side (jeg har jobbet med familien tidligere, så jeg veit at dette er sant). Jeg har selv bidratt med litt, og håper mange av dere kan gjøre det samme, slik at disse barna kan få en tryggere hverdag, døgnet rundt:
“Så skjedde det igjen….
I natt prøvde 4 menn å komme seg inn i boligen til Albinobarna i Haydom, da de skar over gitteret på vinduet. Vakten klarte å rope om hjelp til naboene, og forhindret dermed kidnapping og drap av disse barna. Vi må igjen mobilisere og be om hjelp til støtte og forbedring av sikkerhet og vakthold. Adam og Elisabeth er der nede nå, hjelper til, og holder meg orientert. Tale Hungnes i Kirkens Nødhjelp, vi trenger også deres hjelp i Tanzania. Sender penger umiddelbart til “førstehjelp”.
Konto nr.30751175066 og Vips: 97686447 hvis noen vil bidra. Del gjerne”.
Håper mange av dere har mulighet til å hjelpe Albinobarna ♥
