PERSONLIG- JEG GJORDE DET!

 

Tenk at jeg faktisk har gjort den ene tingen i livet som jeg har sagt at jeg må gjøre!

 

Det er kanskje ikke så stort for andre, men jeg er helt seriøst stolt, og ikke minst imponert over meg selv nå. Jeg har ingen bucket list. Livet går så fort at jeg ikke orker å bygge opp så mye stress for ting jeg bare må gjøre før jeg dør. Selvsagt har jeg ting jeg vil prøve og oppleve, men ikke etter en såkalt bucket list. 

Likevel har jeg sagt i flere år at det er én ting jeg skal gjøre før jeg dør. Jeg har hatt tusen muligheter til å gjennomføre akkurat den tingen, problemet er bare det at jeg er så forbasket feig. Som den “tøffe” jenta jeg er, er jeg seriøst den feigeste jeg kjenner når det kommer til akkurat dette ene målet jeg har.

Jeg er ikke redd for mennesker. Jeg er sosial og omgjengelig, både med kjente, ukjente og helt vilt fremmede. Jeg kan fint sette meg på en benk i en park og begynne å snakke med en vilt fremmed. Null stress. Mennesker er spennende og alle har sin historie å fortelle. Noen mer spennende enn andre.

Men, det er én setting jeg ikke har hatt helt taket på. Å være aleine med en fremmed, i en bil. Meg aleine i en bil, for så å plukke opp en vilt fremmed som står langs veien og haiker. Jeg har sett alt for mye på film og har en helt syk fantasi. Jeg er ekspert på katastrofetenking og kan funne tusen grunner til å la være. 

Men, jeg gjorde det! Tenk at jeg faktisk har gjort den ene tingen i livet som jeg har sagt at jeg må gjøre. Jeg har plukket opp en haiker. Jeg har gjennomført det eneste målet jeg hadde i livet, som kan representere en bucket list i livet mitt. Jeg har overkommet meg selv og sprengt min egen grense for hva som er greit. 

Jeg har som nevnt hatt tusen sjanser til å gjennomføre dette, men jeg har aldri turt. Ofte når jeg ser en haiker i veien plasserer jeg beinet på bremsen. Jeg vurderer situasjonen lynraskt, men har hver gang plassert beinet tilbake på gasspedalen og bare kjørt forbi. Man kan jo ikke hvite hvem som står der.

Her om dagen bare skjedde det. Og det var så tilfeldig at man nesten skulle tru det var meningen. Jeg har på en måte mine faste stopp langs veien fra Lindesnes til Halden. Jeg fyller diesel på bestemte plasser og har tissepauser på bestemte plasser. Vel, noen ganger tisser jeg i grøften også, men. 

Her om dagen var det så mye folk alle plasser at jeg endte med å måtte fylle diesel i Grimstad. Jeg husker ikke sist jeg hadde et stopp i Grimstad. Denne gangen blei det bare sånn. Mens jeg sto og fylte hørte jeg en stemme bak meg. Han snakket engelsk. Ikke flytende, men veldig forståelig. Bedre enn meg. 

En ung mann trengte skyss til Oslo. Det pøsregnet og han sto der i en gjennomvåt poncho, shorts og sandaler. Han så veldig kald ut, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sagt ja til at han kunne sitte på så langt jeg skulle i hans retning. Han skulle som sagt til Oslo, jeg skulle til Halden. Det hjalp han i alle fall.

Vi begynte så klart å prate, på nok så forståelig engelsk. Jeg er jo nysgjerrig av natur og lurte veldig på hvor han kom i fra og hva han gjorde i Norge, helt aleine. Han var opprinnelig på ferie i Trondheim sammen med noen kamerater fra hjemlandet, Belarus. De hadde visst noen venner i Trondheim. 

Etter at de hadde vært på tur til Trolltungen og Preikestolen reiste kameratene hans hjem igjen, mens han selv, som hadde sin første tur til Norge, ville se mer av landet. Med ryggsekk på ryggen hadde han begynt turen sin til fots og haiking og hadde altså nå havnet i Grimstad. Jeg bare digger slike turer! 

Det er også grunnen til at jeg har hatt som mål å plukke opp en haiker- det er jo en del av hele reisen. Vi fortsatte å prate og han fortalte at han hadde begynt turen sin fra Kristiansand klokken ti den dagen. Jeg var i Grimstad klokken tre, så han hadde vært der veldig lenge. Jeg fikk en god følelse av å kunne hjelpe. 

Jeg tilbydde han min siste Red Bull. Det var i grunn det eneste jeg hadde å tilby. Han takket høflig. Praten gikk lett, heldigvis. Ingenting er mer kleint enn å være sammen med mennesker man ikke veit hva man skal prate med om. Sånn klein stillhet. Men akkurat som meg var han sliten og trøtt han også.

Jeg delte internett med han så han kunne sende melding hjem til moren sin for å fortelle at alt gikk greit. Jeg fikk til og med en hilsen fra henne hvor hun takket for at jeg var så snill som hjalp sønnen hennes på reisen sin. Jeg fikk på ny en god følelse av å kunne være til hjelp altså. En god førstegangs opplevelse. 

Trafikken begynte å gå veldig seint, men med hyggelig selskap i bilen var ikke det så krise. Jeg er ikke den mest tålmodige i verden når det kommer til trafikk, for å si det sånn. Når vi kom til Bamble var jeg nødt til å stoppe på en bensinstasjon. Etter alt for mange Red Bull hadde blæren vært full alt for lenge.

Siden jeg hadde gitt han min siste Red Bull hadde jeg en unnskyldning til å kjøpe en ny. Jeg spurte om han ville ha, og han svarte litt motvillig ja. Han hadde ikke så mye penger, og alt er dyrt i Norge, spesielt på bensinstasjoner. Han følte han allerede hadde fått nok som fikk sitte på og ville ikke være til bry.

Selvsagt skulle han få noe å drikke. Jeg spurte også om han var sulten. Han hadde tross alt hatt en lang dag. Han var litt sulten som han sa, men kunne ikke ta seg råd til så dyr mat. Selvfølgelig skulle han få noe å spise! Det viste seg at han ikke spiste kjøtt, men kunne av og til spise fisk. Ingen pølse altså. 

Jeg spurte betjeningen om de hadde noe mat uten kjøtt. De sto to stk der og blei helt stille begge to. Det går jo stort sett i pølser, hamburger og enda mer kjøtt på bensinstasjoner. Men de hadde rekebaguetter. Og her blir engelsken til Elin satt på prøve. “Do you like shrimp?”. Han visste ikke hva “shrimp” var.

Jeg blir litt stresset da, dårlig i engelsk som jeg er. Jeg spurte betjeningen om hva “reke” er på engelsk. Like dårlige i engelsk som meg var de enige om at det måtte være “shrimp”. Vi viste han heller baguetten med reker på. Han sa at det var greit, så jeg sier: “They live in the water so it is ok”. Vi lo alle fire.

Enda godt jeg sa “shrimp” og ikke “shrink”. Det kunne blitt litt kleint. Vi dro videre. Han var ikke litt sulten, stakkar, han var dritsulten! Han takket så mye for maten og sa at han håpet noen var like snille med meg en gang, som det jeg var med han. Jeg syns jo det var viktig at han fikk et godt inntrykk av Norge. 

Regnet fortsatte å hølje ned og jeg begynte å tenke mye på hvordan han skulle komme seg til Oslo. Om det var lettest å få haik i fra Horten, eller Moss. Hvor lang tid det kom til å ta før han eventuelt fikk haik. På slike turer ødelegger regn mye! Han skulle i alle fall få paraplyen min som jeg har bak i bilen.

Desto nærmere vi kom Horten desto mer begynte jeg å tenke. Det tok ikke lange stunden før jeg hadde bestemt at han rett og slett måtte få en litt mer behagelig tur til Oslo, så han skulle rett og slett bli sluppet av på togstasjonen. Jeg måtte bare tenke ut hvordan jeg skulle si det på en pen måte.

Jeg ville jo ikke få han til å føle seg ukomfortabel med å motta enda mer hjelp enn han selv hadde spurt om. Men været var forferdelig og klokken var allerede halv syv på kvelden. Han sa så klart blankt nei til at jeg skulle betale for togbilletten hans, men han hadde i grunn ikke noe valg. Til Oslo skulle han!

Toget til Oslo fra Skoppum, like før Horten, var typisk nok kansellert, så han måtte pent sitte på med over til Moss. Toget fra Moss til Oslo skulle gå halv åtte. Vi kom på båten kvart på syv og det tar jo litt tid, så jeg var veldig usikker på om vi kom til å rekke det. Jeg hadde ikke peil på hvor togstasjonen var heller.

Syv minutter på halv åtte kommer vi av båten, som en av de siste. GPS var klar og det sto at vi var tre minutter unna togstasjonen. Tre minutter på halv åtte hadde jeg ikke en gang tid til å finne en “lovlig” parkering. Jeg hadde ikke kontanter, så billetten måtte kjøpes før han kunne gå på toget. Stress for meg.

Jeg kan jo ikke disse billettmaskinene i det hele tatt! Det sto en foran meg i køen, så jeg fulgte litt med på hva han gjorde slik at jeg kunne trykke frem en billett raskest mulig. Det var overraskende lett. Et halvt minutt før toget skulle gå fikk jeg kastet billetten i hånden på han og bad han løpe til toget. Løp liksom.

Litt sånn “run Forest, run”. Han takket alt han kunne i full fart og løp mot toget. Han var veldig takknemlig og jeg følte virkelig at jeg hadde gjort en god ting med å være hjelpsom. Når jeg endelig turte å ta med meg en haiker i bilen er jeg veldig takknemlig for at det faktisk var en veldig snill haiker også. 

Dette skal jeg helt seriøst leve lenge på! Veldig lenge! Nå har jeg liksom fullført min såkalte bucket list og kan leve godt med det. Kanskje jeg til og med har blitt så tøff at jeg tørr å gjøre det flere ganger, hvis jeg ser noen haike i veikanten, eller på en bensinstasjon. Jeg er i alle fall fornøyd med meg selv nå.

 

Har du plukket opp en haiker før?

 

__________________________________________________________

#personlig #haiker #bucketlist #mål #hjelpsom #backpacker #opplevelser

__________________________________________________________

22 kommentarer
    1. Det var definitivt dagens gode gjerning, og jeg tenker gutten var fornøyd å fikk et godt inntrykk. Håper at andre er like hjelpsomme og snille som deg :o))
      Jeg har kun plukket opp en haiker en gang, en jente, da jeg og bestisen dro på en ukes ferie i Kristiansand. Vi bodde på Caledonien. Selv om vi var to syntes jeg det var litt skummelt med en gang, men jenta var hyggelig å det ble en fin tur :o))

    2. Så snill du er! og jeg hadde aldri turt det i dag…før gjorde jeg det titt og ofte..tok med haikere..men ikke nå..Blitt pingle på mange måter…hihih..En flott gest..og du fikk overvunnet din egen frykt! Tommel opp!

    3. Jeg er skeptisk så plukker ikke opp noen , men sjelden jeg ser haikere lenger.. Men fin historie det her..og flott gjort av deg, de fleste folk er jo ikke “skumle”.. og du fikk jo en hyggelig opplevelse du også.. sånne ting man ikke gjør “hver dag “.. Flotte bilder også.. :)) Ble dere Fb venner eller noe slikt… ?

    4. Det har jeg aldri gjort…… men denne historien rørte meg veldig! Du skriver så godt og du gjorde en skikkelig god gjerning. Bare en ting å si: tommelen opp <3

    5. frodith: I dagens samfunn er det jo nesten risikosport å plukke opp en haiker, så jeg føler meg ekstra tøff jeg altså 😀 he he..

      Flotteste galleriet 😀

    6. Vera Lynn: Før i tiden haiket jo alle, alltid, på en måte. I dagens samfunn er det jo nærmest en risikosport, men det gikk heldigvis bra, for oss begge 😀

      Og når man er to, som plukker opp én, så trur jeg det er litt enklere å tørre også, selv om det kan være litt skummelt likevel 🙂

    7. dvergpinschere i mitt hjerte: I dagens samfunn er det jo nesten en risikosport å plukke opp haikere. Før i tiden haiket jo alle, og det liksom bare var en helt normal ting. Nå veit man jo aldri hva man treffer :O Men, at han sto på en bensinstasjon, sammen med masse andre mennesker, og ikke direkte langs veien, gjorde at jeg følte meg litt tryggere likevel 🙂

    8. annebe: I dagens samfunn er det jo nesten en risikosport å plukke opp haikere. Før i tiden var det jo liksom en helt normal greie å gjøre 🙂 Men, alle er jo ikke “slemme” i dag heller, så man kan jo liksom ikke bare lukke øynene helt heller- for det finnes jo mange, slike som han her, som har en slik backpacker tur og de haiker jo og er bare snille og takknemlige 🙂 Jeg var heldigvis heldig denne gangen, og det hjalp nok litt at han sto på bensinstasjonen rundt masse folk, og ikke langs veien- da er det ikke sikkert jeg hadde turt å stoppe 🙂

      Ja, vi la hverandre til på facebook, så er spent på å se om han har kommet seg hjem 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg