I går så jeg Utøya-filmen. Selv om det er 7 år siden det skjedde, så sitter det dypt i en enda. Den dagen er en dag som aldri vil bli glemt, uansett hvor lang tid det tar. Jeg kjente ikke selv noen personlig, men jeg har flere nære som mistet noen den dagen. Uansett om man kjente noen som var direkte berørt den dagen, eller ikke, så føler man virkelig på sorgen over det som skjedde, og den sorgen sitter dypt. Det var rett og slett vondt å se filmen, selv så mange år etter.
Jeg satt med en klump i magen fra første sekund. Man veit hva som kommer til å skje, man veit at det er barn og unge som dør, på en helt grusom måte. Frykten og panikken de må ha følt den dagen kom veldig godt frem i filmen, og jeg kjente veldig på det. Jeg blir så lett påvirket av slike ting. Jeg tar det så nært til meg. Det blir så altoppslukende, på en måte, men jeg greier ikke å gi slipp på det. Det tar så mye plass i tankene, og følelsene. Jeg er sikkert ikke aleine om det.
Jeg blir så lett påvirket av det at det til og med styrer drømmene mine. Når dette skjedde, for 7 år siden, slukte jeg hvert eneste ord som sto om saken i samtlige aviser, både papirutgave og nett. Det resulterte i flere måneder med mareritt. Det kom til et punkt der jeg bare måtte slutte å lese om det. Det tok så mye av meg. Jeg hadde mareritt i natt, og det kan godt hende jeg har det en stund fremover. Det går over, etter hvert. Filmen var så uendelig trist og vond.
I helgen var vi jo på hundeutstilling arrangert av Irsk ulvehundklubb Norge- og Sverige. En veldig hyggelig helg med flotte hunder og mennesker. Det er så hyggelig å se igjen folk man ellers ikke ser mer enn én gang i året, og svenskene enda sjeldnere. Jeg måtte til og med ut i ringen og stille hund selv, for første gang i hele mitt liv. Heldigvis i gruppe med flere, så trur ikke noen så meg.
Det gikk overraskende greit det- jeg fikk hundene til å løpe og stå, og det er vel en seier i seg selv. Kremt. En hyggelig helg, helt klart. Men, stedet er ingenting å skryte av, i det hele tatt! Jo, jeg kan til en viss grad skryte av plassen, for plassen i seg selv er sikkert hyggelig, og det var nok mange flotte turområder for oss med hund, både på selve plassen og ikke lange kjøreturen der i fra.
Men eierne, hygienen og trivselen der suger, mildt sagt! Det er faktisk det verste jeg har vært med om! Man fikk så vidt et “hei” når man kom dit for å sjekke inn på plassen. Man fikk lite informasjon generelt. De fulgte oss frem til hytten, det vil si til vi så hytten fra nede i bakken, og det skal de ha litt skryt for, men det er også det eneste. Hytten vi fikk kan umulig ha blitt vasket på flere uker.
Bare for å gjøre et lite hyggelig innlegg litt hyggeligere.
Den var møkkete. At hytten var enkel i seg selv var helt greit, men de hadde ikke gått konkurs hvis de investerte i et speil de kunne henge på veggen. De hadde heller ikke gått konkurs om de investerte i noen nye madrasser, for man lå bokstavelig talt, og da underdriver jeg, på plankene. Jeg har nesten liggesår på hoftebeina! Bestikket inne i skapene var heller ikke vasket. Ikke greit.
De hadde et sanitæranlegg av veldig gammel standard, med 3 toaletter og 2 og en halv vask hos begge kjønn, og kun 2 dusjer. Det i seg selv bryr ikke meg så mye at det er gammelt, men når det er helt sykt møkkete, råttent og muggent, og det i tillegg ikke er et eneste menneske som vasker der i løpet av en helg, da er det pokker ta meg ikke greit altså! Jeg har aldri vært med om verre!
Jeg måtte dusje lørdag morgen, men når jeg kom ned dit og fikk se dusjene hadde jeg mest lyst til å gi blanke faen, for å si det rett ut. Men dusje må man, og vi hadde ikke vann i hytten, så man måtte bare bite tennene sammen. Ikke hadde de speil inne på dusjene heller, så jeg måtte etter det inn på doen for å pusse tennene og sminke meg. Et speil i hytta hadde ikke vært dumt altså.
Bare for å gjøre et lite hyggelig innlegg litt hyggeligere.
Når jeg kom inn på doen kl. 07 på lørdag morgen lå det dritt, som i bæsj, jeg håper hundebæsj for å si det sånn, på gulvet og oppe i den halve vasken. Jeg kaller det en halv vask da kranen var så langt ned i vasken at man ikke kunne vaske seg der. Vel, den bæsjen lå på gulvet og i vasken når vi dro hjem kl. 16 på søndagen også! Æsj altså, når de ikke en gang vasker fellesområdene!
Nei, veit du hva. Dette var et så lite hyggelig sted å være at jeg hadde lyst til å grine flere ganger. Man kan ikke ikke gå på do, og i denne syke varmen som er kan man ikke la være å dusje heller. I alle fall ikke jeg. De hadde i og for seg slike containere med dusjer også, men de åpnet jo ikke før kl. 8 på morgenen, så de fikk jeg ikke brukt. Jeg hørte noen rykter om at de var i ok stand.
Når vi skulle dra var det heller ingen hyggelige miner fra eierne. Ikke noe “takk for denne gang”, “håper dere kommer tilbake”, eller “god tur hjem”, eller hva som helst. De sa ikke en gang “ha det”. De nærmest bare kastet 50 lappen jeg ikke hadde brukt opp på dusj-kortet etter meg og gikk. Det er ikke greit altså! Morokulien camping kommer aldri noen sinne til å få besøk av meg igjen! Aldri!
Har du vært på en camping med totalt mangel på alt før?
På trappen på vei inn på jobb i dag fant jeg en død fugl. Trudde jeg. Jeg bøyde meg ned for å se, men den var ikke død. Den løftet såvidt på hodet og så på meg. Jeg så det var en del blod under den, men kunne ikke helt se hvor det kom i fra. Jeg hadde ikke samvittighet til å bare la den ligge, så jeg løp opp alle trappene til kontoret mitt, og fikk hentet en bærepose. Jeg vil ikke ta på fugler.
Når jeg kommer ned igjen for å flytte på fuglen, som er en baibis-måke som har blitt litt stor, får jeg ikke flyttet den. Det viser seg at ene vinger sitter bom fast i rekkverket på trappen. Og det er da jeg ser det, hvor alt blodet kom i fra. Vingen er nesten revet tvert av. Alle bein i vingen er knekt rett av, og den henger bare fast i noen tynne skinnfliker på hver sin ende. Jeg får så vondt av den.
Jeg får den ikke løs, redd for å skade fuglen enda mer og redd for at vingen skal falle helt av. En ung herremann kommer bort for å spørre om jeg trenger hjelp, noe jeg trenger. Jeg skjønte med en gang at fuglen måtte avlives, men jeg har ikke hjerte til å gjøre det. Jeg bare greier det ikke, selv om det er det eneste riktige å gjøre slik at den ikke skal lide. Jeg får vondt i samvittigheten.
Den unge mannen får fuglen løs, men han får ikke til å avlive den han heller. Måke-baibisen løpte av gårde, litt halt og med en vinge som bare sleper i bakken og er på vei til å falle av. Jeg skjønner at jeg ikke bare kan la den gå, for det er ingen tvil om at den pines. Fuglen snur plutselig og kommer løpende tilbake til meg. Dette får jo samvittigheten min til å ta helt av. Stakkars liten.
Han prøver å gjemme seg inntil veggen ved siden av en lyktestolpe. Tankene spinner og jeg skjønner jeg ikke kan la den være. Synet av den gjør meg helt vondt og jeg er faktisk helt på gråten. Det gjør vondt å se på fuglen og det gjør vondt å vite at jeg ikke klarer å gjøre det bedre for den, med å la den slippe. Jeg plukker den opp i posen jeg hadde og begynner å gå nedover gaten.
Jeg tenker at jeg får gå de ti minuttene det tar å gå til nærmeste veterinær. De greier i alle fall å avlive den. Det går opp for meg at veterinæren ikke har åpnet enda, men jeg kan ikke akkurat ta den med meg opp på kontoret i en pose og vente på det heller. Fuglen har det jo vondt og lider, uten tvil. En bygningsarbeider kommer ut fra bygningen jeg jobber, og jeg må jo bare spørre.
Han så litt forundret på meg når jeg spurte om han hadde samvittighet til å avlive et dyr. Jeg sa jeg hadde en veldig skadet fugl i posen og at den bare må få slippe, men at jeg selv ikke greier å gjøre det. Stakkars unge mannen. Men, han trøstet meg med at han ofte var på jakt og at han var “vane” med å avlive dyr. Jeg måtte snu meg når han skulle fikse det, for jeg syns det er fælt uansett.
Jeg syns likevel det er viktig at man ikke bare snur ryggen til og lar dyr plages på denne måten, så for meg var det liksom ikke et annet alternativ. Jeg er bare glad for at jeg traff på en som kunne ta den fæle jobben slik at jeg slapp. Ellers hadde jeg måtte vente til veterinæren åpnet slik at de fikk tatt det de, for jeg hadde absolutt ikke greid det, uansett hvor nødvendig det er.
Har du samvittighet til å avlive dyr, når det er det riktige å gjøre?
Vi skal tilbake til 17. mai i år. Vi skal hjem fra turnoppvisningen på Festningen og skal til å krysse veien ved et gangfelt. Dette gangfeltet er det mest oversiktlige gangfeltet i hele verden! Det er en evig lang rettstrekning og selv om veien svinger 50 meter etter gangfeltet kan man likevel se enda en kilometer framover fordi det ikke finnes noe som sperrer for sikten!
Gangfeltet er opplyst med skilt, midtskille i veien og hvite streker på bakken. Vi er i en 50-sone. Gangfeltet ligger rett før et T-kryss, eller etter hvis du kommer andre vei, så klart. Vi er på Risum i Halden, for de som lurer på det. Vi stopper opp og venter på at de to motorsyklistene (mulig det var store mopeder for alt jeg veit) som kommer på vår siden av veien stopper før vi skal til å gå over.
Jeg går et skritt ut i gaten før Kristoffer hoiter til. I full fart rett forbi meg- PÅ INNSIDEN AV DE TO MOTORSYKLISTENE SOM HAR STOPPET- kommer det en drittunge på moped i full fart. Det er akkurat så han ikke treffer meg, men jeg kjenner at både hår og klær flagrer til! Jeg skulle ønske han traff meg og brakk armen min, eller noe, for da skulle jeg ha rævkjørt den ungen så jævlig!
Det er tydelig at denne 16 åringen er alt for ung til å ferdes i trafikken, når han tar en forbikjøring på INNSIDEN av to stk kjøretøy som har stoppet for noen skal over et meget opplyst gangfelt. Gudene veit hvor denne ungen hadde blikket sitt, som ikke fikk med seg at to mennesker og en hund på nesten samme størrelsen som mopeden sin var på vei ut i gaten der han selv kjørte!
De to motorsyklistene blei like sjokkerte som det vi blei. De krysset veien i krysset og stoppet opp og så etter oss. Mulig de hadde lyst til å si noe, men vi gikk bare videre. Jeg var fremdeles sur på ungen som nettopp nesten hadde kjørt meg rett ned, i et gangfelt! Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: aldersgrensen for å ferdes i trafikken, med motorisert kjøretøy, er alt for lav!
Man skal ha en viss modenhet for å takle ansvaret det er å ferdes i trafikken, og det syns jeg faktisk ikke 16 åringer har. Selvfølgelig finnes det 16 åringer som er utrolig flinke i trafikken, og det finnes voksne som aldri skulle ha hatt lappen heller, men generelt syns jeg at aldersgrensen for å ferdes i trafikken er alt for lav. Denne ungen skal være glad for at jeg ikke veit hvem han er!
Syns du aldersgrensen for å ferdes i trafikken, med motorisert kjøretøy, er innafor?
For et par dager siden delte jeg et bilde på en gruppe på facebook av en nok så crazy Petter som var meget fornøyd med at det endelig var vår i luften. I teksten jeg skrev sto det også at vi nyter friheten mens vi kan, før båndtvangen begynner, men poengtere at jeg er den første til å innrømme at jeg bryter båndtvangen gjennom hele året på visse steder. For det gjør jeg faktisk.
Den første kommentaren lød som følger: du må ikke bryte båndtvangen så det går ut over andre dyr. Hvorfor i alle dager måtte dette mennesket komme med den kommentaren? Det står i innlegget at jeg bryter båndtvangen på “visse steder”. Hvorfor skal man da ta det som en selvfølge at jeg er så uansvarlig at jeg bryter den mitt i skogen hvor dyrene oppholder seg?
Hvorfor har folk et så stort behov for å “irettesette” andre, eller bare fortelle de hva de får lov til og ikke får lov til, hva man kan gjøre og ikke kan gjøre? Når noen deler et bilde av en hund som er løs, og skriver at snart er det båndtvang så vi får nyte det mens vi kan, er det ikke da mest naturlig å tenke at denne personen faktisk veit lover og regler rundt båndtvangen? At man tar hensyn?
Bildet jeg delte. Koser seg på tur han.
Jeg bare skjønner ikke hvor dette behovet for å fortelle andre på nett hva de skal og ikke skal gjøre kommer i fra? Kan man ikke bare passe på seg selv, i stedet for å henge seg opp i hva alle andre gjør? Det er helt greit å minne hverandre på båndtvangen hvis noen f.eks deler bilder hver eneste dag av hunder i skogen uten bånd, hvis vedkommende ikke sier noe om det selv.
Jeg brukte, som mange sikkert allerede veit, skogen mellom hyttefeltet til å bryte båndtvangen der jeg bodde før. Vi har aldri sett tegn til dyr der, annet enn en og annen fugl i et tre, og jegere får ikke lov til å skyte med våpen i hyttefelt. Det blei på en måte vårt fristed hvor vi ikke var i veien for noen, selv om det var båndtvang og selv under jakttiden. Hadde vi sett dyr der hadde vi sluttet med det.
Nå var ikke dette den verste kommentaren jeg kunne få, bare så det er sagt, men jeg kjenner jeg blir irritert når man aldri kan dele noe uten at noen må fortelle deg et og annet som de trur de veit bedre enn deg. Spesielt når det er tydelig at folk kommenterer før de har lest det som står. Hadde jeg kun skrevet “vi bryter båndtvangen i skogen hver dag hele året” hadde jeg forstått det.
Er du en person som på nett bare må kommentere alt alle andre gjør til enhver tid?
Jeg blei så glad i går når Kristoffer skrudde på tv’en inne på soverommet når vi gikk å la oss. Jeg liker alt for godt å se på tv når jeg skal sove, fordi jeg sover så mye bedre da. Skuffelsen var ikke direkte liten når jeg oppdaget at han skulle se på Paradise Hotel, og ikke en film, eller serie som jeg også liker. Kristoffer, sorry for at jeg nå har avslørt for alle at du ser på Paradise Hotel.
Når man først ligger der i sengen med tv’en på, uten mulighet til å bytte kanal, blir det jo til at man ser på selv. Jeg blir så oppgitt og noen ganger irritert. Hvorfor jeg blir irritert kan man jo spørre seg om, men noen ganger er folk bare så tette at det er til å bli matt over. Jeg blir mørkeredd i dagslys av å se på dette programmet. Hva slags holdninger er det folk egentlig har?
Jeg trur ikke jeg lyver om jeg sier at en tredjedel av programmet gitt ut på at ene guttetassen klaget over partneren sin fordi hu ikke ville “kose” med han. Jeg er ganske sikker på at han brukte ordet “kose”, men han kunne like gjerne bare ha sagt “sex” med en gang, for det var det han mente! Å sutre gjennom hele programmet for at partneren ville sove på sin egen side av sengen liksom?
Og fordi partneren ikke ville “kose” med han valgte han å dumpe henne til fordel for ei ny jente som kom inn, som svarte at “det som skjer, det skjer” på spørsmålet om hu var villig til å ha sex på tv. Hu gav uttrykk for at dette var noe hu absolutt ikke ønsket, men Paradise Hotel er et spill, og der sier man vel det som passer seg for å bli tatt i mot og stå trygt med en partner til siste dag.
Denne holdningen fra denne guttetassen syns jeg er helt forkastelig. Han har helt åpenbart meldt seg på Paradise Hotel for å få seg noe, og forventer at jenta skal gi han det han vil ha. Dette er faktisk ikke greit. Nå er det sånn at jeg nesten må se på de kommende episodene bare for å se hva som skjer med den nye jenta når han innser at det mest sannsynlig ikke blir noe på han nå heller!
Dette er én av flere grunner til at jeg ikke ser på Paradise Hotel. Hele programmet handler stort sett bare om fyll og sex, drama og bading. I mitt hode et hjernedødt program. Jeg har liksom ikke interesse for det, i det hele tatt. Men men, Kristoffer skal få lov til å se på det han hvis han vil, så får jeg bare lukke øra når det blir for idiotisk for min del. Noe som er ganske så ofte, eller hele tiden.
Hva tenker du om holdingen om at han forventer at partneren skal ha sex med ham?
Trykk på bildet for å lese om hva jeg syns om “rocka sockorna”. Legg også merke til den ene sokken fra i fjor.
I dag rocker vi sokkene for alt det er verdt. Det har jeg gjort i noen år nå og kommer til å fortsette med det i all evighet. Jeg syns det er fint å vise at man bryr seg om andre, og vise at det faktisk er fint å være annerledes, å være seg selv, akkurat slik man er. Man kan faktisk ikke være noen andre, og det burde man ikke ville heller. Vær stolt av deg selv, og vær stolt av andre.
Ei veldig god venn av familien har fått kreft med spredning og siden Norge ikke dekker denne type behandling har eldste sønnen, som er like gammel som meg, startet en kjøpe-selge gruppe hvor man kan donere pengene til familien slik at hu kan få behandling i utlandet. Jeg har derfor valgt å gi overskuddet fra disse sløyfe-nøkkelringene jeg lager av paracord til familien dems.
I utgangspunktet går overskuddet fra disse til kampen mot brystkreft, men jeg har altså valgt å gi fremtidig overskudd direkte til familien for å kunne hjelpe så godt jeg kan. De fortjener det så utrolig mye! Kreft er noe forferdelige greier, men at man ikke skal få en behandling, som i alle fall kan forlenge livet, i Norge er bare trist! Tragisk. Jeg håper vi alle får beholde henne i flere år til!
Vi skal endelig få ta bilder sammen med Thomas og Harald etter innspillingen. Pga dårlig tid fikk vi kun ta gruppebilder. Jeg skal ned på kne uansett jeg. Sorry, Mona og Magnus for at jeg stjal all oppmerksomheten bort i fra dere, men- det var verdt det! Og sorry, Annette W. Numme; du bør behandle Thomas bra, for så fort jeg hører noen rykter om skurring i forholdet er jeg der!
Vi står på plass, jeg tar tak i hendene til Thomas for å snu han rundt mot meg. Han skjønner først ikke så mye.
Elin:Jeg har bare et spørsmål!
Thomas:Du har bare et spørsmål, ja?
Elin går ned på kne:Hvis du noen gang blir singel, vil du gifte deg med meg da?
Thomas blei først litt satt ut, men det tok ikke mer enn et brøkdel av et sekund før han lot seg sjarmere. Se så forelsket vi er da!
Harald får et bedre overblikk:Frir du?!
Elin:Du må jo bare svare “ja”?
Thomas:JA!
Elin blei så fornøyd:Jess!
Latteren sitter løst, men vi er begge to veldig fornøyde med frieriet!
Elin utbryter høyt, så alle kan høre: Han er min!
Et sikkert tegn på at Elin har det bra er når smilehullene er på størrelse med Texas. Mulig jeg har spist litt mye de siste dagene for smilehullene er nesten ikke synlige nå.
Jeg var 17 år når jeg først fikk øynene opp for Thomas. Hvem blei vel ikke sjarmert av duoen som var programledere for Idol i 2003 og “danset” rundt i “fangedrakter” blant publikum? De var jo bare helt fantastiske, og da spesielt Thomas. Jeg har sagt siden den gang at jeg skal gifte meg med Thomas! Han er helt rå! Han er hysterisk! Han er best! Han er helt fantastisk!
Jeg hadde et mål når vi dro inn for å være publikum under Senkveld og det var at ved første anledning jeg fikk skulle jeg fri til Thomas. Det er vel det eneste jeg har snakket om de siste par ukene etter at vi bestemte at vi skulle inn dit. Ingen trudde vel i grunn at jeg kom til å tørre å gjøre det. Det så et lite øyeblikk ut som at jeg ikke fikk sjansen heller. Men når jeg fikk den, tok jeg den!
Det hjelper faktisk ikke å bry seg på facebook! Jeg skrev det innlegget for snart to år siden, etter at en mann fortalte om en hendelse på facebookveggen sin, der han var vitne til at et barn falt og slo seg, mens folk bare gikk forbi uten å bry seg! Jeg veit ikke hvor mange som hadde gått forbi før han kom seg ned fra taket han jobbet på for å hjelpe jenta, som blødde fra hodet etter fallet!
Jeg blir så oppgitt på menneskeheten. Et barn faller å slår seg, barnet blør i fra hodet, og ingen bryr seg! I dag leste jeg en ny hendelse på facebook, hvor en mor prøvde å takke de eneste to som brydde seg nok om sønnen hennes som hadde falt på glatta og ødelagt kneet. I 20 minutter hadde den 16 år gamle gutten med autisme ligget aleine på bakken og ropt etter hjelp.
Én etter én hadde folk bare gått rett fobi, uten å bry seg! I 20 minutter lå han å ropte på hjelp, mens folk bare gikk rett forbi uten å bry seg! Menneskeheten er en skam! Jeg skammer meg faktisk over å være av samme rase som dere! Det spiller ingen rolle om det er barn, vokse, gamle, handicappede, hvite, brune eller blå. Trenger noen hjelp så hjelper man, man går ikke bare forbi!
Lenger ned i innlegget kom jeg over en kommentar om ei som hadde opplevd det samme. Det var ikke noen ute på gaten den kvelden, men det var to stk som sto i stuevinduet sitt rett over gaten og så på henne. Hu ropte og vinket på dem, men de bare satte seg ned i sofaen i den varme stuen sin og fortsatte å se på henne! Hvordan er det i det hele tatt mulig å være så hjertekald?
Etter en lang stund kom det endelig en mann forbi som stoppet opp hos henne, la jakken sin over henne og ringte på nytt ambulansen, som jenta selv hadde ringt, for å purre på. Fremdeles sto de to i stuevinduet sitt å så på! Jeg hadde anmeldt de, tvert! Å la noen ligge skadet ute i gaten, i snø og minusgrader, for så å bare stå å se på fra stuevinduet sitt er ikke greit! De burde bli straffet!
Ærlig talt folkens, dette er faktisk ikke greit! Slike innlegg får uendelig mange “likes” og støttende kommentarer. Alle mener man skal hjelpe. Men, hvor er alle disse som mener dette, når ting faktisk skjer ute på gaten? Hvorfor finnes det nesten kun folk som ikke bryr seg i det hele tatt ute i gatene når slike ting skjer? Hvorfor får slike folk i det hele tatt gå ute på åpen gate? De feiler seriøst noe.
Hva er det som feiler deg, som har samvittighet til å bare gå forbi noen som ligger skadet og roper etter hjelp?
