Jeg elsker Tyskland, av en eller annen grunn. Jeg har alltid likt Tyskland. På skolen hadde jeg tysk som valgfag, men jeg lærte dessverre ikke så alt for mye. Litt kan jeg jo, men å holde en samtale på tysk kan jeg dessverre ikke, selv om jeg kunne ønske det. Jeg må lære det ordentlig!
Jeg har dessverre ikke mine egne bilder fra Tyskland på denne pc’en, så jeg stjal et fra www.reisdit.no.
I 2008 var jeg i byen Trier, som ligger helt i bunnen av Tyskland. Det er en fantastisk flott by, med flotte bygninger og det som er. Det var ikke uten grunn at hunden min fikk navnet Trier. Bygningen over heter Porta Nigra og jeg bodde å hotellet man såvidt kan se i bakgrunn. Hit skal jeg tilbake!
Jeg elsker farger, og det finnes nesten ingen farger jeg ikke liker. Men jeg må nok likevel plukke ut blå og lilla som mine absolutte favoritter. Jeg liker blå i alle nyanser- fra de lyseste til de mørkeste. Jeg liker lilla, med det må være de som er lilla og ikke de som går over i rosa.
1. Jeg har alltid masse farger.
2. Leon har arvet en lilla genser etter Iimo.
3. Masse fine farger.
Farger er flott og påvirker humøret på en veldig positiv måte. Det finnes så klart farger som kan påvirke humøret på en negativ måte også, men slikt styrer man unna. Alle burde ha noe fargerikt i livet, syns jeg. Livet med farger er herlig. Jeg har fargerike sokker og luer.
I dag skulle jeg få behandling av beina, noe jeg gruet meg helt sykt til. Det er det verste av det verste. Både legger og lår er sinnsykt vonde. Venstre legg er verre enn den høyre, mens høyre lår er verre enn det venstre. Det gjør så vondt at jeg nesten ikke kan beskrive det en gang.
Jeg spenner meg så mye mens hu holder på at jeg nesten ikke har kontakt med bordet en gang. Vondt ja. Heldigvis fikk jeg akupunktur de siste ti minuttene, så da kunne jeg slappe litt av. Etter jobb skulle vi ha en time med styrketrening, så jeg hadde lyst til å være litt i live til det.
Jeg var så vidt i live resten av dagen faktisk. Bein hovner jo litt opp etter en tur til fysioterapeut og da er det fort gjort å dulte borti beina i hverandre, noe som gjør maks vondt. Jeg tok derfor ikke helt av under styrketreningen, men det kjennes på kroppen at jeg har trent i dag, for å si det sånn.
Det var en passe tung trening, selv om jeg ikke tok helt av med alle øvelser. Det var mye bein under treningen, så det tok jo litt ekstra på. Jeg er spent på om jeg kommer til å greie å bevege meg i morgen. Jeg har ikke ny behandling før 10. mai, så nå må jeg være ekstra flink selv.
I dag hadde jeg time hos fysioterapeuten igjen. 50 lange minutter med behandling av hele kroppen. Beina er fortsatt verst. Det er så ille at jeg faktisk har lyst til å gråte, høyt! Fysioterapeuten maser om at jeg må puste med magen. Jeg tenker at hu bare bør være glad at jeg puster i det hele tatt.
Når det er så vondt at du ikke puster fordi du spenner deg så mye, mens du prøver å konsentrere deg om å ikke skrike ut i rein frustrasjon, da er det vondt liksom. Jeg har høy smerteterskel, men nå føler jeg i grunn at jeg ikke har kontroll over smertene i det hele tatt. Det er kanskje en bra ting?
Jeg har i alle fall skjønt at jeg virkelig må ta tak i det og få behandling. Fysioterapeuten klør seg litt i hodet på hva som egentlig feiler meg. Hu stiller tusen spørsmål, men jeg har egentlig bare ti svar. Jeg har ikke peil jeg heller. Jeg har bare tenkt at det er en følgefeil pga hofter og knær.
Det er kanskje ikke så enkelt som så. Jeg får alltid spørsmål av alt og alle om jeg har leddgikt. Nå vil til og med fysioterapeuten sende meg til utredning for det, og mye annet. Jeg har ikke 100% symptomer på leddgikt, men jeg har mange symptomer på veldig mye, så et sted må vi begynne.
Det er bedre å utelukke ting, enn å tenke at det sikkert ikke er det. Jeg håper virkelig ikke at jeg har leddgikt. Det passer fryktelig dårlig i jobben min. Jeg har veldig begrenset bevegelighet i de aller fleste ledd. Jeg har også smerter i de aller fleste ledd, både ved og uten bevegelse.
Men jeg har også totalt låste, stive og ømme muskler, i tillegg til at huden blir helt rød ved minste berøring. Et tegn på at noe er galt. Det er bare det å finne ut hva som er galt, slik at jeg i alle fall kan få riktig behandling fremover. Og kanskje jeg til og med må medisineres for å slippe smerter.
Det er jo litt kjipt da, jeg som allerede er immun mot det meste av smertestillende. Jeg veit ikke om jeg vil vite en gang! Det hadde vært greit å vite hva som eventuelt feiler meg, men jeg er redd for hva som kan vise seg å feile meg. Jeg vil helst ikke feile noen ting som ikke kan gå over.
Jeg har ny time hos fysioterapeuten på torsdag så da skal vi snakke litt mer om fremtidige planer og eventuelle nye utredninger. MR’en og røntgingen av hofter og knær for noen år siden gav ikke akkurat så mange svar. Jeg får bare vente å se, og satse på at det ikke er for ille.
Jeg var og besøkte et vennepar i Strömstad. Etter at jeg var ferdig i dåpen skulle jeg møte dem på butikken, slik at jeg kunne få meg litt Red Bull og vi kunne kjøpe litt godis for kvelden. Vi kommer oss til godishyllen og skal begynne å plukke til oss alt mulig godt.
Alle tre skulle få sine favoritter, så jeg plukket for harde livet. Alex var veldig nøye på at han skulle få det han ville ha. Han gikk derfor foran meg og løftet på alle lokk jeg skulle plukke noe i fra. Han gikk tilslutt så fort at jeg måtte løpe etter, mer eller mindre, siden lokkene lukker seg automatisk.
Han kom derfor til andre enden mye tidligere enn meg og gikk tilbake til begynnelsen av hyllen. Når jeg hadde plukket det jeg rakk å få med meg at han ville ha, gikk også jeg tilbake til begynnelsen for å se om det var noe mer jeg selv ville ha. Jeg ser at Alex står der, med en ny godispåse!
En ny godispåse liksom, akkurat som om det var nødvendig. Jeg stiller meg opp rett ved siden av han, så nære at jeg nesten dyttet bort i han, og så sier jeg høyt, litt oppgitt, sjokkert og på grensen til streng: “TAR DU ÉN TIL?!” Han snur seg i mot meg og gir meg dét blikket.
Jeg fikk helt vondt inni meg når jeg oppdaget at det ikke var Alex! Jeg blei så paff når jeg så at det ikke var Alex, at mens jeg fremdeles bare sto der så sa jeg: “Oi, det er jo ikke deg”, og så måtte jeg bare hive i fra meg skjeen og løpe der i fra! Jeg holdt seriøst på å dø!
Jeg kom ikke lenger enn til andre siden av hyllen, altså bak. Der blei vi stående å le oss i hjel, både Svensson og jeg, som også var der og fikk det med seg. Det hadde seg slik at Svensson også trudde det var Alex, men hu oppdaget at det ikke var ham før hu rakk å kommentere noe.
Alex sto der plutselig sammen med oss, og vi måtte jo da fortelle hva jeg hadde greid å prestere. Vi sto fortsatt på samme plassen, så han mannen jeg hadde gapt til fikk garantert med seg alt vi sa. Jeg var så flau, så flau. Seriøst, tenkt å skrike til en fremmed person på denne måten.
“TAR DU ÉN TIL” blei gjengitt mange ganger den kvelden og natten. At det går an. Tenk å se så feil på folk liksom. Pinlig, det er det det er. Enda godt jeg ikke smekket til han eller noe sånt, slik jeg faktisk kunne ha funnet på. Mannen hadde sikkert slått meg rett ned da!
Typisk Elin- alle som kjenner meg veit hva det vil si.
Er det noe jeg er ekspert på, så er det å drite meg ut. Jeg har selvironi til tusen så jeg er ikke akkurat redd for å drite meg ut, men noen ganger blir jeg faktisk flau på mine egne vegne. Sånn når jeg greier å gjøre så dumme ting at man nesten ikke skulle tru det var mulig en gang. Store og små flauser.
Typisk Elin.
Når man er meg blir det fort mange historier, for å si det sånn. Og siden jeg eier nok av selvironi og ikke tar meg selv så høytidelig at det gjør noe, så har jeg null problemer med å dele alt det rare jeg greier å si og gjøre. Litt humor må man ha. Så da veit du hva du kan vente av “Typisk Elin” fremover.
Dag 7- Et sted, eller land du har lyst til å dra til å oppleve før du dør.
Jeg har aldri vært glad i å reise. Verken når jeg var liten, eller nå når jeg er litt stor. Jeg har flyskrekk, så reising har aldri vært fristende i grunn. Likevel har jeg de siste årene tatt motet til meg å fly. Da nok så korte reiser på rett rundt 2 timer. Det er lenge nok, men det har gått helt fint.
De to første årene kjente jeg alle på flyet, da vi var kolleger hele gjengen. Problemet mitt er nemlig ikke det at jeg er redd for å dø i en flystyrt, jeg takler bare ikke alle de ukjente menneskene rundt meg, og det at jeg da ikke kommer meg der i fra. Jeg får litt klaus, på en måte.
Jeg har vært på noen bilturer og det går helt fint. For noen år siden tok jeg en biltur ned til Tyskland, og så stoppet innom Luxemburg, Belgia, Frankrike, og Danmark på vei hjem igjen. Det var en fin tur det. Null fly og null mennesker jeg trengte å ha rundt meg på hele turen.
Førte flyturen gikk til Riga. Helt klart en by jeg veldig gjerne vil tilbake til. Andre gangen gikk turen til Praha. Helt klart en by jeg gjerne vil tilbake til. I fjor gikk turen til Amsterdam. Jeg har ikke noe behov for å dra tilbake dit. Har du sett én gate i Amsterdam, har du sett hele Amsterdam.
Jeg er stor fan av Tyskland, og har vært i byen Trier. Ja, hunden min var oppkalt etter en tysk by. Tyskland er helt klart et land jeg veldig gjerne skulle sett mer av. Berlin høres helt fantastisk ut. Jeg har også med tiden fått et stort ønske om å reise til Roma. Jeg elsker historie!
I år skal vi på tur med jobben igjen. Det er veldig snakk om New York, men jeg er ikke så sikker på at jeg er så klar for det. Vi snakker 7 timer flytid! Jeg har nettopp lært meg å takle 2 timer på fly, så jeg er ikke helt overbevist om at jeg kan bli med hvis det blir USA-tur til høsten.
Dag 6- Din største drøm i livet, hva du ønsker helst å oppnå. (Den “vanlige” familiepakken med hund, barn, mann, hus på landet, eller noe helt annet).
Min største drøm her i livet er å få eie et lite småbruk. Det trenger ikke være veldig stort, bare tomten er romslig nok, helst med null naboer synlig. Et lite hus, en liten låve, kanskje til og med en garasje så bilen min blir fornøyd, og et lite anneks, eller lignende utenom. Det hadde vært tingen det!
Jeg ønsker så veldig et bedre sted for alle dyrene mine, med en hage hvor vi bare kan åpne døren og traske rett ut uten bånd, uten å plage noen andre. Aller helst med et lite vann i nærheten så hundene kan bade om sommeren. En bekk gjennom hagen i tillegg hadde vært helt perfekt.
Et stille og fredlig sted hvor man bare kunne tusle rundt og styre på med seg og sitt, uten forstyrrelser fra verken naboer, eller bilvei. Vei inn til huset må det så klart være, men jeg ser helst at hovedveien er et stykke unna, og at det ikke er noe, i alle fall lite gjennomtrekk av biler.
Jeg er ikke så kravstor som det høres ut til. Jeg bare ønsker veldig. Slike plasser ser ut til å ikke finnes, og finnes de så er det med en prislapp en vanlig dødelig ikke har råd til. For å få et småbruk må jeg nok glemme noen av tingene, slik som en bekk gjennom hagen.
Jeg er stadig på utkikk, men finner ingenting som ligger på en grei plass i forhold til jobb. Eller også ligger de rett ute i veien, og det er uaktuelt uansett hvor fin plassen måte være ellers. Å bo rett ved veien er uaktuelt både med tanke på dyr og støy. Jeg vil ha det fredelig rundt meg.
Jeg har ingen hastverk, så jeg stresser ikke med å kjøpe noe jeg egentlig ikke vil ha. Før eller siden dukker det opp noe som kan passe min drøm og da er jeg klar. Forhåpentligvis. Jeg ønsker ikke å bli bonde, men noen ekstra dyr hadde ikke vært feil uansett. En drøm jeg håper blir virkelig.
Dag 5- Hva er din største frykt i livet? Hva er det du er livredd for skal skje deg?
Min største frykt i livet er at jeg skal bli gravid og ende opp i et liv jeg absolutt ikke trives med. Jeg har absolutt ingen ønsker om å få barn. Bare tanken gir meg mareritt. Jeg liker barn, jeg vil bare ikke ha de selv. Derfor gjør jeg alt jeg kan for at jeg ikke skal bli gravid. Men man veit jo aldri hva som kan skje.
Jeg er i mot abort som prevensjon, men jeg er for abort i visse tilfeller. Problemet mitt er at jeg ikke er et tilfelle der det hadde vært greit i mine egne øyne. Jeg veit med meg selv at jeg hadde blitt en god mor, fordi jeg er såpass oppegående at jeg veit hva som er rett og galt. Jeg har også økonomien på plass.
Jeg kan heller ikke skylde på helsen, hvis kroppen hadde overlevd graviditeten så klart. Derfor er min frykt her i livet at jeg skal bli gravid, uten å greie å ta abort for så å ende opp i et liv hvor jeg mistrives, bare for at jeg gjør det som er “riktig” i forhold til forventninger. Jeg blir dårlig bare ved tanken.
2 av mine 9 tantebarn. Søteste jentene.
Jeg er lei av å høre fra folk at “jeg ønsker barn, jeg bare veit det ikke selv enda- vent til du møter den rette”. Nei, jeg ønsker ikke barn. Livet uten barn er verdt å leve. Det finnes andre meninger med livet enn å produsere barn. Ikke alle har et ønske om barn. Jeg har full respekt for de som ønsker barn.
Jeg forventer den samme respekten tilbake. Argumenter som at “hvis man ikke ønsker barn må man slutte å ha sex, for meningen med sex er å unnfange barn”. Vel, sist jeg sjekket trengte man verken klitoris, eller g-punkt for å unnfange barn. Mennesker har faktisk sex for nytelsen sin skyld også.
Det samme har faktisk aper og delfiner, hvis du ikke var klar over det. Som sagt, jeg liker barn, jeg forguder tantebarna mine, jeg vil bare ikke ha noen selv. For meg er det det verste som kan skje. Det er det jeg frykter mest her i livet, derfor gjør jeg alt jeg kan for at det ikke skal bli tilfelle.
Som jeg har nevn tidligere så er nok Frodith den som engasjerer mest av alle. Denne gangen har hu greid å få med seg så mange som 24 bloggere og ikke bloggere til å sende inn selfie av seg selv. Men det er ingen selfie der man ser søt og pen ut. Tvert i mot. Her er det meningen å ikke se ut.
Og jaggu må jeg si hu har greid det, å få oss til å ikke se ut. Bad-selfie sier seg jo selv. Likevel trur jeg du skal lete lenge etter å finne mer sjarmerende fjes enn dette altså. Jeg lo så jeg grein av mange av disse selfiene. Herlighet så gøy man kan ha det ut av noe så enkelt.
Mitt bidrag. Trykk på bildet for å se resten av bidragene på utstillingen til Frodith.
Det er nesten litt pinlig, men jeg ser bedre ut på bilder når jeg vrenger fleisen til alle kanter, enn det jeg gjør når jeg er helt naturlig. Jeg finnes ikke fotogen i det hele tatt. Selv ikke i mørket når alle andre har gått å lagt seg og jeg ikke har noe å sammenligne med. Kremt liksom.
Men gøy er det for det om. Jeg tar meg ikke selv høytidelig på noe som helst vis, så det var nesten en selvfølge at jeg måtte bli med på denne utstillingen. La verden se at det er lov å tulle og tøyse litt. La verden se at det finnes mer enn utseende å bry seg om. Jeg har heldigvis personlighet.
Er du med på Frodith sin utstilling?
Har du vært inne å sett på utstillingen hos Frodith?
