I 2013 opprettet jeg facebook-siden “Trier & Lillemor- A Big Heart Gives”. Med å lage paracordbånd til hund ønsker vi å støtte veldedige formål, hvor av utrydningstruet dyr står høyt i fokus. Alt overskudd går med andre ord til å hjelpe dyr som trenger det. Det er mye flott tiltak å finne blant folk.
Med tiden har jeg også begynt å lage rosa-sløyfe nøkkelringer. Der vil overskuddet uavkortet gå til kampen mot brystkreft. Disse sløyfene har også med tiden kommet i flere farger med flere betydninger. All salg av sløyfer, uansett farge, er likevel øremerket “kampen mot brystkreft”.
Jeg tenker stadig ut nye ting jeg vil lage, men jeg er ikke en verdensmester når det kommer til håndarbeid, så ting tar litt tid. Men til nå kan man bestille halsbånd til hund og rosa-sløyfe nøkkelringer. Ta gjerne en titt på siden vår for å se nærmere på det som lages i håp om å kunne hjelpe.
Jeg gikk i klasse med ei jeg ikke gikk så veldig godt sammen med. Det var ikke sånn at vi kranglet så mye at det gjorde noe, vi bare likte ikke hverandre. Vi var stort sett hyggelige med hverandre, ved å ikke snakke så mye sammen. Vi gikk tross alt i samme klasse, så da var det greit å holde en grei tone likevel, så det ikke blei dårlig stemning for alle andre. Likevel hendte det at vi slang litt med leppa til hverandre. Sånn er det bare noen ganger.
Hu var en skoleflink type. Det i seg selv er ikke noe galt. Så absolutt ikke. Men når det blir på den måten at man ler av andre som svarer feil på spørsmål fra læreren, for så å poengtere at man selv kan spørsmålet, selv om spørsmålet aldri kom hennes vei, da blir jeg irritert. Det er helt ok å være flink, men ikke trykk ned på andre som ikke er like flink av den grunn. Det er bare stygt, og da er det heller ingen som beundrer noen for å være skoleflink!
Hele holdningen hennes gikk meg så sykt på nervene at jeg noen ganger bare hadde lyst til å klappe til henne. Jeg gjorde det aldri. Det er ikke alltid det er tanken som teller, så jeg var ikke så slem på den tiden som det kanskje høres ut til. Jeg bare sier det. Noen ganger går det en liten faen i meg. Andre ganger bare kommer ordene helt av seg selv. Denne gangen gikk det rett og slett bare en liten faen i meg. Jeg innrømmer det glatt.
Denne jenta var gift. Det i seg selv er jo hyggelig. Mange lurte så klart på hvorfor de hadde giftet seg så unge, når de i utgangspunktet ikke en gang var gamle nok til det uten begges foreldres underskrift på at det var ok. Svaret var så enkelt som at; “Jeg hadde lyst og han hadde lyst så da bare gjorde vi det”. Veldig gjennomtenkt, med andre ord. Men dem sitt valg, så det var jo greit nok det. Jeg brydde meg ikke så veldig om det jeg.
Jeg hadde vært i kantinen for å fikse noe mat. Når jeg kom tilbake til klasserommet satt hu, og noen andre i klassen der, for å spise lunsj. Av alle ting man kan spise satt hu der klar til å sette tennene i en slik søt paprika, de som ligner på gedigne chilli. Det gikk som sagt en liten faen i meg denne dagen, så i det hu gaper over på denne gedigne paprikaen utbryter jeg: “Ekteskapet går kanskje ikke så bra likevel?”. Hu likte ikke den kommentaren.
Det gjorde ikke lærerinnen vår heller, som fremdeles befant seg i klasserommet. Jeg syns det var hysterisk morsomt, og det syntes mine venner også, så vi lo så klart. Det gjorde ikke meg så mye at både hu og lærerinnen var ekstra misfornøyd med meg i flere dager etterpå. Hu fikk liksom aldri tatt skikkelig igjen etter det, så for meg var det helt greit. Jeg ler fortsatt når jeg tenker på dette og ser for meg det furtne fjeset hennes i det jeg åpner munnen.
Jeg var ikke akkurat så veldig motivert til å skulle trene i dag, etter så mange daffe fridager tidligere i uken. Jeg sto i gangen på vei til jobb med treningsbagen på skulderen og vurderte veldig hardt om jeg skulle “glemme” hele bagen hjemme. Så motivert var jeg.
Men, jeg kunne jo ikke det! Når vi får et så godt opplegg gjennom jobb, og jeg har fått streng beskjed av fysioterapeuten om å trene, så må jeg bare utnytte meg av det når jeg kan. Det er kun én dag i uken, så det er en rolig begynnelse for meg slik at jeg kan komme inn i rutinen.
(Bildet er stjålet i fra P.I.P Fitness på twitter).
Men i dag var det fryktelig tungt altså! Jeg oppdager til stadighet muskler jeg ikke en gang visste eksisterte. Jeg er ikke så myk i kroppen at jeg greier å ta alle øvelser fullt ut, men for min kropp er det jo maks uansett, så det er ingen tvil om at jeg trener liksom.
Jeg gruer meg som en gal til lørdag allerede. Dag to er alltid verst for meg i forhold til å bli støl, og jeg kjenner det jo enda etter treningsøkten. Jeg gikk også en halvtimes tur med hundene med en gang jeg kom hjem og da var bein og armer fortsatt spaghetti! Jessda, jeg er i gang!
Frodith, dronningen over skyggbilder, dronningen over fuglebilder, dronningen over engasjement, dronningen over flotte historier, dronningen over karneval og dronningen over fantastiske tegninger. Jeg trur vi kan si at Frodith er bloggernes dronning! En fantastisk blogger, men også fantastisk person.
Det går ikke an å ikke like Frodith. Hu er snill, ærlig, støttende og morsom. Hu er engasjerende, livlig og hjelpsom. Har man er litt dårlig dag er det bare til å ta en tur innom Frodith, så er man blid på null komma niks. Hu har den effekten på folk. Frodith er dronning med stor D.
Gratulerer med dagen til bloggdronningen, Frodith. (Jeg trur ikke hu blir lei seg av at jeg stjal et bilde fra bloggen hennes).
Jeg har dessverre ikke hatt æren av å treffe Frodith i virkeligheten enda, men jeg er overbevist om at det en gang kommer til å skje. Og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å sitte igjen med samme inntrykk av henne da, som det jeg gjør gjennom bloggen hennes. Jeg er ikke litt i tvil en gang.
Gratulerer så mye med 50 års dagen din, Frodith. Håper du har en strålende fin dag nede i Italia sammen med søsteren din. Du skal ikke se bort i fra at postmannen får det bitte litt travelt fremover. Alle gode ønsker til deg på dagen din, og alle dager ellers også. Hipp Hurra!
På tirsdag hadde jeg behandling hos fysioterapeuten igjen. Nå har jeg ikke time før om 3 uker. I mellomtiden må jeg få henvisning til revmatologisk undersøkelse. Det kan sikkert ta sin tid. Det er vel som med MR, noen måneders ventetid. Men på videre utredning må jeg i alle fall.
Jeg satser fortsatt på at det bare blir å utelukke ting, men jeg må jo bare vente å se. I mellomtiden får jeg fortsette tøyingen og treningen og satser på at det hjelper. Etter dagens trenigsøkt med jobben føler jeg meg nok så død allerede, for å si det mildt. Jeg har ikke så god balanse.
Alle kan vel se hvor bildet er stjålet i fra.
Det var i grunn ikke så mye styrketrening i dag, slik som sist, men mer balansetrening. Ingen tvil om at jeg trenger, det for å si det sånn. I dag var ikke akkurat min beste dag hva kom til trening. Allerede under oppvarmingen fikk jeg spaghettibein til tusen. En smule pinlig!
Men jeg hadde en effektiv treningsøkt for det. Når jeg kom hjem gikk jeg en halvtimes tur med hundene også, så jeg følte meg ekstra effektiv sånn på rappen. Nå skal jeg sitte i sofaen resten av kvelden og spise vannmelon. Jeg elsker vannmelon, og jeg fortjener det.
Det er ikke alltid det passer å være redd for ting og tang. Noen ganger skal man gi et godt inntrykk av seg selv, men det er ikke lett når alle ikke er like samarbeidsvillige. Man kan kanskje ikke forvente for mye av et marsvin? Trint greide i alle fall å skremme skiten av meg, og dreit meg samtidig loddrett ut. Jeg var ikke en gang klar over at jeg var redd for marsvin!
Jeg var på besøk hos oppdretteren min, helt i begynnelsen av når jeg blei kjent med dem. Man vil jo gi et godt inntrykk av seg selv. Jeg trengte ikke lang tid på å forstå at disse folkene var ganske så like meg. Litt sånn spesielle, eller bare veldig kule, så det eneste jeg trengte å gjøre var å være meg selv. Det er nok en fordel om du faktisk kjenner deg selv da!
Vi satt ute på kjøkkenet. Jeg satt på en barstol ved siden av benken som sto ved inngangen til kjøkkenet. Jeg greier ikke helt å huske om jeg hadde lagt merke til marsvinet som sto på benken ved siden av meg, men jeg føler liksom at jeg må ha gjort det. Mens jeg sitter der å skravler med Tina, hører jeg brått et helt forferdelig lyd. Det var et skrik uten like, og skriket blei bare verre og verre.
Skummel som fy! (Bildet er stjålet i fra animail.se).
Jeg snur meg i forskrekkelse og ser rett inn i øynene på en gedigent stor “psyko rotte” som kommer løpende i mot meg. Jeg blei så sinnssykt redd at jeg følte det varte i en evighet. Buret føltes brått veldig stort, og det hørtes ut som om “psyko rotta” løp flere meter føre den bråstoppet i enden og skreik som en gal på meg! Det hørtes nesten ut som om det var en bjørn som kom i mot meg!
Jeg blei så redd at jeg skreik like forferdelig tilbake, og det var bare millimeter unna jeg datt av hele stolen. Jeg satt ikke akkurat på stolen lenger, men jeg holdt meg i det minste på beina, om ikke noe annet. Jeg var nok ikke langt unna å grine heller. Jeg har en tendens til å begynne å gråte når jeg blir redd, og nå var jeg seriøst redd altså. For alt jeg veit kan “psyko rotta” ha hatt rabies!
Mens dette pågår husker jeg at jeg tenkte; “Nei, nei, nei, nei Elin! Du er hos oppdretteren nå, du kan ikke drite deg så sinnssykt ut bare for et marsvin! Valpen du har planer om å kjøpe kommer til å bli mye større enn deg, og så blir du helt idiot over et marsvin! Ta deg sammen!” Det var lettere sagt enn gjort, for jeg hadde allerede skreket som en gal over et marsvin.
Jeg kan bare ikke like de! (Bildet er stjålet fra stjordal-dyreklinikk.no).
Jeg glemmer aldri blikket til Tina. Det er bare et marsvin liksom. Jeg kan ikke huske at jeg har vært redd for marsvin tidligere. Når jeg tenker meg om har jeg aldri hatt noe forhold til marsvin før, så det er sikkert derfor. Jeg finnes ikke redd for verken rotter, mus, hamster eller andre gnagere jeg kan komme på, kun marsvin. De er jo skumle da.
De er så store, har stri pels og hoggtenner, og så skriker de som en gal! Beskrivelsen kan minne litt om en ulvehund i grunn, bortsett fra skrikingen. Men ulvehunder er ikke skumle, de har søte ører og har lang hale. Jeg liker ikke marsvin, men jeg liker veldig godt ulvehunder! Jeg veit ikke om oppdretter var så imponert. Etter dette holdt jeg meg litt på avstand fra “psyko rotta” når jeg var hos oppdretter.
Snakk om å ødelegge den kule fasaden min- jeg var visst ikke så kul likevel! Enda verre blei det når jeg fikk greie på at det bodde en helt forferdelig stor edderkopp i huset dems også! Jeg burde egentlig bare ha byttet oppdretter der og da- de prøvde virkelig å ta livet av meg. Hadde det ikke vært for de fantastiske hundene dems så hadde jeg nok bare holdt meg til en telefonsamtale en gang i blant.
Av alle følelser, hvor av det finnes så mange fantastiske, må jeg nok si at min favoritt er følelsen av å være leken. Hvis man er leken er man innom så mange følelser på en og samme gang, og det er syns jeg er veldig fint. Er man leken er man gjerne glad, sprø og kjærlig, bare for å nevne noen.
Følelser er en fin ting. Selv de vonde, triste og skumle følelsene er viktige å kjenne på innimellom. Man må liksom kjenne at man lever litt på alle måter, syns jeg. Men, aller mest liker jeg altså den lekne følelsen. Den følelsen som er så mange følelser i seg selv. Den fin-fine følelsen.
Når Iimo først flyttet hjem til oss for ca. 2.5 år siden hadde vi et skikkelig tisseproblem. Et skikkelig trisseproblem altså. Her i huset spiller det ingen rolle om man er en meter over ryggen og veier åtti kilo, eller om man er førti cm over ryggen og veier fire kilo- tisse gjør man ute!
Det blei bra i perioder, men hu tok av i andre perioder. Nok så frustrerende. Det siste halve året, sånn ca., ser det likevel ut som at vi har funnet en løsning på problemet. Derfor var det ekstra frustrerende i går når hu plutselig hadde tisset inne igjen. To ganger tisset hu inne.
Jeg blei ikke akkurat sjokkert, siden dette faktisk har vært et stort problem. Jeg blei bare litt oppgitt og lei for at vi måtte begynne på nytt. Men på kveldsturen i går tisset hu på asfalten, noe hu sjeldent gjør, og da oppdaget jeg blod i urinen. Hu er sterilisert så jeg mistenkte urinveisinfeksjon.
Jeg fikk heldigvis time hos veterinæren vår i dag slik at vi fikk sjekket det. Etter at veterinæren hadde sjekket ph-verdien på urinen spurte hu meg om jeg var sikker på at Iimo var sterilisert. Den slo veldig kraftig ut på blod, men ingenting på de hvite blodcellene, eller hva det nå er.
1. Iimo følger veldig med på hva som skjer inne hos veterinæren!
Hu ville bare være sikker på at det ikke var løpetid. Iimo har aldri hatt løpetid, så jeg var nok så sikker, men jeg løftet henne opp og viste veterinæren magen hennes og bad henne sjekke det for arr. Jeg var rimelig sikker på at hu er sterilisert. Veterinæren fant arr, så da var det greit.
Når urinen var klar for å sjekkes i microskop var det ikke rart at det var mye blod i urinen. Det var fult i fult med krystaller. Disse avlange krystallene. Det er visst en forskjell, uten at jeg skal påberope meg å hvite forskjellen på de. Iimo passet like gjerne på å tisse på gulvet. Bare blod!
Stakkars lita. Vi plukket med oss en fórsekk fra veterinæren som skal bryte ned krystallene og så fikk vi resept på antibiotika hu skal gå på i ti dager fremover. Etter det blir hu nok frisk som en fisk, satser vi på. Når man har sin første tur som sykling hos veterinæren fortjener man is!
2. Petter er en skikkelig is-elsker.
3. Nam, nam, nam!
4. Deilig med is i ganen.
5. Gomle, gomle.
6. Så godt med is!
7. Iimo eier litt mer manerer enn Petter.
Jeg hadde vært inne og kjøpt en is til meg og en is på deling til Petter og Iimo. Petter syns han var for stor til at jeg skulle holde isen for han, men jeg måtte jo gi Iimo litt også føre han kunne få hele. Is var visst veldig godt i dag. Det var jo kjempevarmt ute, så. Sikkert 20 grader.
Etter at Petter og Iimo hadde spist sin is, og Petter fikk halve min da jeg måtte så sykt tisse at jeg ikke en gang orket å spise opp isen, tok vi en liten rusletur i sentrum. Jeg syns det er veldig greit å ta en liten sosialiseringsrunde mens vi først er der. Det gikk kjempegreit.
Iimo blei redd for noen biler, men langt i fra alle, så det var jo veldig positivt. Petter finnes ikke redd for noe, så vi trener mest på det å ignorere alt og alle. Han er i den alderen der absolutt alt er spennende. Slikt orker vi ikke, så vi trener veldig på det å ha fokus på riktige ting.
8. Petter var så glad i is at han måtte få min også. Jeg holdt på å tisse på meg så jeg orket ikke å spise opp likevel.
Etter rusleturen blei det en kjapp handel føre vi dro hjem. Begge var veldig klare for å legge seg. Man blir fort litt trøtt av nye lukter og nye lyder overalt. Da er det greit å komme hjem til sin egen seng. Iimo tok den store sengen i stuen, mens Petter tok madrassen sin på gulvet i stuen.
Litt kjedelig å måtte farte til veterinæren i dag, men før eller siden måtte det jo bli Iimo sin tur også. Veterinæren lo litt av meg, for hu syns jo jeg har vært der veldig mye med alle disse dyrene mine. Hu har helt rett i det. Er det ikke den ene, så er det den andre liksom, hele tiden.
Når jeg var på apoteket for å hente ut resepten var det jeg som lo. 132 kr for 10 dager med antibiotika. Den siste antibiotikakuren jeg hentet ut kostet 900 kr! Det er en vesentlig forskjell på Ulvehundene og Iimo liksom. Men nå satser vi på at Iimo blir frisk igjen. Ny urinpørve når fórsekken er tom.
Så får vi se om det har blitt bra til det, eller om vi trenger enda en fórsekk som bryter ned krystallene. Nå skal vi bare slappe av resten av kvelden og lade opp til en grilltur i skogen i morgen. Vi er veldig klare for skogstur. Iimo er i fin form ellers, så regner hu blir glad for en skogstur.
Daddaogveien.blogg.no har en bitteliten challenge og det må man jo være med på, syns jeg.
Torsdag: Din favoritt musikk-sjanger.
Jeg hører på alt av musikk, bortsett fra techno. Jeg kan ikke fordra techno. Men utenom det hører jeg på stort sett alt. Hvis jeg måtte velge én sjanger å høre på resten av livet så hadde det muligens blitt den vanlige pop’en. Eller kanskje også In August- verdens beste Lady August.
En av mine nye favoritter.
Jeg er ikke en person som lever for musikken og ikke greier meg uten musikk. Jeg liker musikk, men langt i fra på samme måte som alle andre. Og så hører jeg mest på musikk om høsten og vinteren, faktisk. Men musikk er flott, helt klart. Jeg har bare andre ting jeg brenner mer for.
Enkelt og greit, brød. Jeg er ikke spesielt glad i mat sånn generelt. Jeg spiser for å ikke dø, liksom. Jeg liker mat hvis den er god, men det er sjeldent jeg nyter mat for å nyte mat. Hadde jeg kunnet leve på brød hadde jeg gjort det, men noen ganger må man ha litt andre ting også.
Jeg liker veldig godt pasta, så det kan jeg spise en del av i perioder. Og så liker jeg veldig godt stekte poteter. Og potetmos. Så, jeg liker jo mat, men jeg er ikke glad i mat på den måten. Jeg vil helst ha brødskiven min liksom. Brød og vann- jeg hadde greid meg veldig fint i fengsel.
