I dag hadde jeg planer om å være på jobb til åtte og jobbe hele dagen. Jeg frøys så veldig i natt og skrudde varmeteppet opp på maks styrke for å overleve. Jeg frøys fremdeles når jeg sto opp for å gå tur med hundene. Det var helt sykt kaldt å gå tur med hundene, til tross for at jeg var mer enn godt kledd.
Når jeg kom inn fra turen med hundene holdt jeg på å fryse ihjel, så når jeg oppdaget at jeg ikke hadde skrudd av varmeteppet enda bestemte jeg meg for å ta ti-femten minutter i sengen før jeg hoppet i dusjen. Dumme meg glemte å skru på alarm, så jeg våknet ikke før halv ni igjen. Sånn kan det gå.
Jeg var på jobb til klokken ti, og det er helt greit det. Jeg skal jobbe onsdag og torsdag også, så jeg greier fint å jobbe de 40% jeg skal. Når klokken var halv tre duret jeg inn til Kristiansand på et jobb ærend. Det gikk helt greit inn, men hjem igjen var det så klart rush, så det tok meg nesten en helt time!
Det tar ikke mer enn førti minutter fra Mandal til Kristiansand, liksom. Jeg var tilbake på jobb halv fem, og da måtte jeg bare stresse meg hjem slik at jeg skulle rekke å gå tur med hundene, spise og pakke litt badetøy til jeg snart skal på varmtvannstrening, i Mandal. Frem og tilbake i dag.
Og frem og tilbake igjen når treningen er i Mandal. Men det får fint. Jeg skal jo ikke jobbe i morgen, så da får jeg hvilt kroppen litt før jeg skal jobbe en halv dag igjen. Hundene er fornøyde etter tur og Mini og Leon lekesloss i enden av sofaen. Nakenfinsen er så slem at jeg blir helt matt noen ganger!
Men Mini har begynt å bli flink til å ta igjen, så da får de bare styre på så mye de gidder. Nå må jeg komme meg inn på roterommet mitt, som er den nye betegnelsen på soverommet akkurat nå, for å finne frem badetøy. Jeg kan verken bare naken, eller i bukse og genser. Det hadde tatt seg ut.
Rosablogger, som i rosablogger har jeg nok aldri vært og kommer mest sannsynlig aldri til å bli heller. Men siden jeg startet å blogge på denne bloggen i slutten av mars i fjor, så har på en måte hele bloggen min vært rosa. Altså designet. Bakgrunnen var rosa. Overskriften og linkingen var rosa.
Det var veldig mye rosa. Jeg er ikke rosa, jeg er blå! Og lilla. Jeg får ingen lilla farge til å bli fin på bloggen min, så det blei blå. Uansett er blå den fargen som har vært min favoritt siden jeg var liten. Lilla har jeg lært å elske de siste par-tre årene. Så blått passet i grunn best sånn sett, egentlig.
Byttet ut headeren i full fart. Ehh, det tok meg nesten en time, så skal ikke akkurat si full fart.
Faktisk kunne jeg tenkt meg å ha bloggen i en lys og dus grønnfarge også, når jeg tenker meg om, Kanskje jeg prøver det om noen år, bare for å se om det faktisk hadde blitt fint. Jeg elsker farger da, kan du si. Men, jeg prøver å holde meg til én farge, slik at det ikke blir helt kræsj og forvirrende.
Jeg trur jeg syns at den blå bakgrunnsfargen blei hakket for mørk, og at skriftfargen kanskje blei hakket for lys. Det er samme farge begge plasser, men jeg lurer på om jeg skal gjøre bakgrunnen litt lysere og skriften litt mørkere. Jeg greier fint å lese det som står, men er kanskje vanskelig for noen?
Mens Petter og Musika sov frokost tok jeg opp jobben igjen med å prøve å fikse designet mitt litt. Selv om jeg snart har blogget her i et år, er jeg ikke helt ferdig med designet. Litt småplukk gjenstår. Jeg prøver veldig å finne ut hvordan jeg kan gjøre skriften for dere større når dere legger igjen en kommentar.
Det er ikke bare lett! Men jeg har ikke gitt opp. Jeg skal prøve litt til etter jeg har fått litt mat i magen. Jeg er sulten! Jeg fikk ikke til alt det jeg ville, men jeg greide etter mye om og men å endre på headeren min. Den forrige var så sammentrykt og fikk meg til å se ut som en litt rund og god kortvokst.
1. Kløven er fortsatt kun fylt med en pute på hver side for fylden sin skyld.
Etter det tok Petter og jeg en aleinetur bort på stranden. Det er viktig med aleinetid også. I tillegg er Musika ung enda, så vi trenger ikke overdrive turgåingen. Petter fikk heller gleden av å bære kløv. Han har kanskje ikke helt skjønt poenget med det, men han har ikke noe mot det, så da er det jo bare greit.
2. Det er helt nydelig vær ute i dag også.
Været er utrolig fint i dag, så selv om det er søndag og vi mest hadde lyst på en hviledag måtte vi ut å tusle litt likevel. Når solen står høyt på en helt blå himmel blir det for dumt å bare sitte inne, hviledag eller ei. Det er ikke så langt bort til stranden. En liten kilometer bare, så det er overlevbart.
3. Denne tok jeg med meg hjem.
Jeg glemte helt bort å legge kameraet til lading i går, noe jeg kom på i det jeg skulle ut døren. Da var det bare å la kameraet bli hjemme og heller knipse noen få bilder med mobilen. Det blir ikke like bra bilder, men det duger. Ikke får jeg lyst til å ta så mange bilder da heller. Men noen få bilder måtte det bli.
Vi fikk en grei tur bort på stranden og hjem igjen. Vi brukte ikke mer enn 45 minutter frem og tilbake, og la bak oss 3.4 kilometer. Helt innafor når man i utgangspunktet skal bruke søndagen til å slappe av og samle krefter til en ny uke som begynner i morgen. Vi nyter de flotte dagene når vi kan.
Jeg har store planer om å jobbe full dag i morgen, så jeg har lovet sjefen, og meg selv, at jeg ikke skal overanstrenge meg i helgen. Jeg gjorde på en måte det sist helg med både besøk på skøytebanen, Uranienborg utsiktsplass og en lang tur på Sjøsanden strendene. Søndagsnatten var lang!
I helgen har jeg tatt det mer med ro. Jeg var ute en times tid i går for å knipse bilder til Frodith sin utfordring, med å klatre i trær, kave rundt i busker og generelt bare komme meg igjennom en nok så tettpakket skog. I dag tar vi det helt med ro, slik at jeg er bedre rustet til en lang dag på jobb i morgen.
Vi begynner søndagen veldig rolig.
Det er like flott vær i dag som i går, så ut må vi uansett, men det blir nok ingen tur i skogen i dag, selv om det frister veldig! Jeg tenker vi bare tar en rusletur bort på stranden i nabobygda her. Det pleier som regel å være fine ting å ta bilder av der borte. Kanskje Urd skylte noe ekstra spennende på land.
Akkurat nå ligger hundene og sover frokost, så det drøyer i alle fall en time, eller kanskje to før det blir tur. Det er blå himmel så langt jeg kan se så jeg trur solen holer seg fremme til det uansett. I mellomtiden koser jeg meg bare i sofaen, under pleddet med å lese litt rundt på nettet. En rolig dag.
For en liten tid tilbake lurte Frodith på om det var noen som ville være med på en utfordring uten at man visste hva det var. Nysgjerrig som jeg er svarte jeg selvsagt ja, og fikk med det beskjed om at utfordringen ville dukke opp i postkassen min i løpet av få dager. Jeg blei ikke mindre nysgjerrig.
Etter et par dager fant jeg en liten pakke i postkassen min. Spent som jeg var reiv jeg nesten opp hele konvolutten uten å tenke over at det kanskje var noe i som kunne gå i stykker. Det gikk heldigvis bra! I den lille pakken fant jeg et brev med beskrivelse av utfordringen og en pose med ballonger.
Fargerike ballonger! Jess. Hjernen begynte å jobbe på spreng for å finne på noe kult å gjøre. Det gikk i grunn ut på at man skulle komme seg ut med de oppblåste ballongene og ha en liten photoshoot med de. Gjerne et bilde av seg selv med ballongene også. Der måtte jeg dessverre svikte litt.
Instagram- håper det trigget nysgjerrigheten til mange?
Jeg har vært litt treig med å gjennomføre denne utfordringen, mest sannsynlig er jeg kanskje den siste også. Jeg måtte ha et par dager å tenke på, for jeg ville så gjerne gjøre noe gøy ut av det. Jeg kom på flere idéer, men glemte de i grunn like fort. Typisk meg. Det har i tillegg vært dårlig vær.
I dag måtte jeg ut, uansett. Heldigvis våknet vi til en helt fantastisk fin dag. Jeg hadde helt glemt den beste idéen min, igjen, men heldigvis kom jeg på det en liten time før vi skulle på tur. Jeg måtte nemlig ha litt forberedelser før vi kunne ta turen ut. Tor ville nemlig ut å fly, så det måtte vi få til!
Og hvilken måte er bedre for en liten kylling å fly på, enn i en ballong-luftballong? Ingen! Tor gledet seg veldig til å fly. Han har hørt mye om hjemmestedet sitt Vallhall i Åsgard, og lurte veldig på om han kunne se det fra ballong-luftballongen sin. Jeg sa vi kunne prøve, men at det kom til å bli vanskelig.
1. Tor er veldig fornøyd med at han greide å få ballong-luftballongen sin opp i luften.
2. Tor nyter utsikten i det flotte været. Det er umulig å ikke bli i ekstase over dette.
3. Jeg prøvde å fortelle Tor at han var farlig nær trærne, men han forsikret meg om at han hadde full kontroll.
4. Det var så fint her at han ikke en gang blei lei seg for at Valhall var alt for langt unna til å kunne se.
5. Se på meg da. Jeg kan fly! Når jeg blir stor skal jeg fly tilbake til Valhall. Jeg må huske hammeren min bare.
6. Tor nyter den flotte utsikten en siste gang før vi må hjem.
Da kan jeg glede meg over at jeg i alle fall har gjennomført utfordringen til Frodith, endelig! Jeg digget denne utfordringen. Frodith er så gøy at jeg nesten ikke har ord for det. Tusen takk til henne som gjør så mye gøy for og med og til oss lesere. Hu får frem så mye gøy ut av oss alle sammen.
Planen var egentlig at Tor skulle få fly rundt inne i skogen sammen med oss også, men etter at jeg hadde knipset tre bilder av han begynte batteriet på kameraet å blinke! Derfor blei det heller ikke bilde av meg, siden selvutløseren krever mye mer strøm. Tok ingen sjanser der.
Det blei derfor kun en liten photoshoot på et sted i den herlige skogen vår. Her var det uansett best sjanse til å kunne se Valhall, så det var jo flaks vi begynte her, slik at Tor i alle fall fikk prøvd det han aller helst ville. Vi koste oss i alle fall veldig på tur med ballong-luftballong. Takk igjen, Frodith.
Denne katten minner meg om Nakenfisen, både av utseende og hvordan den klenger seg fast! Nakenfisen og jeg snakker ikke alltid samme språk. Det er liksom aldri fred å få i fra han. Noen dager er han mer klengete enn andre, men når jeg vil kose, da vil som regel ikke han. Men vi koser hver dag.
I skrivende stund sitter jeg å venter på tilbakemelding fra øyespesialisten i Fredrikstad. Jeg har sendt henne noen bilder av øyet til Petter som hu skulle studere. Jeg håper vi slipper å ta turen tilbake til spesialist, men jeg får bare vente å se hva hu sier om bildene når hu ringer tilbake.
Det begynte, som nevnt i et tidligere innlegg, med at han fikk 4-5 selvlysende grønne prikker på det ene øyet, som etter noen få dager tredoblet seg i antall. Vi fikk en salve han skulle få 2 ganger om dagen og øyedråper han skulle få 4 ganger om dagen. Litt stress, men det blir fort en vanesak.
Etter en liten uke med salve og dråper forsvant i alle fall den selvlysende grønne fargen på prikkene. Jeg kan fremdeles se prikkene, men de er mer grå i fargen nå. Man ser de med andre ord ikke med mindre man faktisk ser han rett i øyet. Jeg veit at de er der, så jeg ser de uansett hvor jeg ser.
1. Bildet er tatt i dag. Prikkene blir grønne når jeg bruker blitz på kameraet. Den hvite flekken er lampen i taket.
Dette er en kronisk øyesykdom kalt keratitis punktata, og er ikke et kjent problem på Irsk ulvehund. Det er ikke registrert noen tilfeller av dette på en Ulvehund i Norge. Det er heller ikke registrert noen tilfeller av dette på ulvehund i Storbritannia, og kun ett eneste tilfelle i USA de siste 16 årene.
Oddsen for å få dette problemet er altså så liten at jeg like gjerne kunne ha vunnet førstepremien i lotto! Gratulerer til meg. Heldigvis er ikke dette noe som plager Petter, verken med syn, eller smerter, så det er jo bra. Likevel syns jeg vel kanskje, om det er lov å si, at jeg har fått nok nå.
Petter må gå på øyedråper hver enste dag, resten av sitt liv, 3-4 ganger om dagen. Det er jo litt ekstra jobb, selv om det selvfølgelig blir en del av rutinen det også. Jeg syns bare det er så urettferdig at det alltid er jeg som skal ende opp med slike ting. Jeg bør kanskje se litt positivt på det likevel.
2. Bildet er tatt i dag, fremdeles med blitz. Prikkene syns ikke sidelengs. Den hvite prikken er fremdeles lampen i taket.
Mine dyr har ingen prislapp, så her blir de godt behandlet av både meg og hos veterinær når det er behov for det. Kanskje jeg skal se på alle disse utfordringene jeg har med alle dyrene mine som et tegn på at alle dyr faktisk fortjener en sjanse og at jeg gjør alt for at de skal ha et verdig liv.
Jeg kjenner ikke mange som hadde brukt over 60.000 kr av egne penger, på en hund som ikke er ens egen på papirene. Når det kommer til stykket har ikke dyrene en prislapp. Hver eneste krone man legger i dem er de så absolutt verdt. Der har du meg. Ikke for å skryte at jeg er mye bedre enn andre.
De fleste jeg kjenner tar veldig godt vare på dyrene sine. Jeg kjenner bare ikke så veldig mange andre som har så utrolig uflaks som det jeg har hatt de siste 2.5 årene. Dette er som sagt ikke noe som plager Petter pr i dag, men jeg kunne ønske, bare én gang, at jeg kunne oppleve det å ha en frisk hund.
3. Bildet er tatt i dag, med blitz. Jeg veit ikke hvor mange prikker spesialisten har sett med sitt utstyr.
Turer til veterinæren med skader er fort gjort, det trur jeg de fleste opplever før eller siden med sine hunder. Men det å ha en syk hund og kroniske plager har tydeligvis blitt min greie. I alle fall føles det slik, og jeg syns faktisk det begynner å bli veldig urettferdig. Ikke at jeg ønsker noen andre det.
Jeg kunne bare ønske at jeg for en periode, om så en liten en med tanke på den lave levealderen til rasen, kunne få slippe alt dette “ekstra” med helsen. Jeg kunne i det minste ha fått sluppet unna slike diagnoser med så lave odds at det nesten ikke skulle vært lov en gang. Teite greier, det er det det er.
Men nok syting over hvor urettferdig det er. Jeg gleder meg bare over at Petter lever et normalt liv, selv om det er superkjedelig med alle disse dråpene. Og så får jeg bare vente på tilbakemelding fra øyespesialisten om vi må ta en ny tur for kontroll, eller om behandlingen til nå har hjulpet noe.
Etter forrige ukes trening blei jeg så sykt støl på framside lår at jeg nesten begynte å grine bare noen kom borti beina mine. Det var vondt altså! Lørdagen var så klart verst. Jeg trur vi kun må ha trent beina den dagen for jeg kunne ikke kjenne det noen andre plasser enn på framside lår.
Enten det, ellers var lårene så sykt vonde at jeg ikke merket resten. Det var helt sykt vondt liksom. I dag trente vi mest overkroppen, så da regner jeg ikke med at beina blir like ille denne gangen som sist. Jeg håper ikke overkroppen blir like ille som beina blei i forrige uke, for så si det sånn.
Uansett skal jeg nok overleve denne gangen også. Det er bare så kjedelig å bli så støl at man mest bare har lyst til å grine. Det er ikke så mye som frister da, annet enn å sitte i ro og bevege seg absolutt minst mulig. Jeg skulle egentlig begynne på varmtvannstrening i morgen, men det får vente.
Det hadde sikkert vært lurt med varmtvannstrening i morgen i forhold til støle muskler, men jeg har rett og slett bommet helt på datoen, så da passer det ikke i morgen likevel. Jeg får heller hive meg på varmtvannstreningen til mandag neste uke i stedet. Da er jeg klar, håper jeg!
Til jul fikk jeg en flott kalender hvor man fargelegger hver måned gjennom hele året. Om man vil fargelegge alt med en gang, eller måned for måned, eller bare så mye man orker når man orker er helt opp til en selv. Selv må jeg fargelegge litt underveis som former tillater det, men det skal gå fint.
Jeg har så vidt begynt å fargelegge litt.
Ikke bare har jeg en fargeleggingskalender i år. Jeg har også verdens beste Lady August sin helt egen kalender. Det er tredje året jeg har en kalender i fra henne, og de blir bare finere og finere for hvert år. I år er det nemlig flotte kruseduller for hver måned! Jeg elsker denne kalenderen fra Lady August!
Fine kalenderen med en sør krusedull.
Jeg elsker de to andre kalenderen jeg har i fra henne også jeg. Hu greier liksom å sette sitt egne preg på den. Ikke bare med disse illustrerte tegningen, og krusedullene hu tegner, men også med å ha andre små detaljer, slik som kakesøndag. Det syns jeg var veldig kjekt med kalenderen fra i fjor.
Søteste krusedullen.
Jeg kommer til å nyte synet av disse kalenderne hver dag. Lady August henger på sin faste plass på kjøkkenet, mens fargeleggingskalenderen skal få plass i gangen. Kanskje jeg greier å holde kontroll på dagene i år, med en kalender på kjøkkenet og en kalender i gangen. Man kan jo håpe i alle fall.
På grunn av den enorme veksten er det viktig å ikke overbelaste hundene under oppveksten. De bør helst være fylte 2 år før man lar de gjøre litt tyngre arbeid, slik som å trekke og bære kløv. Jeg står ikke på ski, eller noe, så mine hunder lærer ikke å trekke i bånd. Men, en gang har jeg lyst på kickbike.
Med det får bli med tiden, når man bor litt mer tilrettelagt for det. Kickbike på asfalt er ikke akkurat det lureste med disse store rasene. Vi konsentrerer oss derfor om kløv i stedet. Enkelt og greit og ganske så gøy. Pluss at det er god trening for hunden. Man styrker musklene i rygg, blant annet.
I dag hadde vi altså vår første tur med kløv. Jeg bruker aldri vekt i kløven i begynnelsen. Første turen går mest til å tilpasse kløven slik at den sitter riktig. Den kan sitte veldig bra på i stuen, men så fort hunden kommer ut og beveger seg må den gjerne tilpasses på nytt underveis. Det er der vi begynner.
Vi måtte gjøre et par justeringer underveis som han gikk, men trur vi fant en god plassering tilslutt. Det er viktig at kløven sitter over skuldrene, slik at det er der vekten kommer, og ikke over ryggen. Ulvehunden er i tillegg veldig lang over ryggen, så å plassere kløven feil er absolutt ikke bra for hunden.
Petter var i grunn et naturtalent. Brydde seg ikke om kløven på ryggen i det hele tatt. Kløven veier bort i mot null, den er kun fylt med en liten pute på hver side for å fylle den ut slik at den sitter bedre på.
Jeg bruker kløven kun som en liten ekstra treningsform. Vi går ikke flere mil over fjellet med kløv. Da skulle jeg i så fall ha hatt en spesialsydd kløv til Petter. Og likevel ville jeg ikke ha hatt mye vekt i den, nettopp på grunn av den lange ryggen. Desto lenger hunden er i ryggen, desto mindre vekt vil jeg ha.
I begynnelsen nå vil jeg kun ha de to putene i kløven, og etter hvert vil jeg legge på litt vekt. På Trier, som kløven opprinnelig er kjøpt til, plusset jeg på én halvliters flaske på hver side etter hvert som han blei mer vant til kløven og vekten. Jeg stoppet på 1.5 liters flaske på hver side, ca. 3 kg tilsammen.
Jeg var ikke så veldig komfortabel med mer enn det. Vi brukte ikke kløven så hyppig den gangen, så det var liksom mer enn nok. Jeg trur nok ikke jeg kommer til å bruke så veldig mye mer enn det på Petter heller med tiden, i alle fall ikke på lengre strekninger. Dette gjør vi for enkel og grei trening.
Jeg kjenner flere med Ulvehund som har brukt opp i mot 10 kg i kløven uten problemer, men de hundene lever også under litt andre forhold enn mine, så de er litt bedre trent, kan man si. Vi klarer oss fint med et par vannflasker, som minker underveis på turen siden vi gjerne vil drikke litt underveis.
