I dag er jeg rett og slett ikke helt på humør, og brukte opp de fleste ordene på en oppgitt mail jeg har sendt av sted i kveld. Da har man ingenting å si da. Ikke har jeg så mye å vise heller. Tom og tomt.
Barn har alltid noe å vise.
Lader opp til 17. mai, tenker jeg.
Siden det er nokså tomt med ord så gir jeg meg her. Selv om jeg er ekspert på å skrive en hel stil bare for å fortelle at jeg har ingenting å si og ingenting å vise. Det er sant, men jeg skal la være. God natt.
I dag er jeg trøtt etter jobb, trening og tur med hunder kjenner jeg. Likevel kommer jeg meg aldri i sengs tidsnok. I skrivende stund ligger i og for seg i sengen, men jeg er ikke helt der at jeg kommer til å sovne riktig enda. Med en elendig film på Netflix går det sikkert greit om kort tid.
Jeg burde i grunn snart bli sponset av Netflix så mye jeg “reklamerer” for alle de elendige filmene de sender. Kremt. Det hender jeg ser bra ting på Netflix også, bare ikke når jeg har lagt meg for da er målet å finne sovemedisin og da må man jo se noe dårlig slik at man sovner av kjedsomhet.
I dag har jeg ikke kjedet meg litt en gang. Jeg har tenkt en del på farfaren min faktisk. Vi hadde ikke sånn kjempegod kontakt at det gjorde noe, men han var en veldig snill og hyggelig mann. Jeg kjøpte en farfar-skjorte for litt siden og den fikk jeg brukt i dag. Da er det fort gjort å tenke tilbake.
En farfar i livet skulle alle ha. Jeg har ingen farfar i livet, men jeg har en farfar-skjorte.
Farfaren min døde for veldig mange år siden. Jeg husker ikke helt nøyaktig når han døde, men det er nok nærmere 20 år siden nå. Han døde av kreft,veit jeg. Det jeg husker mest med farfaren min var at han alltid spilte “Drømmen om Elin” på munnspill når jeg var der. Jeg hatet den sangen!
Jeg er ikke akkurat fan av den til dags dato. Det var ikke pga han at jeg hatet den sangen, han syns nok det bare var gøy å erte litt med det siden han visst jeg ikke likte den. Han var en artig skrue han Gunnar. Flink på munnspill i alle fall. En farfar i livet skulle alle ha. Enig der. Men ingen lever evig.
Selv ikke maskrosen lever evig.
Nei, det er vel på tide å legge seg til rette med en dårlig film vel så jeg orker morgendagen. Jeg trur jeg skal jobbe litt seint i morgen, uten at jeg veit det hele sikkert enda. Jeg skal i alle fall jobbe minst én av dagene i helgen. Det var mitt forslag og sjefen sa ikke akkurat nei.
Jeg skal lære litt mer om selvangivelser, siden det begynner å haste med å levere de nå. Jeg er nok den eneste jeg kjenner som er glad for å endelig få lære mer om selvangivelsen. Jeg kan ikke min egen en gang. Bare den er på plussiden så jeg er fornøyd. Da gjør jeg ingenting med det.
Kanskje jeg nå kan lære noen tips. Vi får se. Jeg er i alle fall veldig klar for å lære mer om det. Nå skal jeg i alle fall legge meg slik at jeg får noen timer med søvn. Det nytter ikke å være trøtt på jobb når man må bruke hodet hele dagen lang. Det har vi skjønt for lengst. God natt.
Noen ganger kjennes det er at man er litt effektiv.
På tirsdag hadde jeg behandling hos fysioterapeuten igjen. Nå har jeg ikke time før om 3 uker. I mellomtiden må jeg få henvisning til revmatologisk undersøkelse. Det kan sikkert ta sin tid. Det er vel som med MR, noen måneders ventetid. Men på videre utredning må jeg i alle fall.
Jeg satser fortsatt på at det bare blir å utelukke ting, men jeg må jo bare vente å se. I mellomtiden får jeg fortsette tøyingen og treningen og satser på at det hjelper. Etter dagens trenigsøkt med jobben føler jeg meg nok så død allerede, for å si det mildt. Jeg har ikke så god balanse.
Alle kan vel se hvor bildet er stjålet i fra.
Det var i grunn ikke så mye styrketrening i dag, slik som sist, men mer balansetrening. Ingen tvil om at jeg trenger, det for å si det sånn. I dag var ikke akkurat min beste dag hva kom til trening. Allerede under oppvarmingen fikk jeg spaghettibein til tusen. En smule pinlig!
Men jeg hadde en effektiv treningsøkt for det. Når jeg kom hjem gikk jeg en halvtimes tur med hundene også, så jeg følte meg ekstra effektiv sånn på rappen. Nå skal jeg sitte i sofaen resten av kvelden og spise vannmelon. Jeg elsker vannmelon, og jeg fortjener det.
Det er ikke alltid det passer å være redd for ting og tang. Noen ganger skal man gi et godt inntrykk av seg selv, men det er ikke lett når alle ikke er like samarbeidsvillige. Man kan kanskje ikke forvente for mye av et marsvin? Trint greide i alle fall å skremme skiten av meg, og dreit meg samtidig loddrett ut. Jeg var ikke en gang klar over at jeg var redd for marsvin!
Jeg var på besøk hos oppdretteren min, helt i begynnelsen av når jeg blei kjent med dem. Man vil jo gi et godt inntrykk av seg selv. Jeg trengte ikke lang tid på å forstå at disse folkene var ganske så like meg. Litt sånn spesielle, eller bare veldig kule, så det eneste jeg trengte å gjøre var å være meg selv. Det er nok en fordel om du faktisk kjenner deg selv da!
Vi satt ute på kjøkkenet. Jeg satt på en barstol ved siden av benken som sto ved inngangen til kjøkkenet. Jeg greier ikke helt å huske om jeg hadde lagt merke til marsvinet som sto på benken ved siden av meg, men jeg føler liksom at jeg må ha gjort det. Mens jeg sitter der å skravler med Tina, hører jeg brått et helt forferdelig lyd. Det var et skrik uten like, og skriket blei bare verre og verre.
Skummel som fy! (Bildet er stjålet i fra animail.se).
Jeg snur meg i forskrekkelse og ser rett inn i øynene på en gedigent stor “psyko rotte” som kommer løpende i mot meg. Jeg blei så sinnssykt redd at jeg følte det varte i en evighet. Buret føltes brått veldig stort, og det hørtes ut som om “psyko rotta” løp flere meter føre den bråstoppet i enden og skreik som en gal på meg! Det hørtes nesten ut som om det var en bjørn som kom i mot meg!
Jeg blei så redd at jeg skreik like forferdelig tilbake, og det var bare millimeter unna jeg datt av hele stolen. Jeg satt ikke akkurat på stolen lenger, men jeg holdt meg i det minste på beina, om ikke noe annet. Jeg var nok ikke langt unna å grine heller. Jeg har en tendens til å begynne å gråte når jeg blir redd, og nå var jeg seriøst redd altså. For alt jeg veit kan “psyko rotta” ha hatt rabies!
Mens dette pågår husker jeg at jeg tenkte; “Nei, nei, nei, nei Elin! Du er hos oppdretteren nå, du kan ikke drite deg så sinnssykt ut bare for et marsvin! Valpen du har planer om å kjøpe kommer til å bli mye større enn deg, og så blir du helt idiot over et marsvin! Ta deg sammen!” Det var lettere sagt enn gjort, for jeg hadde allerede skreket som en gal over et marsvin.
Jeg kan bare ikke like de! (Bildet er stjålet fra stjordal-dyreklinikk.no).
Jeg glemmer aldri blikket til Tina. Det er bare et marsvin liksom. Jeg kan ikke huske at jeg har vært redd for marsvin tidligere. Når jeg tenker meg om har jeg aldri hatt noe forhold til marsvin før, så det er sikkert derfor. Jeg finnes ikke redd for verken rotter, mus, hamster eller andre gnagere jeg kan komme på, kun marsvin. De er jo skumle da.
De er så store, har stri pels og hoggtenner, og så skriker de som en gal! Beskrivelsen kan minne litt om en ulvehund i grunn, bortsett fra skrikingen. Men ulvehunder er ikke skumle, de har søte ører og har lang hale. Jeg liker ikke marsvin, men jeg liker veldig godt ulvehunder! Jeg veit ikke om oppdretter var så imponert. Etter dette holdt jeg meg litt på avstand fra “psyko rotta” når jeg var hos oppdretter.
Snakk om å ødelegge den kule fasaden min- jeg var visst ikke så kul likevel! Enda verre blei det når jeg fikk greie på at det bodde en helt forferdelig stor edderkopp i huset dems også! Jeg burde egentlig bare ha byttet oppdretter der og da- de prøvde virkelig å ta livet av meg. Hadde det ikke vært for de fantastiske hundene dems så hadde jeg nok bare holdt meg til en telefonsamtale en gang i blant.
Jeg er sånn ca. dritlei av å se bilder av hvitveis, likevel greier jeg ikke å la være å ta bilder av de. De er der så lett tilgjengelig, og det er jo egentlig veldig fine. Likevel er jeg så lei av å se bilder av de. Det er bilder av de overalt, flere titalls ganger om dagen. Jeg føler liksom de er litt oppbrukt nå.
Den lille gule er det første vårtegnet, men helt ærlig syns jeg ikke den gjør seg noe godt på bilder, annet enn at man endelig kan se at våren er på vei. Det i seg selv er jo fint. Hvitveien er for meg det endelige vårtegnet. Når hvitveisen er å se alle steder, da er det vår, uten tvil.
Mobilbilde fra kveldsturen nå i kveld. Delt på instagram, facebook og nå blogg. Jessda.
Og når våren endelig er her så vil man jo vise det til alt og alle. Da blir det mage bilder av hvitveisen, og brått er man så lei av å se bilder av den. I lengden syns jeg faktisk den er litt kjedelig å se på. Sikkert fordi jeg er misunnelig på alle som har blåveis, som er så mye finere enn hvitveis.
Jeg trur aldri jeg har sett blåveis her jeg bor. Det er litt kjedelig. Det finnes mange andre flotte blomster, men jeg skulle gjerne sett blåveis også altså. Spesielt nå når jeg er en smule lei av å ta og se bilder av hvitveisen. Uansett er det en flott blomst, det må jeg si.
I disse dager er det så varmt ute at det er er tortur å gå tur. Ikke bare for meg, men hundene også. Kanskje aller mest Petter. Irsk ulvehund er stor, så varmen gjør det nok ekstra ille for de. Vi venter heller til solen har gått ned føre vi går tur. Eller i alle fall til temperaturen synker litt.
Mens jeg var ute å gikk i dag, til behandling faktisk, kom jeg over noen gule blomster jeg er overbevist om at jeg så første gang i fjor. Jeg har ikke peil på hva slags blomst det er. I mitt hodet kaller jeg det bare en hybrid mellom tulipan og maskros. Det er det det minner meg om når jeg ser de.
Jeg er som sagt overbevist om at jeg ikke har sett disse før i fjor. Nå ser jeg de overalt. Jeg syns de er kjempefine og har mest bare lyst til å plukke med meg en bukett hjem annenhver dag. Noen vokser jo vilt, så da er det kanskje litt innenfor å gjøre det, enn de som vokser i hagen til folk.
Hvis noen veit hva denne blomstene heter hadde jeg ikke blitt lei meg hvis det blei delt med meg. Føles litt feil å kalle det en hybrid mellom tulipan og maskros liksom. Jeg har forresten googlet det og maskros heter løvetann på norsk. Vi får se hvor lenge jeg husker det denne gangen.
Mandag:Daddaogveien.blogg.no har hatt en bitteliten challenge gående denne uken og den måtte jeg så klart være med på. Dagens tema var “favoritt farge”.
Trykk på bildet for å lese hva som er min favoritt farge.
Ellers er det natten, og da må man sove for i dag er jeg så trøtt at jeg nesten stuper. Og så regnet det som en gal i dag, så man kunne jo ha blitt trøttere av mindre liksom.
Trykk på bildet for å lese mer om denne trøtte-dagen.
Tirsdag: Den bittelille challengen fortsetter og i dag er dagens tema “favoritt land”.
Trykk på bildet for å lese om hva som er mitt favoritt land.
Ellers har jeg vært en tur i skogen med hundene og jaktet på fotomotiv. Det er ikke bare lett, men det er veldig gøy.
Trykk på bildet for å se resten av bildene fra turen vår.
Onsdag: Dag tre av en bitteliten challenge og jeg henger fortsatt med. I dag er dagens tema “favoritt mat-sjanger”.
Trykk på bildet for å lese mer om min favortt sjanger innen mat.
Når det kommer til foto så lærer jeg mest av å spørre andre hva jeg kunne gjort annerledes med et bildet jeg har tatt som jeg ikke er helt fornøyd med. I dag har jeg gjort nettopp det.
Trykk på bildet for å se hvordan sluttresultatet blei.
Torsdag: Dagens tema på den bittelille challengen er “favoritt musikk-sjanger”.Trykk her hvis du vil lese om hva som er min favorittsjanger.
Ellers er jeg nok så utslitt om dagen så jeg sover, sover og sover. Men jeg rakk i alle fall å desinfisere en del av leiligheten føre jeg falt i koma på sofaen.
Trykk på bildet for å lese mer om desinfisering og soving.
Fredag: I dag måtte jeg ta en tur til veterinæren med Iimo. Hu tisser blod, så det må man så klart sjekke opp i. Etter veterinærbesøket måtte de så klart få en is.
Trykk på bildet for å lese mer om veterinærbesøket og for å se hvem som har finest manérer når de spiser is.
Daddaogveien.blogg.no sin siste dag av challengen og i dag er dagens tema “favoritt følelse”.
Trykk på bildet for å lese om hva som er min favoritt følelse.
Lørdag: I dag har vi vært i skogen og det var så deilig, selv om det var veldig varmt. Pølser var kanskje dagens høydepunkt.
Trykk på bildet for å se resten av bildene fra turen.
Søndag: I dag ramset jeg rett og slett opp 4 ting jeg tenkte du kanskje ikke visste om meg. Noen visste nok noe, mens andre visste ingenting. Gøy.
Trykk på bildet for å lese mer om meg du kanskje ikke veit.
Ellers gikk Petter og jeg oss litt bort på Lindsnes fyr i dag. Vi var så slitne når vi endelig fant bilen igjen! Men det var en fin tur da, heldigvis.
Trykk på bildet for å se resten av bildene fra turen vår.
Det var min uke. En veldig grei uke, med både regn, passe varmt og alt for varmt. Man skal ikke akkurat klage på varmen når den først er her, men det an faktisk bli for varmt. Men vi har overlevd alle sammen, så det går bra.
I dag tok Petter og jeg en tur ut ved Lindesnes fyr for å gå tur. Det er noen fine turløyper der som jeg har gått tidligere. Jeg valgte en rød løype, siden det så ut til å være flere folk der jeg i utgangspunktet pleier å gå. Og så visste jeg det lå et vann ikke så langt inn som jeg tenkte vi kunne snu ved.
Vi møtte to mennesker mindre enn ti minutter etter vi begynte på turen. Jeg er ekspert på å ikke følge løypen, så vi gikk ikke akkurat på samme sti. Mange av strekkene der er oversiktlige så vi brøyt faktisk båndtvangen på nesten hele turen. Jeg tok han i bånd der jeg ikke hadde oversikt.
Selv om det blåste noe helt sykt ute ved fyret, noe det stort sett alltid gjør, så var det veldig varmt i dag. Jeg tok sjansen på å gå i kortermet og shorts i dag og det angrer jeg ikke på. Spesielt ikke når det skulle vise seg at jeg valgte helt feil vei hjem. Jeg var ikke akkurat skodd for den omveien.
1. Mer opptatt av menneskene som gikk forbi enn meg, men det gjør ingenting. Fyret i bakgrunn.
2. Raringen.
3. Venter litt tålmodig på at vi skal gå igjen.
4. Man kan se noen folk ved fyret.
5. Mulig hans syns jeg var litt treig og masete litt mye på at han skulle vente. Greit å ha litt kontroll liksom.
6. Jada, jeg venter.
7. Jeg venter fortsatt. Han hadde det så veldig travelt, men det hadde ikke jeg.
8. Grønt mange plasser.
Vi gikk inn til det vannet som planlagt og planen etter det var egentlig bare å gå tilbake til bilen for å dra hjem igjen. Vi hadde ikke akkurat planer om en langtur, slik som vi endte opp med. Jeg gikk som sagt den røde løypen, men et sted på veien kan man velge grønn løype.
I mitt hode er grønn løype mye greiere og enklere å gå. Og kortere. Mitt hode kan mange ganger ta feil altså. I dag bommet jeg veldig. Løypen var muligens litt enklere å gå, men det var langt i fra kortere i forhold til hvor vi i utgangspunktet var. Jeg hadde null oversikt på hvor vi var.
Jeg trudde jeg hadde kontroll på retningen, men når vi kom høyt nok opp til å se fyret, viste det seg at jeg gikk i totalt motsatt retning enn jeg trudde. Vi kom bare lenger og lenger unna fyret! Det var ikke akkurat fristende å snu heller, for jeg visste jo hvor sykt langt det var den veien!
Underveis hadde jeg null peil på hvor vi var, eller hvor vi kom til å ende opp. Veien delte seg plutselig i to, men det sto ingenting om hvor man kom om man tok den ene, eller andre veien. Det irriterer meg litt. Jeg måtte bare ta sjansen på at den veien jeg tok var den greieste og korteste veien.
9. Jeg hadde ikke akkurat tatt på meg tursko, for vi skulle bare.
10. Jeg trur det er på tide at jeg investerer i et macro-objekt snart.
11. Vi valgte den grønne løypen. Hadde jeg eid retningssans hadde jeg holdt meg på den røde løypen.
12. Typ myrull.
13. Var en del fine plasser på denne løypen, med fine skogsblomster.
14. Usikker på hva slags blomst det er, men.
15. Lei av å stå aleine, kanskje.
16. Vokser ut fra en stubbe.
Om veien jeg valgte var greiere og kortere har jeg ikke peil på, men vi kom oss i alle fall ned fra fjellet og ut av skogen. Faktisk endte vi opp på en kjempeflott plass. Det var to hus der og ei hytte, rett ved et lite vann. Der kunne jeg ha bodd liksom. Det var så utrolig fint der.
Vi endte opp på en grusvei, som var den eneste veien der, så jeg håpet på at vi skulle komme ut på hovedveien ikke så langt unna fyret. Vi var slitne begge to og ville i grunn bare hjem. Grusveien føltes uendelig lang siden vi ikke visste hvor vi var. Vi kom ut på veien en liten kilometer unna fyret.
5.7 kilometer og nesten 2.5 timer seinere finner vi bilen igjen! Det var en veldig fin tur altså, den blei bare mye lengre enn først planlagt. Jeg hadde ikke skodd meg for denne typen tur liksom. Når man klatrer rundt i fjell og tråkker i myr i elendige sko så er 5.7 kilometer meget langt!
Noen veit kanskje alt, noen veit kanskje noe, mens noen veit kanskje ingenting.
4 ting du kanskje ikke visste om meg:
1. Når jeg deler bilder på bloggen så blir de delt i nøyaktig den rekkefølgen bildene er tatt. Hvis ikke greier jeg ikke å fortelle historien rundt bildene og turen. Derfor hopper det litt frem og tilbake med motiver. Fra hund, til blomst, tilbake til hund, til vann, tilbake til blomst. Ja, dere skjønner. I tillegg må jeg dele inn bildene slik at antallet bilder som er delt i avsnittet ser litt gjennomført ut. Hvis jeg har 7 bilder i det første avsnittet, så må jeg også ha 7 bilder i det siste avsnittet. Hvis jeg kun har et avsnitt med bilder i mellom, kan det være et hvilket som helst antall, men hvis jeg har to avsnitt i mellom første og siste, så må de avsnittene være av like mange bilder. Hvis det ikke går opp må jeg ta bort bilder, eller finne flere bilder.
2. Jeg veit nøyaktig hvor og hvordan ting står hjemme. Hvis noen flytter på noe så ser jeg det med en gang! En kompis tok en test på meg for mange år siden. Jeg skulle hente noe, mens han blei igjen på rommet mitt. Der flyttet han på 9 ting, uten at jeg visste det. I det jeg åpnet døren til soverommet mitt stoppet jeg opp i døren og lurte på hvorfor i alle dager han hadde flyttet rundt på alle tingene, mens jeg ramset opp nøyaktig hva som var galt. Han hadde haken nede på knærne en god stund etterpå. Noen av tingene hadde ikke en gang byttet plass, de var bare snudd på.
Arr i fleisen.
3. Når jeg var liten var jeg med i en bilulykke. Ikke den mest alvorlige, men jeg smalt hodet gjennom ruten på bilen og dro på meg noen arr i fleisen. To av de gjør det å sminke seg litt irriterende, da sminken ikke vil sitte på der. For meg er ikke det noe problem, siden jeg sjeldent bruker øyenskygge, men når jeg en sjeldent gang sitter sminkemodell, som for øvrig er veldig, veldig lenge siden sist, blir alltid disse irriterende arrene kommentert av de som sminker meg. Jeg bryr meg ikke noe om det, men kan så klart forstå frustrasjonen for de som prøver å legge en fin sminke.
4. Jeg eier ikke stedsans, eller retningssans, what so ever. Hvis noen spør meg om veien må jeg som oftest svare: jeg veit ikke, jeg bare bor her. Jeg greier å gå meg vill på steder ingen andre skjønner hvordan er mulig, slik som i lysløyper. Det er jo ikke så lett da, når løypen jeg følger er blå, men et eller annet sted på veien skiftet den farge! Hvordan skal jeg da vite hva som er riktig farge å følge, når jeg i utgangspunktet er fokusert på fargen blå? Det er med andre ord ikke så veldig rart at det er fult mulig å gå seg vill i en lysløype. Den turen resulterte forøvrig i at jeg fikk en gps som kan brukes både på veien og i skogen. Jeg greier ikke å følge en gps heller jeg. Ikke veit jeg hvor den har blitt av heller, så.
Jeg hadde hørt noen rykter om at det skulle bli varmt i dag, men jeg var ikke helt forberedt på hvor varmt det faktisk var. Hadde det ikke vært for at det var den første dagen på året det faktisk er varmt, så hadde det vært fristende å vurdere å bade. Da er det varmt altså, for jeg bader sjeldent!
Petter og Iimo var spinnville fra første sekund båndet gikk av til vi dro hjem. Eneste gangen de var rolige var når vi grillet pølser og de lå å håpet på at en pølse skulle komme dem sin vei. Kjekt med dyr som er glade for tur, selv om jeg nesten fikk 70 kilo rett i fleisen flere ganger.
1. Skogen var full av hvitveis enda.
2. Livet med glad hund på tur.
3. Fine bekken.
4. Grønt er skjønt.
5. En liten hvitveis.
6. Petter lukter på blomstene.
7. 10 i stil, da eller.
8. Strekker seg så lang han er.
9. Egentlig er han lang nok til å bare gå over.
10.Spinnvill.
11. Kan ikke stå i ro.
Vi gikk litt rundt nede i skogen bare slik at de skulle få løpt i fra seg. Jeg hadde lagt en Red Bull i bekken for at den skulle holde seg kaldt. Det var sikkert 20 grader ute, så det var ikke bare lett å holde drikken varm. Petter og Iimo var mye nede i bekken for å kjøle av seg.
Etter en stund kavet vi oss opp på høyden, der det vannet fossen kommer vi fra, for å grille noen pølser. Jeg blei maks oppgitt når vi kom oss på toppen og det gikk opp for meg at jeg hadde glemt Red Bullen i bekken nede i skogen! Lite teit da eller, når man ikke hadde noe annet å drikke.
12. Sjarmerende.
13. Iimo er ikke alltid like lett å få med på bilder, men hu er alltid med på tur altså.
14. Petter er fremdeles spinnvill.
15. Løpe, løpe, løpe.
16. Gladtryne.
17. Strekker på hele kroppen.
18. Ikke så veldig tam.
19. En liten pause føre vi går opp i høyden.
20. Iimo har vett til å hvile litt innimellom slagene.
21. Bark.
22. Kongler.
Det var såpass varmt at vi måtte sitte i skyggen når vi grillet. Jeg er ikke så god på å takle varme, så like greit å ikke utfordre skjebnen mer enn nødvendig. Det smakte veldig godt med pølse, men jeg spiste alt for mange pølsebrød kjente jeg. Jeg liker best brød liksom.
Hundene var fornøyd med pølse i brød i de også. Vi var vel ute i nesten 2.5 timer føre vi dro hjem igjen. En fin-fin tur. Vi går ikke så langt når vi er i skogen, i dag blei det ca. 3 kilometer, men de får jo løpe fritt, så de legger bak seg litt flere kilometer enn meg. Fornøyde Troll.
