Så stor forskjell!
Man hører mange historier om behandlingen man får i det offentlige helsevesenet. Det vil alltid være noen som er superfornøyd og så vil det alltid være noen som ikke er fornøyde i det hele tatt! Jeg har bare positive ting å si om Rikshospitalet. Alle var superhyggelige, vennlige, rolige og forklarte alt på en måte som var enkel å forstå. Det var mye omtanke fra de ansatte og jeg følte meg veldig ivaretatt fra første til siste sekund. Man merket godt at rutinene var gode. De kom på minuttet når medisinene skulle tas og det var god informasjon selv når det kun var tid for en vanlig “paracet”. Kalnes er en helt annen historie.
#DAG 3 – FRA RIKSHOSPITALET TIL KALNES
Siden jeg var såpass kvalm og uggen og jeg til vanlig blir ekstremt bilsyk, sjøsyk og alle andre typer transportsyk, endte jeg opp med å bli fraktet i ambulanse-buss fra Rikshospitalet til Kalnes. Den vanlige pasientbussen med masse folk og mas fristet ikke like mye. Jeg var litt skuffet over at det ikke var en vanlig ambulanse, men jeg klager ikke. Jeg fikk ligge stroppet fast på en båre og det var kun én pasient til på bussen. Jeg var utstyrt med spypose, men trengte heldigvis ikke å bruke den på den ca. 2 timer lange turen. Jeg fikk faktisk sovet store deler av veien, noe jeg absolutt trengte. Selv om jeg har vært relativt borte i narkose så er det mye forstyrrende søvn likevel.
Ambulansepersonellet var fantastiske og de trillet meg så klart hele veien inn på riktig avdeling. Stopper på utsiden av personellrommet hvor det var i alle fall 5 personer, men det er null kontakt å få. Han ene sier høyt; “Hvor usynlig kan man egentlig bli?!”. Allerede her skjønner jeg at ting er annerledes enn på Riksen. En sykepleier kommer ut og bare; “Velkommen, dere kan bare legge henne i den sengen der så lenge for rommet hennes er ikke klart”. Ikke så mye som et blikk sendte hu meg før hu bare forsvant. Ambulansepersonellet hjelper meg på beina – jeg greier ikke akkurat å stå stødig – og får lagt meg i sengen, brer dynen over meg og sjekker at puten ligger riktig. Så ønsket de meg “god bedring og lykke til”.
Jeg blei liggende 1.5 timer på gangen før noen i det hele tatt tok kontakt med meg. Det var ei sykepleier som såvidt sa “hei” i forbifarten litt tidligere, men det tok altså 1.5 timer før en lege, som var på vei hjem stoppet opp og lurte på hvem jeg var. Hu sa at det snart kommer en lege for å ønske meg velkommen. Etter 1.5 timer? Det tok ytterligere ca 15 minutter før en sykepleier endelig trillet meg inn på rommet, men det tok ytterligere 2.5 timer før en lege faktisk kom. Allerede her får jeg så vondt av alle disse pasientene som ligger på gangen gjennom hele sykehusoppholdet sitt. Jeg holdt på å “dø” av i underkant av 2 timer. Og allerede her er de forsinket med medisineringen min. Hodepine er et faktum.
Heldigvis var jeg på dette tidspunktet aleine på rommet så jeg fikk endelig pusset tennene (for første gang siden før operasjonen), dusjet og slappet litt av før ei kollega og Kristoffer kom på besøk. En liten halvtime seinere, altså 4 timer etter at jeg ankom Kalnes kom legen for å “ønske meg velkommen”. Hu var ung, sikkert nyutdannet. Hu skulle ta noen undersøkelser og stille en haug med spørsmål. Når det kommer til spørsmål om hodepinen jeg hadde fått de siste timene kjente jeg på en frustrasjon uten like. Jeg sier og viser med hendene at jeg har vondt i hodet fra tinningen, rundt over foran i pannen og ned mot den andre tinningen, altså hele fronten, men ikke oppe på hodet. Og hu bare; “så du har vondt i tinningen?”.
Jeg forklarer på nytt at ja, fra den ene til den andre, hele fronten. Hu bare; “Så du har vondt i pannen?”. Jeg forklarer og viser igjen at jeg har vondt i hele fronten, fra den ene siden av tinningen til den andre, og når hu da spør om jeg har vondt i tinningen på nytt så kjenner jeg at jeg blir litt frustrert. Er jeg snøvlete? Er det ingen som forstår hva jeg sier? Jeg ser desperat bort på kollegaen min og Kristoffer for å se om de skjønner hva jeg sier og Kristoffer prøver forsiktig å forklare legen, som svarer “ok”. Så spør hu om hodepinen er bedre, eller verre enn før operasjonen. Jeg svarer som det er at jeg hadde ikke vondt i hodet før operasjonen så jeg er ikke helt sikker på hva hu mener.
Så hu spør igjen og jeg må forklare henne at jeg ikke har operert i hjernen pga hodepine, så jeg har ingenting å sammenligne med? Verre? “Ok”, mens hu ser ut som et spørsmålstegn. Og så skulle hu ramse opp en liste med medisiner. Hu sier navnet på en medisin og jeg sier at jeg ikke veit hva det er, hu forklarer og jeg kan bekrefte at ja, de fikk jeg på Riksen. Og jeg kunne jo ikke navnet på noen medisiner, eller ha de var, jeg var jo relativt “dopet” på Riksen og fremdeles, så selv om de fortalte alt jeg fikk var ikke dette noe jeg greide å huske. For hver gang legen sa en medisin som jeg ikke visste hva var så svarte hu med at “det står på listen fra Riksen at du har fått dette mot det og det”.
Og jeg kunne jo ikke annet enn å svare at “ja, men da har jeg fått det da?”. Før hu forsvant ut av rommet fikk jeg beskjed om at hvis hodepinen ikke forsvant med den vanlige medisineringen hadde jeg fått noe sterkere som jeg kunne få ved “behov”. Jeg satt igjen som et spørsmålstegn. Hver gang jeg svarte på et spørsmål så hu ut som et spørsmålstegn, noe som fikk meg til å føle at hu virket meget usikker i jobben sin, som faktisk fikk meg til å føle meg litt usikker. Flaks at jeg er såpass oppegående til vanlig og at kirurgen hadde sagt på forhånd at både nakken og hodet vil gjøre vondt, at det var normalt, men det var derfor jeg fikk smertestillende og at jeg måtte gi beskjed så fort jeg kjente det for da måtte jeg få mer/sterke smertestillende.
Jeg får den vanlige paraceten og litt sterkere smertestillende (den jeg får fast morgen og kveld) for kvelden og har en ganske urolig natt, men glad for at jeg fremdeles er aleine på rommet. Jeg har kun vært her en halv dag men er allerede helt utslitt og en smule frustrert og håper bare at resten av oppholdet skal bli bedre. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte være her “noen dager”, uten at noen kunne si hvor mange dager “noen dager” var. Ok, kirurgen sa 3-5 dager og siden det nå er onsdag satser jeg på seinest fredag. Jeg var såpass dårlig at jeg slapp middag og kveldsmat, men jeg drakk mye vann og juice i stedet for. Jeg trenger nok bare litt hvile, så blir det bedre.
Fortsettelse følger…
ELEVELE
#operasjon #helse #hjerneoperasjon #helsevesen
Er det mulig – det norske helsevesenet altså! Godt de var proffe på riksen iallfall! Har aldri skjønt hvorfor ikke de forskjellige sykehus/avdelinger leser seg opp på fakta om pasientene…. stønn, helt håpløst! Spent på fortsettelsen <3
Ja, ikke sant? Skulle ikke tru det var så vanskelig. Og ang medisiner så har jeg nå lært at det er kjekt å vite hva man tar og hvilken styrke, men jeg hadde ikke fått beskjed om dette fra Rikshospitalet. De sa hver gang jeg fikk noe at “nå får du paracet/antibiotika/blodfortynnende” osv, men ikke navnet på medisinene, eller hvor mye, bortsett fra paracet da. Og jeg var jo for “dopet” til å skjønne noe uansett :S
Ja nei hva skal man si… når det blir så stor forskjell fra sykehus til sykehus… De burde være like proffe over alt !
God bedring til deg <3
Skulle tru det :/ Takk <3