Jeg har et behov!
I min verden er det så enkelt som at hvis man ønsker å bli “sykepleier” (nå snakker jeg om alle “titlene” på et behandlingssted, fra hjelpepleier til de øverste kirurgene) så er det fordi man ønsker å hjelpe mennesker; og med det så følger det blant annet omsorg, empati og service. Og da må man nødvendigvis like å jobbe med og for mennesker. Man må like mennesker. Ikke sant? Det er en grunn til at jeg har valgt og ikke jobbe i dette yrket; mennesker er ikke min sterke side. Jeg har forståelse for at det er mye å gjøre, at det er underbemanning og rutinene er for dårlige fra toppen til gulvet. Jeg forstår at kapasiteten ofte er sprengt og jeg har full forståelse for at alle kan ha en dårlig dag innimellom, vi er alle mennesker…
#DAG 4 – FÅR JEG KJEFT NÅ?
Dagene begynner alltid veldig tidlig, stort sett rundt 05.30 med blodtrykksmåling, temperaturmåling og noen ganger blodprøve. Frokosten blir oftest servert et sted mellom 07.30 og 08.00. Det er alt for tidlig for meg å spise til vanlig. Jeg blir fortsatt kvalm av å bevege på hodet, ikke like mye som rett etter narkose, men hodet er “overalt” og svimmel. Men vi har nå kommet dit at “jeg skal spise frokost” siden Rikshospitalet har rapportert at jeg kun har spist 1.5 skiver med agurk siden mandag og drukket et par næringsjuice. Og det er greit det, jeg forstår. Jeg spør om en skive med smør og agurk, et glass vann og et glass appelsinjuice. Første runde med medisiner blir utdelt enten like før frokost, under frokosten, eller rett etter.
Jeg greier å få i meg en tygge av skiven og 2 agurkbiter før jeg sovner. Tabletten jeg får morgen og kveld blir man trøtt av og jeg er trøtt fra før etter flere dager og netter uten ordentlig søvn og hvile. Jeg sover jo mye, men jeg blir forstyrret hele tiden. Når det er vaktskifte kommer ny ansvarlig sykepleier for å presentere seg og hvis du sover når de kommer så vekker de deg kun for å si hva de heter, som ofte er Silje og så bare går de igjen. Er dette virkelig nødvendig? Kan de ikke presentere seg når jeg er våken, eller når jeg tilkaller de, eller at de faktisk har et behov fra meg, som å svare på viktige spørsmål, eller noe? Ikke kun vekke meg for å fortelle at de heter Silje for så å løpe like fort. Sover jeg tryggere av å vite hva de heter?
Sykepleieren vekker meg for å fortelle at jeg ikke har spist frokosten min, med et snev av attityd. Dette er den samme sykepleieren som “tok meg i mot” når jeg først ankom Kalnes. Jeg reiser meg forsiktig og ser tydelig at det mangler en tygge av skiven og at det kun ligger igjen 1 av 3 agurkskiver og at juicen og halve vannglasset er tom. Jeg fikk seriøst ikke i meg mer. Jeg har kastet opp som en gal fra dag én, er fremdeles kvalm og uggen så det tar naturlig nok litt tid å venne magen til mat igjen. Hu tar med seg resten og går. Jeg sovner på nytt, kjenner at hodepinen ikke helt har sluppet taket enda, for så å bli vekket av noen som skal presentere seg som Silje som er ute av rommet igjen før hjernen har skjønt noe.
Jeg husker ikke hvor mye klokken er på dette tidspunktet, men hodepinen min er så ille nå at jeg nesten ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg. En av alle disse sykepleierne er tilfeldigvis innom rommet så jeg spør om jeg kan få den “behovs-pillen” fordi jeg seriøst har et behov. Jada, det skulle hu se på. Det hadde gått 20 minutter når den samme sykepleieren (husk at jeg bruker sykepleier om alle) kommer inn på rommet og jeg spør igjen etter “behovs-pillen” og hu bare; “ja, stemmer det, det hadde jeg glemt, kommer straks”. Det går ytterligere 20 minutter når en ny sykepleier kommer inn på rommet og jeg må etterlyse “behovs-pillen”. Hu skulle sjekke det ut.
20 minutter seinere, altså 60 minutter etter at jeg spurte første gangen fikk jeg servert en paracet. Jeg orker ikke. Jeg bare ser på personen og sier “ok”. Tar paraceten og prøver å sove det av meg. Jeg er fremdeles aleine på rommet, men de lukker aldri dørene og jeg har rom sånn midt i gangen og rett ved personalrommet så det er mye støy og flying i gangene. Jeg er så sliten! Det går kanskje et par timer, hodepinen blir verre så når de kommer med en ny paracet, som jeg får fast 4 ganger om dagen og for å tilby meg lunsj så sier jeg ganske så oppgitt at jeg må få den “behovs-pillen” for nå har jeg et så stort behov at de snart får et problem hvis ikke de gir meg den!
De løp ut for å bytte ut paraceten og jeg fikk litt lunsj. Et glass vann, et gass appelsinjuice og lapskaus som jeg spiste nesten halvparten av, men selv da “hadde jeg ikke rørt maten min” i følge den samme sykepleieren. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg dro fingeren til henne bak hennes rygg, men jeg følte hu fortjente det alle gangene. Denne “behovs-pillen” er for meg dop! Jeg sovner som en stein. Etter kun et par timer blir jeg bråvekket (usikker på om det er et ord?) av en overlege som jeg føler kjefter på meg fordi jeg faktisk ligger å sover! Jeg er så “dopet”, hodepinen er bedre, men ikke borte og jeg skjønner ingenting av hvorfor jeg får “kjeft” fordi jeg sover?
Målet er jo selvsagt at jeg skal opp å gå, jeg må bli mobil for å unngå blodpropp før jeg kan dra hjem, så jeg skal i alle fall ikke ligge å sove “midt på dagen”. Jeg blir helt ute av meg og spør helt ærlig hva han forventer av meg, når jeg ligger her med en så intens hodepine at jeg verken klarer å sitt, stå og i alle fall ikke gå uten å falle over endre og kvalmen bare kaster seg over meg? Jeg forteller om at det tok 1 time fra jeg spurte om “behovs-pillen” til jeg fikk en paracet, og at jeg ENDELIG for to timer siden hadde fått den “behovs-pillen” og at jeg da “kollapset” og her ligger jeg. Han lurte på hvorfor det tok sånn tid før jeg fikk medisinene og jeg svarte at det visste sykepleierne best selv, men at “oi, det glemte jeg” ofte var en unnskylding.
Han blei litt mildere etter det. Jeg trur vel egentlig ikke at han direkte kjeftet på meg, men han var på en måte streng og veldig autoritær og ordene han brukte fikk mitt neddopete hode til å oppfatte det som kjeft. Vi pratet litt om målet fremover, at jeg måtte gå litt mer enn bare frem og tilbake på toalettet og at jeg absolutt ikke skulle være redd for å trekke i snoren og “kreve” den “behovs-pillen” når hodepinen var 10+ på smerteskalaen. Jeg rakk å se hvor utrolig kjekk han var før han forsvant. Seriøst, han var asiat av noe slag (jeg er ikke så god på å se forskjell) og utrolig flott å se på, det er ikke bare negativ å være her. Ha ha. Jeg fikk slappet litt av før middagen blei servert. Uspiselig middag.
Svigers kom på besøk, og Kristoffer tok turen etter dem, jeg hadde fremdeles rommet aleine og igjen dro jeg fingeren bak ryggen til den samme sykepleieren som tidligere. I løpet av kvelden fikk jeg faktisk en “samboer”, men hu forsvant etter ganske kort tid igjen, så også denne natten fikk jeg sove aleine. Kveldsmaten var lik som frokosten. Hodepinen var overlevbar, men det var vanskelig å få noe søvn denne natten også. Noen dager før operasjonen hadde jeg dratt på meg en skikkelig vondt fibro-rygg som ingen av smertestillende jeg fikk greide å ta og det gjorde ikke saken noe bedre. Målet mitt var likevel at jeg dagen etter skulle komme meg på beina og dra hjem!
Fortsettelse følger…
ELEVELE
#operasjon #helsevesen #hjerneoperasjon #helse
Helt sprøtt å være på sykehus med masse folk, når man bare vil være alene pga hodet. Skjønner godt de fingrene ….
Ja, jeg tenker jo i alle fall at man burde se an pasiente litt og prøve å matche litt bedre, men det er sikkert ikke like enkelt det heller, man veit jo ikke alltid hvilke “sykdommer” som kommer… Men jeg tenker at sykehus har en lang vei å gå på mye :/
Kjære vene… dette har jeg ikke fått med meg. Operasjon i hjernen – huff. Håper alt står bra til med deg ♥️ masse god bedring!
Jeg er litt mer på beina nå i alle fall 😀
Uff – håper virkelig at du kom deg unna alle Siljene….. skjønner ikke hvorfor det må være så mye bråk på et sykehus???? Lider med deg….. klem <3
Det tk sin tid 😛