HJERNEOPERASJON #DAG 5

Et lite sammenbrudd var ikke til å unngå! 

Kommunikasjon, en tydelig sådan er så viktig! Selv i mitt yrke må vi ha gode kommunikasjonsferdigheter. Jeg forventer såpass på et sykehus og i alle fall fra en lege! Igjen er jeg glad for at jeg er jeg og at jeg har en tendens til å bare ta ting litt som det kommer. For en annen kunne dette ha vært en ganske så skremmende opplevelse. Man skal føle seg trygg på sykehus!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

#DAG 5 – NÅ ORKER JEG SNART IKKE MER!

Jeg er våken før den første morgenrunden med målinger etter en natt med bort i mot ingen søvn. Det er alt for mange lyder overalt til at det går an å slappe av skikkelig. I tillegg er ryggen veldig vond enda. Hodepinen er på plass og jeg vil i grunn bare hjem! De kommer som vanlig kl. 05.30 og jeg håper jeg skal greie å sove litt før de kommer med frokosten. Jeg rekker ikke mer enn å duppe av i ca. 15 minutter før de kommer trillende inn med den nye naboen. Jeg har jo fått 2 netter aleine, etter at naboen som kom i går forsvant like fort igjen, så jeg har vært heldig så langt. Men jeg er på dette tidspunktet så sliten at jeg veit nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg har på nytt kastet opp.

Denne nye naboen min er en “krevende” pasient. Klokken var ca. 05.45 når hu kom og fra 05.45 til ca. kl. 09 så var det sykepleiere i flertall innom henne fra 1-3 ganger i kvarteret! Nonstop sprang de i dørene, av og på med lys, høy snakking og lange avhandlinger. Jeg sleit! Jeg veit at det ikke er noe verre for meg enn for andre å være på sykehus, men jeg blir så dårlig av hele dette miljøet. Det er nok av pasienter liggende ute i gangene som garantert trenger min plass mer enn meg. Når klokken var ca. 9 kommer det 3-4 sykepleiere stormende inn til naboen og bare; “Her! Du må ta på den denne masken og vi må ta på oss masker, du har kikhoste og skal ut her i fra nå!”.

Jeg er i grunn litt lettet og tenker at jeg kanskje skal få sove litt, aleine, likevel. Så feil tok jeg. Det tok ikke mer enn maks 10 minutter før de kommer inn til meg og sier at jeg må ut her i fra nå, rommet må desinfiseres og at jeg derfor må få et nytt rom, men at jeg måtte vente ute på gangen til de hadde et rom ferdig til meg. Jeg orker ikke! Det er alt for mye bråk for meg, det er alt for mye lys og det er generelt bare alt for mye av alt! Jeg får et putetrekk til å ha over ansiktet så jeg skulle slippe de sterke lampene ute i gangen, det hjalp litt, men det er fortsatt mye mas fra alle kanter. Jeg var heldig og slapp unna med kun 10 minutter på gangen før jeg blei trillet inn på mitt nye rom.

Jeg var ganske lettet når jeg skjønte at det var rommet helt nederst i gangen, som vil si lite trafikk ute i gangen. Gleden var kortvarig når det viser seg at det er ei godt voksen dame rett på utsiden av rommet mitt som satt og snakket i telefonen på høytaler! Et lite øyeblikk var jeg overbevist om det var den ene “Jegertvillingene” på gangen og den andre på telefonen. Jeg fikk kavet meg opp på beina for å gå for å lukke døren, det var da jeg så at det var ei godt voksen damen og ikke Jegertvillingene. Jeg var så utmattet når jeg kom meg tilbake til sengen og alt jeg ville var å dra hjem. En sykepleier kommer inn på rommet for å informere om at jeg snart vill få en ny nabo.

Det var da jeg bare knakk sammen og hadde et aldri så lite sammenbrudd hvor jeg bare satt rett opp og ned i sengen og grein! Jeg husker ikke nøyaktig når jeg fikk beskjeden, men jeg er ganske sikker på at det må ha vært kvelden før, eller nå på morgen om jeg måtte bli på sykehuset til over helgen før de tok en ny vurdering på når jeg kunne komme hjem, så det lille sammenbruddet mitt var ikke til å unngå! Jeg bare orker ikke mer på dette tidspunktet. Jeg trur jeg sovnet av utmattelsen tilslutt, men blei vekket av at en lege kom inn på rommet mitt. Gjett hvilken lege? Jessda, hu fra første dagen, som så ut som et spørsmålstegn gjennom hele samtalen!

Hu stiller noen spørsmål og ser fremdeles ut som et spørsmålstegn for hvert svar jeg gir. Kanskje det bare er sånn hu ser ut? Ikke akkurat betryggende, men. Jeg forteller at hodepinen er ille og at den nå begynner å spre seg oppover langs siden og på toppen av hodet også. Hu skal ta en sånn test under føttene der de drar en penn opp og ned lags under foten. Jeg sier til henne at jeg er veldig kilen, så det kan hende jeg rykker til, noe jeg gjorde. Men jeg blir også fort “vant” til berøringen og det går fort over til “irritasjon”. Det henger sammen med fibroen, at berøring kan føles plagsomt, irriterende og mer smertefullt enn vanlig. Hu drar den pennen opp og ned under begge føttene uendelig mange ganger!

Plutselig bare stopper hu, sier “ok, ha det” og går der i fra. Jeg satt igjen som et spørsmålstegn og bare “javel?”. Jeg tenker at jeg skal prøve å få litt søvn slik at jeg kanskje kan fungere bedre resten av dagen, men det går ikke mange minuttene før en sykepleier kommer inn for å ta flere målinger. Og inn kommer legen, igjen. Hu kommer med et nytt instrument hu skal dra langs under foten. Sykepleieren forsvinner ut av rommet og legen tar over. Igjen og igjen drar hu den greia langs føttene og jeg kjenner tålmodigheten snart er helt borte. Så sier hu bare “ok, ha det” og stormer ut av døren. Jeg ligger der og skjønner fint lite. Jeg skjønner at det skal bli vanskelig å sove så jeg passer heller på å ta en telefon.

Midt i telefonsamtalen stormer det 2 sykepleiere inn døren min; “Du skal på CT, nå”. Jeg får bare sagt “ha det” i telefonen og lagt på og lurte på hva som foregikk? “Du må på CT nå! Du fikk sikker beskjed av legen din om at du må ha en haste-CT. Portøren kommer og henter deg når som helst nå”. Og jeg bare; “Legen sa ok, ha det”. Ikke et eneste ord mer enn det. Sykepleierne går sin vei og jeg greier å skjønne såpass at legen ikke var fornøyd med hodepinen og den testen under føttene, men mer enn det veit jeg ikke. Selv er jeg overbevist om at hodepinen skyldes for dårlig oppfølging av medisinering og at jeg ikke får sovet, eller slappet av. Men jeg kan for all del ta en CT, det går fint det.

Jeg kommer ganske rask inn på CT, men blir liggende i litt over en halv time ute i gangen før en portør triller meg tilbake på rommet. På vei til CT fikk jeg skravlet litt med en portør og spurt om jobben dems. På en vanlig travel arbeidsdag hadde han mellom 10.000-20.000 skritt, mens på en hektisk dag kunne han runde 30.000 skritt. Han hadde gode sko! Og her ligger jeg og blir trillet i en seng fra A-B og tilbake til A igjen. Jeg kommer tilbake til rommet mitt og det tar ikke lange stunden før den nye naboen min kommer, som viser seg å bli verdens beste samboer! Hu er den tredje jeg deler rom med på under 3 dager her så jeg forventet i grunn det verste. Endelig noe positivt.

Etter hvert kommer boren min på besøk. Det er lange dager og det eneste bevegelige å se på på rommet er sekundviseren på klokken, som ikke akkurat gjør at tiden går noe fortere, så det er greit med litt besøk. Legen kommer tilbake og lurer på om jeg vil at broren min skal gå ut av rommet mens hu gir meg beskjeden hu skal til å gi. Nei, skal jeg dø nå er det like greit at broren min får høre det så han kan spre ryktet til alle andre! Jeg var ganske irritert på legen for elendig håndtering og totalt mangel på kommunikasjon. “CT´en er helt fin, den viser ingen blødninger, eller noen avvik etter operasjonen, så alt er bra, ok, ha det”. Ingen direkte forklaring på hvorfor hu sendte meg på CT i utgangspunktet. Ingenting!

Broren min drar videre. Min nye samboer og jeg begynner å alliere oss og legge planer for hvordan vi skulle greie å lure sykepleierne til at vi hadde spist mer mat enn vi orket, eller ville når maten var uspiselig. De er ganske så på oss med denne maten, så vi var enige om at det var lurt å gjøre ganske likt! Ha ha. Samboeren min trengte en del hjelp av sykepleierne denne første dagen hu var der så når Kristoffer kom på besøk på kvelden fikk jeg han til ta med en rullestol så han kunne trille meg på tur så hu kunne få ha rommet aleine mens de styret på som mest med henne. Kristoffer tok meg med ut foran hovedinngangen, og selv om det var storm og regnet sidelengs ute var det deilig med litt luft.

Resten av kvelden er lang og kjedsom, jeg får dusjet litt og ligger ellers mest bare i ro og prøver å sove av meg den hodepinen og det som er. På en skala fra 1-10 så takler jeg fint hodepine på 1-5, men når den går over det og kommer opp og over på 6-7, da begynner jeg å slite. Når den er på 7 og jeg får den vanlige medisineringen morgen og kveld så går hodepinen ned til sånn 4-5 og det er overlevbart, men når den er på 10 så hjelper det bare ned til sånn 7-8 og det er ikke holdbart, da trenger jeg noe sterkere, som de fremdeles av en eller annen grunn ikke er “villig” til å gi meg uten kamp. Jeg sover litt mer denne natten, men langt i fra nok. Jeg er i alle fall glad for at samboeren min vil ha lyset av og døren lukket til en hver tid!

Fortsettelse følger…

ELEVELE

#operasjon #helsevesen #hjerneoperasjon #helse