HJERNEOPERASJON #DAG 6

Jeg begynner å bli roligere, men jeg er fryktelig kjedsom. 

Det er sant som det sies, at man må være frisk for å være syk. Nå er ikke jeg direkte syk, jeg har bare hatt en operasjon og skal komme meg etter det, men jeg kjenner mer og mer for hver dag som går at jeg faktisk blir syk av å være her. Jeg har fibro og den påvirkes av så mye. I tillegg er jeg ekstremt introvert, som gjør ting enda verre. Jeg veit ikke hvor lenge jeg må bli, og det er nok det verste, akkurat nå.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

#DAG 6 – KANSKJE JEG SNART FÅR DRA HJEM? 

Dagen begynner tidligere enn vanlig i dag, med blodprøve. Sykepleieren hadde “en sånn dag” hvor hu ikke fant noen blodårer og trengte 2 forsøk. Hu traff ikke den oppe i armen, som er nok så synlig siden jeg er like bleik som et lik, så hu lurte på om hu kunne få prøve den nede i håndleddet i stedet for. For meg spiller det ingen rolle, jeg har verken nål- eller blodskrekk så det er bare til å stikke på. Jeg har sovet litt bedre i natt, men langt i fra nok. I tillegg har jeg jo operert inne i hodet, så jeg er naturlig nok sliten fra før, hjernetrøtthet. Jeg har fatique fra før, så jeg er godt kjent med det, men operasjon vil i noen måneder ikke gjøre det noe bedre. Det verste er alt maset døgnet rundt, så klart.

Jeg dupper litt av innimellom, prøver å spise litt frokost og sovner kort tid etter medisineringen. Hvis jeg får sove “uforstyrret”, altså at ingen kommer å vekker meg for å fortelle at de heter Silje, eller for å ta noen prøver, så er den søvnen pga medisinene ganske så god. Jeg sover ganske tungt da – jeg våkner så klart lett når noen vekker meg, men jeg sover meg igjennom de vanlige lydene på et sykehus. Du veit forskjellen på søvnen, når man sover, men man likevel greier å oppfatte ting som blir sagt og gjort rundt deg, og den søvnen når du faktisk sover såpass tungt at du drømmer? Jeg hadde så sinnsyke drømmer på disse medisinen. Sinnsyke altså!

Men søvnen var kortvarig. En sykepleier stormer inne – jeg lover, du hører forskjell på hvordan de går og hvordan de åpner dørene når det er noe – og jeg bråvåkner av at han nærmest skriker navnet mitt! Ok, han skreik jo sikkert ikke, men lyder er på dette tidspunktet så plagsomt, ekstra pga hodepinen så alt oppleves garantert verre ut enn det kanskje er. Jeg rekker ikke mer enn å åpne øyene før han nesten drar meg ut av sengen og sier at; “Du skal ut å gå, nå!”. Og hjernen rekker ikke å tenke, men lydig som jeg er er jeg på beina raskere enn hjernen rakk å tenke. Jeg fikk beskjed om at jeg minimum måtte gå hele lengden tur/retur ute i gangen.

Han hadde tatt med en sånn “preikestol” jeg kunne støtte meg på. Vi er på dag 6, og dette er første dagen de “tvinger” meg ut for å gå. Jeg har vært mye på beina på egenhånd, til og fra toalettet, jeg dusjer annen hver dag og sitter en del i stolen, slik som fysioterapeuten har gitt beskjed om. De føltes plutselig veldig “aggressive”, men jeg tok det som et tegn på at jeg da snart kunne få dra hjem. Han gikk ved siden av meg hele veien opp til de elektriske skyvedørene i enden av avdelingen. Der måtte jeg si at vi måtte snu for jeg kommer ikke til å orke å gå hele veien tilbake hvis det blir lenger. Jeg sa også at jeg holdt på å tisse på meg. Noe som ikke var sant.

Etter at de tok ut kateteret på dag 2 så har jeg ikke greid å kjenne at jeg faktisk må tisse- det stresser meg ganske mye. Jeg er redd for å tisse på meg! Jeg hadde ikke stått opp verken før- eller etter frokost for å tisse, og klokken var på dette tidspunktet rundt kl. 11, så jeg tenkte at jeg må tisse, selv om jeg ikke kjenner det. Jeg har drukket ganske mye allerede. Han dro meg jo nærmest ut av sengen for å gå, så jeg rakk ikke å tenke tanken på at jeg bør tisse først. Han tilbydde seg å hjelpe meg på do, noe jeg høflig takket nei til. Jeg greier meg utmerket fint selv – toalett har jo slike støttearmer på siden, så jeg greier å holde balansen. Jeg er alltid veldig påpasselig på å takke for hjelpen.

Fra dag én på Riksen og alle dager på Kalnes har jeg takket for hver gang de har tatt målinger og prøver, jeg takker for medisinene, jeg sier takk når de gir meg mat og jeg takker for maten og når de kommer og rydder bort etter hvert måltid, jeg har takket alle portørene for turen (kanskje bortsett fra de to første på Riksen, da var jeg ikke helt våken etter narkosen enda) og jeg sier takk til legene. Jeg har dratt fingeren bak ryggen til noen av de, og jeg har ved et par tilfeller måtte være litt brå i munne for å få de til å forstå når jeg har et behov, men alt i alt er jeg veldig høflig når noen har gjort noe for meg. Det er ikke alltid man får noe tilbake, men jeg er i alle fall hyggelig, så det lever jeg godt med.

Jeg var ganske sliten etter den gåturen så jeg blei liggende en stund i sengen før jeg begynte å kjede meg. Det eneste man kan se på på rommet er som nevnt tidligere klokken på veggen, og det er i alle fall ikke underholdende. Hodet er såpass “dopet” at jeg ikke greier mange minuttene med skjermtid, så jeg prioriterer kun å sende og svare på noen meldinger. På dette tidspunktet hadde jeg 3 bomullsdotter etter blodprøver på armen som jeg tok av og kastet blink på søppelkassen som sto foran sengen min – jeg bommet på alle 3. Å kaste blink med et hode som trur den har 3 i promille var ganske så optimistisk. Det var den underholdningen jeg fikk for nå.

Jeg får litt seinere besøk av et par venner fra Strömstad. De var snille og tok med en kortstokk til meg så jeg i alle fall hadde litt underholdning. Samboeren min blei litt sliten av besøket mitt så når Kristoffer kom litt seinere på kvelden tvang jeg han til å trille meg på tur i rullestolen igjen slik at hu ikke skulle bli plaget enda en gang. Ikke at jeg måtte tvinge han, altså. Jeg fikk litt frisk luft og det var jeg fornøyd med. Selv føler jeg at formen absolutt er god nok til å kunne dra hjem, men sykepleieren og legen sier at jeg må vente på en ny vurdering etter helgen. Jeg er kjedsom og sliten av alt rundt meg, så hvis jeg bare kunne ha sovet bort hele helgen hadde jeg gjort det.

Resten av kvelden lå jeg bare i sengen og skravlet litt med samboeren når vi var våkne samtidig. Det var stort sett bare noen få minutter om gangen vi orket å snakke, og det gikk stort sett ut på hvordan vi skulle lure oss unna når maten var dårlig. Jeg er ikke så fan av yoghurt, men hu lærte meg at hvis jeg bare spiser én sånn liten yoghurt til frokost og kvelds, så er det fornøyde med det og maser ikke om at jeg ikke har spist nok. Hu hadde rett. Yoghurten var uansett mye bedre enn brødet der, så det var enklere å faktisk få i seg noe. Natten var lang, søvnen var noe bedre – det er mye enklere å sove når du har en samboer som er stille selv når hu er våken.

Fortsettelse følger…

ELEVELE

#operasjon #helse #hjerneoperasjon #helsevesen