HJERNEOPERASJON #DAG 7

Det er ille! Veldig ille! 

Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen; jeg har forståelse for at ikke alle kan få eget rom på sykehus, og jeg har forståelse for at alt ikke er like enkelt å planlegge, jeg ligger på akuttmedisin avdelingen, men visse ting burde seriøst være mulig å gjør noe med. Kan de flytte på én, kunne de like gjerne ha flyttet på tre til!

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

#DAG 7 – NÅR MAN IKKE TRUDDE DET KUNNE BLI VERRE! 

Natten var ikke den verste, kanskje faktisk én av de bedre, bortsett fra første natten på Riksen når jeg var hangover etter narkosen. Dagen begynner passe tidlig, som vanlig. Man lærer seg fort rutinene; målinger og diverse mellom kl. 05.30-06.00, frokost ca. kl. 8, lunsj kl. 12, middag kl. 16 og kveldsmat kl. 20. Innimellom der er det gjere noen målinger og medisineringer og hvis det skulle være noe annet. Og en lege dukker opp innimellom. Jeg har til nå hatt besøk av 3 forskjellige leger; hu som ikke kan kommunisere og ser ut som et spørsmålstegn til en hver tid, han hyggelige som også er kjekk, og en som ser ut som en tegneseriefigur. Jeg lover, han hadde et sånt ansikt.

Det er aldri noe nytt når legene er innom lenger, bare det vanlige om hvor mye jeg har gått, eller har planer om å gå, hvor mye jeg drikker og spiser og om hodet gjør vondt. Jeg er mest opptatt av når jeg kan få dra hjem. Sykepleieren kommer innom for å spørre om hva jeg vil ha til frokost. Jeg holder meg til yoghurt og hu er fornøyd med det. Dette er sykepleieren jeg ofte har dratt fingeren, hu som først “tok meg i mot” når jeg kom, men på dette tidspunktet har hu faktisk blitt en av favorittene mine. Ikke fordi alle andre er verre, men hu har en litt annen attityd nå og er faktisk ganske hyggelig og morsom når hu vil. Før hu går igjen sier hu; “Og bare så du veit det så kommer vi til å flytte deg inn på et nytt rom etter frokosten”.

HÆÆÆ?!! Hvorfor i alle dager skal jeg bli flyttet igjen? Jeg blir så satt ut så jeg rekker ikke å spørre før hu er ute av døren. Når hu kommer med frokosten og jeg får spurt om hvorfor jeg må bytte rom får jeg bare til svar at det er fordi jeg skal på et rom nærmere de ansatte. Ingen annen forklaring. Tankene begynner å spinne. Jeg har per nå rom lengst ned i gangen, ingen trafikk forbi siden vi er det siste rommet og pasientene som lå på gangen rett på utsiden har blitt sendt hjem, samboeren er stille med lyset av og døren er lukket til en hver tid. Det er overlevbart når man likevel må være her. Når jeg først kom hadde jeg rom sånn ca. midt i gangen, innbiller jeg meg, og det var svært bråkete.

De kommer for å flytte meg inn på et nytt rom. Rommet helt øverst i gangen. Først virket det ikke så ille, den nye naboen min lå på dette tidspunktet å sov, med lyset av og rullegardinene nede, så jeg passet på å ha lyset av på min side også, slik jeg liker det. Det tok likevel ikke lang tid før jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Siden jeg nå har rom helt øverst i gangen er jeg nærmest disse elektriske dørene i enden av avdelingen. De åpnes og lukkes hele tiden! Ansatte som løper inn og ut, vaktskifte, besøkende, pasienter som er ute på luftetur og det er sikkert noen spøkelser også! Og ikke nok med det, naboen begynner å snorke, noe så helt ekstremt!

Min nye nabo snakker, puster, snorker og lukter som om hu har røyket i 350 år, uten å overdrive! Jeg røyker ikke selv, ikke Kristoffer heller, så dette er faktisk ille. Veldig ille! Legger man virkelig en ikkerøyker på amme rom med en stordamper? Seriøst? Jeg skal få besøk av broren til Kristoffer og fruen og de møtte Kristoffer i gangen så de tok meg med på en trilletur igjen. Det er jo litt restriksjoner på hvor mange man får ha besøk av og jeg trengte litt frisk luft. Denne dagen var det sol ute og ikke regn som tidligere så man må bare passe på. Vi blei sittende en liten time å skravle før Kristoffer trillet meg opp igjen. Naboen hadde kommet tilbake med besøket sitt.

Vi åpner døren og blir møtt av en vegg med røykstank inne på rommet. Både Kristoffer og jeg holdt på å vrenge av oss trynet. Jeg har sengen innerst i rommet så vi må jo gå forbi de. Det lukter så ille! Naboen har røykeplaster, det fikk jeg med meg et sted på veien, men mest sannsynlig røyker hele familien – ut i fra lukten på rommet når vi kom inn er jeg ikke litt i tvil en gang! Besøket hennes drar, men blir erstattet med en nytt besøk i døren. Jeg er ikke så plaget av det, selv om de var i overkant av høylytte til tider. Men jeg veit hvor sykt kjedelig det er å ligge på sykehus, jeg er på min 7. dag, så jeg veit hvor hyggelig det er når noen noen faktisk kommer, så jeg unnet henne det.

Den verste røyklukten forsvinner inne på rommet når besøket går, men det er likevel en eim av røyklukt der. Naboen ligger i sine private klær og selv om de helt sikkert er vasket før hu kom så er de innrøyket. Det er ikke til å unngå! Jeg kjenner at humøret mitt begynner å bli vanskelig å håndtere og tålmodighet har jeg ikke i fra før. Kristoffer reiser hjem og jeg prøver å få tiden til å gå med å ta meg en dusj. Det går opp for meg at jeg har glemt tannbørsten min på badet på det andre rommet, så jeg kaver meg ut i gangen og går hele veien ned mens jeg er klistret til veggen for å ikke gå på trynet. Det går ikke superfort, men jeg kommer meg fremover, på egenhånd.

Jeg får ropt på ei sykepleier som går inn for å hente tannkremen min og får så vidt sagt hei til min forrige samboer i døråpningen før jeg må kave meg tilbake til mitt eget rom. På veien sørget jeg for at absolutt alle som jobbet der så meg slik at de så at jeg var på beina. Jeg må hjem snart, ellers klikker jeg, og det eneste de maser om er mobilitet så hei, her er jeg, ute og går helt av meg selv! Jeg blir helt utslitt av å gå så langt så jeg må bare bli liggende i sengen en stund etterpå. Naboen sover igjen, men telefonen hennes ringer i et så det er ikke så lett å slappe av, og dørene på utsiden går meg på nervene og det er konstant flying i gangene. Den evige skravlingen under vaktskifte er nok hakket verre enn selve dørene.

Kvelden kommer, men det er umulig å sove. Naboen puster og snorker, når hu ikke puster og snakker og min indre seriemorder, som den siste uken har prøvd hardt å slippe løs begynner å miste fatningen helt. Jeg er så ute av meg at jeg veit nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Naboen har på leselampen sin, som også lyser opp min side. Vi har jo bare skillevegger i mellom oss så det er ikke sånn at lyset ikke sprer seg i rommet! Jeg hører at hu legger seg til rette, men hu skrur fremdeles ikke av lyset. Kort tid etterpå begynner den forferdelige snorkingen. Jeg er som nevnt i tidligere ikke direkte plaget med snorking, men når du har røyket i “350” år så er det ikke lenger vanlig snorking!

Tiden går og snorkingen og pustingen blir verre! Lyset er fremdeles på og hjernen min har sine egne tanker; det er ikke hyggelige tanker! Jeg drar dynen over hodet og legger meg med ryggen til i håp om å få sove. Døren er åpen så det er noe lys der i fra også, og en del flying i gangene – det er mange som drar i snoren selv om natten. Siden det er såpass mye lyder overalt og jeg ligger med dynen over hodet får jeg ikke med meg at en sykepleier er innom på runden sin. De kommer aldri helt inn til meg, de stopper ved skilleveggen og snu, så jeg rakk akkurat ikke å be han om å skru av lyset til naboen! Jeg ville jo ikke skrike heller, selv om min indre seriemorder var klar for enda verre ting!

Når klokken var 3 på natten orker jeg ikke mer! Da dro jeg i snoren kun for å be sykepleieren om å skru av lyset! At ikke de kan tenke den tanken selv når de går runden sin? Hvem i alle dager sover med lyset på? Og i så fall, ikke legg de sammen med noen som helst vil ha det mørk 24 timer i døgnet! Natten er forferdelig, for å si det mildt. Det er bare noen få timer til de kommer for å vekke deg for å ta målinger og du skal helst være opplagt til å være på beina så mye som mulig. Jeg veit ikke hva som er verst akkurat nå, min indre seriemorder, eller det å være ekstremt introvert. Jeg er forbi stadiet “sammenbrudd”, nå er det bare “massemord” som står i hodet mitt – dramatisk much.

Fortsettelse følger…

ELEVELE

#operasjon #helsevesen #hjerneoperasjon #helse