HJERNEOPERASJON #DAG 8

Det finnes ingen grunn til å holde meg her! 

Jeg syns det er rart, når pasienten føler seg frisk nok til å dra hjem og legene ikke lenger har en god grunn, eller forklaring i det hele tatt på hvorfor de mener at man ikke kan dra hjem, når det ligger pasienter ute i gangene som trenger rommet mer enn andre? Er det ikke bedre å få de “friske” hjem slik at de som fremdeles har behov for å bli kan få et rom? Nå greide ikke jeg å finne noe særlig ro på rommet, men jeg mener uansett at jeg hadde det 10 ganger bedre inne på rommet enn ute i gangen. Gjør raskere plass til de som faktisk trenger det når det ikke lenger er noen grunn for at sånne som “meg” skal bli der.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

#DAG 8 – JEG HAR RØMT OG JEG NEKTER Å GÅ TILBAKE! 

Etter målinger og frokost er jeg så lei! Naboen i rommet er i ferd med å få frem en side i meg jeg absolutt ikke liker. Det er ikke hennes skyld, hu er sikkert ikke mer plagsom for meg enn jeg helt sikkert er for noen andre. Men hele dette sykehusoppholdet er i ferd med å knekke hele meg, jeg veit ikke hvor lenge jeg orker mer! Jeg spør om å få dra hjem, men det er akkurat som at sykepleierne og legene unngår spørsmålet. Jeg får ingen god grunn på hvorfor jeg ikke kan dra hjem. Kirurgen sa 3-5 dager, og han sa også på dag 3 (i følge leger dag 2 siden operasjonsdagen tydeligvis ikke teller, men jeg teller den!) at jeg var i mye bedre form enn mange andre personer med hjerneoperasjon.

Vi er nå på dag 8 og fremdeles vil de ikke la meg dra. Fysioterapeuten kommer innom meg og begynner å snakke om at jeg eventuelt kan bli sendt til Halden, men på “korttidsopphold”. Altså et nytt “behandlingssted”, beregnet for noen dager. Nei! Jeg har ikke behov for å komme på et nytt behandlingssted, jeg har behov for å komme hjem! Hjem til min egen seng, med gardinene dratt for vinduet og lyset av, uten en eneste lyd i rommet, annet enn min egen og Jussi-Pussi sin pusting. Jeg har hodepine! Det er mye bedre å ligge hjemme i et rolig miljø med hodepine enn å ligge på et masete sykehus med konstant leven rundt deg med hodepine. Jeg greier utmerket fint å ta paracet hjemme!

Etter litt frem og tilbake gikk hu med på at jeg ikke trengte korttidsopphold, men at legen bestemmer når jeg får dra hjem. Klokken er 11.45, det er ingen som har vært og ryddet bort frokosten som blei servert rundt kl. 8 på morgenen og tårnet med alle disse “shotteglassene” de serverer paracet i begynner å bli ganske høyt. Glassene som blei servert med kveldsmaten dagen før står der fremdeles også. Ikke får jeg dra hjem, men de gidder ikke lenger å rydde bort på plassen min. Hadde jeg vært stabil nok til å gå med frie hender skulle jeg mer enn gjerne både hentet maten og medisinen og ryddet etter meg selv, men det er ikke slik det fungerer på et sykehus.

Jeg er lei så jeg bestemmer meg helt seriøst for å rømme hele avdelingen. Lunsjen skal bli servert om ca. 15 minutter, men jeg har ingen planer om å være der når den blir servert. Jeg kaver meg opp på beina og får med meg mobilen min. Gir naboen et “blikk” når jeg går forbi – litt sånn; du har ikke sett meg, hysj!” – og åpner døren forsiktig. Når jeg ser at det ikke er noen ansatte ute i gangen klistrer jeg meg til veggen og begynner å løpe. I hodet mitt løper jeg, i virkeligheten er jeg så “dopet” at jeg nesten ikke får med meg beina. Hodet er såpass surrete at jeg har en “promille” (det er den beste forklaringen jeg har) på 3, det er derfor det er vanskelig å gå.

Jeg kommer ikke mange skrittene før jeg oppdager at det er et personalrom på andre siden gangen med 2 ansatte. Begge sitter med ryggen til så jeg trykker febrilsk på døråpneren og løper så fort jeg kan. Igjen, i hodet mitt løper jeg, i virkeligheten krabber en baby raskere. Jeg løper og løper til jeg finner en sittegruppe og der plasserer jeg meg og har ingen planer om å komme tilbake før de sier at jeg kan pakke tingene mine og dra hjem. Denne plassen er så bråkete med heisen like i nærheten, en trapp med en dør som ikke har dørstopper så den smeller så høyt at jeg er sikkert på at hodet skal eksplodere, men jeg nekter å gå tilbake så jeg blir sittende.

Jeg har sittet der kanskje i en time når den kjekke legen plutselig kommer forbi. Han sier at det er så fint å se at jeg har kommet meg opp på beina. Og jeg forteller han, med den mest oppgitte og nesten helt på gråten stemmen jeg har at jeg har rømt og at jeg nekter å komme tilbake før jeg får reise hjem og at jeg ikke skjønner hvorfor jeg ikke kan dra hjem når det er mye bedre å ligge hjemme med hodepine enn å ligge i dette forferdelige maset dag inn og dag ut og bare føle at alt blir mye verre. Han responderer med; “Du har rømt, sier du? Du veit at rommet ditt er 5 meter den veien?” mens han peker rundt hjørnet fra hvor jeg sitter. Vel, jeg nekter uansett å gå tilbake! Han var ellers enig i at hjemme alltid er best.

Men han var ikke legen min i dag så det var ikke han sin avgjørelse. Jeg nektet å gå tilbake til rommet mitt, selv om det uten tvil var en roligere plass enn her, men en prinsippsak er en prinsippsak, jeg nekter! Kristoffer kom på besøk tidligere denne dagen så jeg sa han kunne finne meg i gangen et sted. Når han kom hadde jeg sitter der i 2 timer og 15 minutter, jeg var så sliten på dette tidspunktet at jeg nesten ikke greide å sitte oppreist og det var like før jeg kollapset. Etter 15 minutter tvinger han meg nærest inn igjen, og det var vel i grunn helt innafor. På plassen min sto fremdeles tårnet med “shotteglass”, frokosten var ikke tatt bort, men det sto en ny paracet og ventet på meg.

Ok, så det er ingen som bryr seg om hvor jeg er, eller at jeg får i meg medisinene mine. De har sluttet å rydde bort på plassen min. Hvorfor får jeg ikke dra hjem? Jeg skjønner seriøst ikke greia! Kristoffer drar hjem når middagen blir servert, jeg spiser noen få tygger og blir liggende i sengen resten av dagen! Heldigvis for meg måtte de rydde plassen min for å få plass til middagen. Det begynte å blir ganske så “griste”. De greide å rydde bort middagen ganske rask også, thank you very much! Kvelden kom og naboen sovnet ganske så tidlig, med lyset på, så klart. Jeg prøvde å holde meg selv opptatt med en kortstokk for og ikke irritere meg over alle lydene fra naboen, men det er lettere sagt enn gjort.

De kommer med medisiner for siste runde, men naboen sovner ganske kort tid etter, uten å skru av lyset sitt! Altså, er det mulig å bare ta bittelitt hensyn? Hu våkner igjen like etter midnatt, går på do, kommer tilbake for å spise nøtter (eller hva pokker det var, bråket noe jævlig gjordet det i alle fall), for så å legge seg til å sove igjen uten å skru av lyset! Det var like før jeg bare skreik på henne, men jeg er ikke sånn! Min indre seriemorder er verre! På dette tidspunktet var jeg så totalt ødelagt av alt sammen at jeg faktisk begynte å tenke på om fengsel kunne være bedre enn sykehus. Så ille var det faktisk! Ok, eneste grunnen til at jeg ikke er seriemorder er fordi jeg er livredd lik!

Men på dette tidspunktet vurderte jeg faktisk fengsel. Jeg tok meg selv i å tenke om det er noen særlig forskjell på en død kropp og en kropp som sover, bortsett fra at den forferdelige røyke-snorkingen og røyke-pustingen blei stille. Og så blei jeg brått litt usikker på om man fikk rom aleine i fengsel, eller om jeg var like langt og satte meg selv i en situasjon der det tok enda lenger tid før jeg kom meg hjem. Ok, jeg veit at dette høres sykt ut, men tankene er helt reelle – jeg var totalt ødelagt på dette tidspunktet. I et desperat forsøk på og ikke ta livet av noen fisket jeg frem hørepluppene fra jakken, fant frem Taylor Swift på Spotify og skrudde opp lyden akkurat høyt nok til at jeg ikke hørte noe annet!

Var det godt for hjernen med musikk rett på øret? Nei. Var det verdt det? Ja! Jeg visste at nattrunden var rundt kl. 01, så jeg skrudde av musikken like før for å være sikker på at jeg skulle få gitt beskjed til sykepleieren om at han må skru av det lyset, nå! Jeg føler liksom ikke at jeg kan gå over til henne å gjøre det selv. Jeg kunne sikkert ha snakket med henne i løpet av dagen og spurt om hu kunne skru av når hu likevel la seg for å sove, men det var ikke sånn at vi var våkne samtidig og vi sa ikke en gang hei til hverandre. Første dagen på det rommet beklaget hu seg for at det hadde vært mye telefoner, men utenom det var vi fremmede for hverandre, akkurat slik jeg vil ha det!

Resten av natten var så som så. Lyset var i det miste av og jeg fikk de til å lukke døren slik at støyet fra gangen blei litt mindre. Men jeg er seriøst helt utslitt og jeg bruker mer energi enn jeg har på og ikke ta livet av noen. Jeg veit i grunn ikke mer hva jeg skal si. Det er dag 8 (mandag til mandag) og ingen sier noe om når jeg kan dra hjem. Jeg kunne jo sikkert bare ha pakket tingene mine, fjernet den kanylen jeg hadde i hånden og dratt hjem uten å si noe – de hadde sikkert ikke merket at jeg ikke var der før det hadde gått et døgn likevel. Men jeg er jo “lydig”, så jeg venter på godkjenning til å få dra, og jeg må jo ha sykemelding og medisiner med meg hjem. Alt er bare tungt.

Fortsettelse følger…

ELEVELE

#operasjon #helse #hjerneoperasjon #helsevesen