Jeg veit jo at jeg er heldig, på en måte.
Vi er heldige som bor i Norge, med “gratis” helsevesen og alt det der. Jeg har vært på Rikshospitalet og fått en hjerneoperasjon, jeg har blitt transportert fra et sykehus til et annet og jeg har ligget her i alt for mange dager med mat servert 4 ganger om dagen. Og det eneste jeg har betalt (se bort i fra skatten som trekkes fra lønnen hver eneste måned) er parkering når jeg blei skrevet inn på Riksen (var i og for seg ikke jeg som betalte parkering den dagen), og en og annen parkering og egenandel på noen få hundrelapper ved kontroller før selve operasjonen. Vi er heldige sånn, det skal sies. Men det er også mye dårlige rutiner og alt for dårlig tilbud i helsevesenet vårt, det må også sies, kanskje spesielt i psykriatien, det er jo dessverre et kapitelI for seg selv. I forhold til mange andre sine opplevelser i møte med helsevesenet har jeg svært lite jeg egentlig kan klage på.
#DAG 9 – JEG SKAL HJEM OM DET SÅ ER DET SISTE JEG GJØR!
I dag er jeg sur før dagen begynner. Jeg er egentlig ikke sur, jeg er sliten, eller mer utslitt, oppgitt og frustrert. Jeg vil hjem, jeg orker ikke mer. Så jeg er sur, humøret er i alle fall langt i fra på topp. Jeg sier uansett “takk” når sykepleieren har gjort seg ferdig med målingene, såpass hyggelig er jeg, alltid. De kommer tilbake for å spørre om jeg vil ha frokost og det takket jeg pent nei til og dro dynen over hodet. “Ok” sa de bare og gikk. Så vi har kommet dit at de ikke lenger bryr seg om om jeg spiser eller ikke. Kjekt å vite for da kan de umulig ha flere unnskyldninger til å ikke la meg dra hjem! Jeg blir liggende i sengen med dynen over hodet til de kort tid etterpå kom med medisinene mine.
Sykepleieren sier at jeg bare må gi beskjed hvis det skulle være noe mer så jeg svarer med at hu kan gå å be de fikse sykemeldingen min for nå skal jeg hjem! Hu blei litt overrasket og spurte om jeg mente det. “Ja, jeg skal hjem i dag om det så er det siste jeg gjør, så bare be legen fikse den sykemeldingen så jeg kan dra snart”. Hu sa hu skulle sjekke det opp og en halv time seinere kommer tegneseriefigur-legen inn til meg og spør om jeg vil hjem. Absolutt, jeg har villet hjem siden torsdag! Han bekrefter at jeg kan dra hjem, at fysioterapeuten hadde bekreftet etter forrige møte med meg at jeg kunne dra hjem. Seriøst? Etter forrige møte? Hvorfor fikk jeg ikke dra hjem i går da?
Han svarte ikke på spørsmålet, han sa bare at han skulle fikse sykemeldingen med en gang så jeg kunne bare dra når jeg ønsket. Altså, jeg var superhappy med å få dra hjem, men jeg blir bare så sykt oppgitt over hvor jævlig “rotete” alt blir gjort. Eller ikke gjort! Jeg ringer Kristoffer og spør hvor fort han kan hente meg. Jeg rekker å ta en nødvendig dusj og får på meg mine egne klær. Drar i snoren så sykepleieren kan fjerne kanylen i hånden og så sitter jeg bare å venter på å bli hentet! På vei ut får jeg med meg nødvendig medisin frem til jeg skal få resept av fastlegen. Turen hjem føles uendelig lang, men solen skinte og selv om hodet trudde den var på en karusell var jeg meget fornøyd!
Vel hjemme plasserte jeg meg godt i sengen og der blei jeg sånn ca resten av dagen. Kirurgen sa minst mulig skjermtid på en god stund, men etter 9 forferdelige dager på sykehus med en klokke som det eneste å se på, måtte jeg akklimatisere meg selv (ok, sikkert ikke riktig ord å bruke, men la gå) så jeg brukte noen dager på å bare ligge å stirre på tv all min våkentid. Ha ha. Snakk om å være ute av seg. Det er ikke farlig, eller noe å se på tv, jeg blir bare sliten av det – hjernen skal ha så mye ro som mulig – så det verste som kan skje er at det tar lenger tid før jeg kommer tilbake på jobb. Kirurgen sa i alle fall 3 måneder sykemelding og så en vurdering etter det.
Litt tv-titting den første tiden utgjør nok ikke så stort forskjell på dette tidspunktet. Jeg har nå vært hjemme i 14 dager og har mindre skjermtid nå, noen dager mindre enn andre, men jeg blir fremdeles veldig sliten i hodet, så det begrenser seg selv. Jeg er fremdeles surrete i hodet så jeg er veldig begrenset. Jeg kan ikke gå mange meterne før jeg “kreperer” og jeg kan absolutt ikke kjøre bil, ordene i ei bok “hopper og spretter” så jeg kjeder meg mye. Da er det lett å bare ligge på sofaen og ha på tv, eller bare scrolle litt på mobilen. Disse innleggene mine de siste 9 dagene har vært tunge å skrive, men det går bedre og bedre det også. Nå har jeg i alle fall all verdens tid til å skrive. Ha ha.Vi får se hvor lenge det varer.
Takk for at du hat fulgt med så langt <3
ELEVELE
#operasjon #helsevesen #hjerneoperasjon #helse
skjønner att det er lange dager på sykehus ,men etter en så stor opperasjon så var det nok nødvendig ,det går sakte fremover og jeg ønsker deg masse god bedring videre
Hadde de gjort det de skulle for at jeg skulle ha det best mulig på sykehuset, så hadde det vært greit, men når du ikke får medisinene dine, fordi de glemmer det gang på gang, da kan jeg heller ligge hjemme og huske mine egne medisiner 🙂 Så så nødvendig var det strengt talt ikke. Det viktigste var at jeg var mobil, for å unngå blodpropp, men de gjorde jo ingenting for å sørge for at jeg hadde muligheten til å være mobil. Da er det mye lettere å ta seg en rusletur i hagen og rundt i hjemmet når du faktisk har tatt medisinene dine før hodet verker og du har fått hvilt nok til å faktisk ha energi til det 🙂 Men det går stadig fremover nå, så jeg gleder meg til jeg er ordentlig på “plass” igjen – altså kunne gå tur med hunden og kjøre bil 🙂 Jeg er på en måte stuck 😛 Ha ha
Koselig at du stikker innom Bunny du som ikke skal ha så mye skjermtid 🥰🐰
Så klart! <3 Du er jo artig og jeg trenger det i disse kjedsomme dagene 😉
Å så godt at du kom deg hjem! Klart det blir kjedelig når ikke hode og kropp er “på plass” ennå! En klem til deg <3
Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd hadde jeg ikke fått dratt hjem den dagen :O
dette er tøft å lese! Jeg ønsker deg masse god bedring!
Tusen takk <3
Så absolutt godt å komme hjem til eget hus, seng og rutiner, når det er tiden for det. Og når man er trygg på at det er innafor.
Så er det tiden og veien… Masse god bedring fremover – også er det det med å ikke forhaste seg på noen måte – om det går 🙂
Hadde de hatt sine rutiner på plass så hadde jeg fint kunne dra hjem på torsdag/fredag uten problemer. Men siden de ikke greide å medisinere riktig trudde de vel at jeg var sykere enn jeg var og skulle da holde på meg, uten følge meg opp mer ab den grunn… Kun én gang på de 9 dagene var det en “sykepleier” som kom med en preikestol for at jeg skulle opp å gå. Én gang! Og da forventet de at jeg helst skulle opp å gå 3 ganger om dagen, men hvis de likevel ikke trenger å se at jeg er oppe å gå så kan jeg jo like gjerne være hjemme – der må jeg jo på beina uansett, ingen som serverer meg mat på sengen der og jeg har ikke toalett verken på soverommet, eller i stuen 😛 Tusen takk <3 Det går stadig fremover 😀
Du verden. Jaggu satte du spor i systemet. Jeg lurer på hva som ble loggført. «Hun ville hjem, og dit dro hun?». Masse gode tanker og ønsker om god bedring. 🤗
Ha ha – jeg er litt spent på om de blei glade for at jeg dro, eller om de faktisk savnet meg litt i ettertid 😛 Tusen takk <3
Det har vært tøffe tak du har vært igjennom, sterkt å lese. Kan godt forstå det var deilig å komme hjem. Vet hvor slitsomt det er på sykehus, og hvor lite ro en får til virkelig å sove og slappe godt av som du trengte etter en slik operasjon.
Det er dårlig at medisiner glemmes og at du ikke fikk beskjed om å dra hjem når det var sagt tidligere.
Skjønner ikke helt sånt jeg, selv om jeg vet at de har det travelt både sykepleiere og leger.
Fortsatt god bedring og hvile! Klem <3
Håper jeg aldri trenger å være på et sykehus igjen <3 Ja,d e er fryktelig travle, det er det ingen tvil om, men desto færre pasienter de sender hjem, desto flere pasienter må de passe på og desto travlere blir det – de burde ansatte en som kun har ansvar for å sende folk hjem 😛 ha ha