HJERNEOPERASJON #DAG 2

Ikke gå på trynet!

Det var et lite slag i trynet når det gikk opp for meg at jeg måtte bli på sykehuset én dag lenger enn jeg hadde tenkt. Kirurgen hadde på forhånd sagt 3-5 dager, 1-2 dager på Rikshospitalet og så skulle de flytte meg 2-3 dager på Kalnes. I mitt hode skulle jeg da hjem på onsdag, såpass fin i formen er jeg garantert at jeg kan dra hjem på dag 3! Ingen fortalte meg at operasjonsdagen ikke telles og at de 3-5 dagene derfor begynner fra tirsdagen! Men ok, jeg kan dra hjem på torsdag! Torsdag må det bli! Alt man skal lære her altså – operasjonsdagen = dag 0.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

#DAG 2 – PÅ TIDE Å GÅ, RIKSHOSPITALET

Blodtrykksmåling, blodprøver, temperaturmåling og alt det der pågår jevnt gjennom hele dagen og natten. Alt er fint hver gang. Like før kl. 8 kommer en sykepleier for å spørre hvordan det går med kvalmen. Kvalmen er ok, så lenge jeg ikke beveger så mye på øynene, og i alle fall holder hodet helt i ro. Jeg ligger fremdeles med maks dose på kvalmestillende, så det hjelper jo. Men legen hadde sagt at hu ikke ville at jeg skulle få mer kvalmestillende fra kl. 8 så sykepleieren måtte dessverre skru den av. Jeg lå koblet til kateter, ledinger og kanyler – 2 i armen og 3 i beina – så det er ikke sånn at jeg kommer meg noe sted uansett, så det går sikkert fint bare jeg ikke beveger på hodet.

Frokosten blir servert, jeg var ikke sulten, men jeg sa jeg kunne prøve å spise en skive med smør og litt agurk. De hadde ikke noe pålegg jeg likte, men jeg elsker smør så null problemer for meg. Jeg tar en tygge av den ene agurkskiven og bare nope, dette får jeg ikke ned. Kvalmen satt helt oppe i halsen. Kirurgen min tittet plutselig innom for å se hvordan det gikk med meg, så jeg fikk skrytt av meg selv at jeg hadde spist en hel halv agurkskive. Han var ikke imponert og sa jeg måtte spise mer og at det ville hjelpe på kvalmen. Ikke enig! Jeg trykket i meg en hel agurkskive mens han var der – jeg er jo lydig, liksom. Med en gang jeg hørte han var ute av døren kastet jeg meg over spyposen.

Nå veit ikke jeg forskjell på sykepleiere, hjelpepleiere og alle andre der inne og jeg husker ikke hvem som er hvem, men jeg husker at nesten alle sammen het Silje. Jeg tuller ikke! For enkelthetens skyld bruker jeg bare “sykepleier” på alle. Sykepleieren kommer og sier at jeg snart skal på en ny CT for å sjekke at alt er bra etter operasjonen, og lurte på om jeg ville ha en klut så jeg kunne vaske meg litt og få nye klær. Jeg våknet jo opp uten truse og den skjorten var ikke så lang at den dekket alt alltid, så jeg takket ikke nei til det. Jeg trengte absolutt en vask. Jeg hadde størknet blod i hodet og pannen, etter nåler de hadde satt rundt omkring for å tracke de andre nervene under operasjonen, og jeg luktet generelt ikke blomster.

Det også blei for mye bevegelse for meg så jeg måtte igjen kaste meg over spyposen. Sykepleieren kom og hjalp meg med å kle på meg og skulle koble meg fra alle disse kanylene så jeg kunne bli trillet videre på CT. Det blei alt for mye bevegelse på meg igjen så jeg måtte bare kaste meg over spyposen. Jævla narkose altså, ha ha. Jeg sloknet på tre sekunder etterpå og blei vekket når portøren kom for å trille meg til CT. Fremdeles var jeg koblet til kateteret, noe jeg syns var litt kleint, for å være ærlig. Sykepleieren kom løpende med kvalmestillende hu sprøytet inn i kanylen i hånden, bare sånn at jeg forhåpentligvis ikke skulle spy ned hele CT-rommet. Det gikk heldigvis fint!

Jeg blei trillet tilbake på oppvåkningsrommet i vente på CT-resultatet. Den kom tilbake helt fin så de kunne da fjerne kateteret – endelig – og flytte meg inn på et vanlig rom. Der var vi 4 stk og det var her jeg begynte å tvile på om jeg faktisk var på riktig sted. Ved siden av meg var det en godt voksen dame fra et sted oppe i nord, hu hadde fått fikset på høreapparatet sitt og hu trengte mye hjelp til opplæring på den og hu snakket mye i telefonen. Foran henne lå det ei i fra Somalia som også snakket mye i telefonen og som hadde en del besøk – jeg trur ikke hu egentlig snakket noe høyere enn andre, men fordi man ikke forstår språket så blir det ganske intenst når man selv ligger der og helst ikke vil ha en eneste lyd rundt seg.

Foran meg var det er dame fra Oslo-området som også snakket mye i telefonen. Hjelpes. Jeg fikk omsider tilbake alle eiendelene mine og fikk sjekket telefonen. Klokken var vel rundt kl. 16. De 3 andre på rommet var endelig stille så jeg tenkte det var min tur til å bare ta en rask telefon til Kristoffer, bare for å fortelle at jeg var i live. Vi har kun slike “gardiner” i mellom oss, så det er jo lytt, så jeg prøver å ta hensyn til de andre så jeg hvisker så stille jeg bare kan. Etter noen få minutter skulle plutselig alle 3 snakke i telefonen de også og de snakket jo så høyt at jeg hørte verken meg selv, eller Kristoffer så jeg måtte bare legge på, helt utslitt. Etter en stund kom jeg på at jeg hadde fått beskjed om at jeg måtte gå på toalettet.

Det er visst viktig etter at man har hatt kateter at man må ta ultralyd av blæren for å sjekke at man greier å tømme den selv. Så for å slippe maset fra de andre på rommet tok jeg meg en tur på do, som var ut i gangen og ca. 6 meter lenger ned i gangen. Jessda, det var her jeg skulle ut å gå for første gang etter operasjonen og det var da jeg lærte hva det vil si å ha 3 i promille! Det føles ut som at hele hjernen er løs inne i hodet og tar en salto, eller tre ved minste lille bevegelse. Synet er helt på bærtur og jeg blir kvalm og bare sjangler bortover. Jeg må kave meg bortover langs veggen for å greie å holde balansen. Men jeg greide det, fikk kavet meg langs veggen tilbake på rommet og dratt i snoren – for første gang.

Faktisk dro jeg snoren ut av veggen, så ivrig var jeg. Sykepleieren kom som avtalt med ultralydmaskinen og alt var fint. Jeg var fremdeles helt utslitt etter narkosen og operasjonen, men med 3 skravlebøtter på rommet var det umulig å sove. Hver gang jeg duppet av våknet jeg av en ny telefonsamtale fra en av de andre, eller at de dro i snoren for å ha en laaaaaang avhandling om et, eller annet. Jeg holdt på å bli sprø. Kvalmen gjorde så jeg ikke fikk spist verken lunsj, middag, eller kveldsmat, men jeg fikk drukket litt sånn næringsjuice som de hadde. Helt utslitt uten muligheten for å få sove trudde jeg det skulle endre seg når hu ene dro i snoren og hadde tidenes lengste avhandling for å spørre om hu kunne få sovetabletter.

Jeg lå for meg selv og bare krysset fingrene for at de skulle si ja! Sykepleieren sa selvsagt ja og da ville de to andre også ha og jeg jublet innvendig og bare krysset fingrene for at alle 3 skulle få sovetablettene samtidig så jeg kunne få litt stillhet jeg også. Jeg har aldri i mitt liv tatt sovetablett og har ingen planer om å begynne med det nå heller så jeg takket pent nei. I tillegg greide jeg ikke på dette tidspunktet å kjenne når jeg faktisk måtte tisse, så jeg var redd jeg skulle tisse på meg, selv uten sovetablett. Leggetiden kom, de tre andre fikk sovetablett og jeg bare lå å ventet på at stillheten skulle slå inn på rommet. Det er fremdeles mye lyder fra ute i gangen og slik, men det hjelper at det er stille på rommet.

Men det er her galskapen begynner og jeg er plutselig overbevist om at jeg har blitt lurt, at jeg mot min viten og vilje har blitt skrevet inn på et galehus! Alle 3 sovner og alle 3 snorker – så høyt at jeg veit ikke hvor jeg skal gjøre av meg! Og de snorker ikke i kor, nei, de snorker om hverandre så det er konstant snorking uten pause what so ever! Jeg er i utgangspunktet ikke plaget med snorking, men jeg er utslitt, “dritings” og helt ut av meg, så alt oppleves som tusen ganger verre enn vanlig. Plutselig begynner hu ene å snakke i søvne og trur dere pokker ta meg ikke at de 2 andre begynner å svare henne?! Så nå er det ikke bare snorking, de ligger å skravler i tillegg, gjennom hele natten!

Det blir ikke mye søvn på meg, verken på dagtid, eller natten. Man blir også vekket for å sjekke blodtrykk og temperatur og man våkner gjerne av sykepleierne som er innom rommet flere ganger i løpet av natten for å sjekke at alle har det bra. Man føler seg veldig ivaretatt, men man kjenner også på den frustrasjonen over og ikke få sove når hele kroppen egentlig bare skriker etter hvile. Jeg er fremdeles såpass “dritings” og trøtt at hjernen egentlig bare vil sovne og aldri våkne igjen. Men jeg er også veldig glad for at jeg er helt smertefri. Sykepleierne kommer løpende med smertestillende nøyaktig på klokkeslettet de skal. Kirurgen har sagt at jeg skal være 100% smertefri, og det er jeg, heldigvis!

Fortsettelse følger…

ELEVELE

#operasjon #helse #hjerneoperasjon #helsevesen