HJERNEOPERASJON #DAG 1

Alt jeg har lært! 

Jeg har skjønt at jeg har vært alt for lite engasjert i min egen operasjon før selve operasjonen. Jeg har ofte en slik “jeg skjønner uansett ikke hva dere snakker om, men jeg stoler på at dere kan jobben deres-holdning” når det kommer til meg selv. Det er ikke så nøye, bare gjør det dere må så blir det helt sikkert bra. Jeg hadde en sånn siste “oppfølgingstime” på Rikshospitalet uken før operasjon hvor jeg skulle snakke med sykepleier, en lege av noe slag, kirurgen og anestesilege, samt ta noen siste prøver og undersøkelser. Kirurgen hadde ikke tid til meg da han hadde pasient på operasjonsbordet, så han fikk jeg sånn ca 4 minutter med før han bokstavelig talt løp ut av rommet og det eneste jeg fikk med meg var at jeg skulle få et hull i hjernen. Kristoffer rakk akkurat ikke denne timen så når jeg skulle gjengi alt kirurgen sa, som ikke akkurat var mye på 4 minutter, så husket jeg kun “hull i hjernen” og at jeg skal ha så lite skjermtid som overhode mulig (der røyk planen min om å runde Netflix). Han blei ikke beroliget, for å si det sånn. Til info har jeg hatt møte med kirurgen på et tidligere tidspunkt, så jeg visste jo sånn ca hva han skulle gjøre så jeg hadde ikke så mange spørsmål, sånn egentlig. Det var det Kristoffer som hadde, men han rakk det som sagt akkurat ikke (det var min skyld).

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

#DAG 1 – OPERASJONSDAGEN, RIKSHOSPITALET

Jeg hadde møtetid på Rikshospitalet kl. 06.30 mandag 19. august. For en gang skyld var vi tidlig ute, så vi var der ca. kl. 06. Jeg gjorde meg klar til operasjon og blei trillet inn på operasjonssalen ganske nøyaktig kl. 08. Det blei stilt sånn ca 100 spørsmål og det var mye informasjon. De rakk å si at; “bare så du veit det så kommer du til å våkne opp med et kateter”, og jeg rakk akkurat å tenke; “hva i alle dager er et kateter?”. Og så var det på med maske for å fylle lungene med luft før narkosen.

Anestesilegen sier at de nå har gitt meg medisiner og lurer på om jeg kan kjenne at jeg har fått medisiner? Så jeg spør han om hvordan i alle dager det føles ut når man har fått medisiner og hva skal jeg eventuelt kjenne etter på? Han lurer på om jeg ikke kjenner, eller merker noen ting? Og jeg bare; Vel, dere tok jo brillene mine for noen minutter siden, men synet mitt er nok litt dårligere enn vanlig nå. Ok, da virker nok medisinene, sier han. Ja, rakk jeg å si før jeg sovnet. Medisiner? Kunne han ikke bare ha sagt at de hadde skrudd på narkosen så jeg skjønte hva han mente?

Jeg hadde i forkant fått beskjed om at operasjonen tok ca. 1.5 timer og at de skulle vekke meg inne på operasjonsbordet før de skulle trille meg inn på oppvåkningsrommet før jeg skulle bli trillet videre inn på et vanlig rom hvor jeg kunne ta i mot besøk. Kristoffer og svigermor skulle besøke meg før de dro hjem igjen. Jeg husker at jeg blei vekket og at det var skriking absolutt overalt! Jeg trudde de hadde tatt en skikkelig dårlig spøk på meg og trillet meg inn på fødeavdelingen før de vekket meg. Mest sannsynlig har jeg etter at de vekket meg inne på operasjonssalen sovnet like fort igjen og drømt om alle disse ungene som skreik overalt. Det gir mer mening enn at jeg var på fødeavdelingen.

Og så begynner det evige “maset”. Jeg blir vekket igjen og igjen og igjen og igjen og igjen, gjennom hele dagen og natten. De lurer på om jeg veit hvor jeg er og hva jeg heter. På dette tidspunktet er jeg så “dopet” etter narkosen at jeg kun greier å holde meg våken i maks 1 minutt om gangen, og alt jeg vil er bare å sove, i ro, uten at noen vekker meg hvert femtende minutt. Jeg har ikke peil på hvor mye klokken er, men Kristoffer og svigermor sitter ute i gangen og venter på at jeg skal våkne så de kan besøke meg. Det er i utgangspunktet ikke lov med besøk på oppvåkningsrommet, men det er tydelig at jeg ikke kommer til å våkne på lenge, så Kristoffer får komme inn bare for å se meg før de drar hjem igjen. Jeg kan såvidt huske at jeg fikk gløttet på øynene i 3 sekunder når han var der før jeg var borte igjen.

Jeg veit ikke hvor mye klokken var når jeg kunne holde meg våken i nesten 10 minutter om gangen, men det begynte å mørkne ute. Det var også da jeg lærte hva et kateter er! Ha ha, snakk om å følge med i timen. Kateter er noe av det merkeligste jeg har vært med om. Liksom, jeg kjente aldri at jeg måtte tisse, men jeg kjente at jeg tisset, så jeg trudde mange ganger når jeg var våken at jeg faktisk tisset på meg, før jeg husket at jeg hadde et kateter. Hjernen er så absolutt ikke med det første døgnet. Og det var også her jeg merket kvalmen etter narkosen. Etter at jeg hadde spydd 3 ganger på ganske kort tid bestemte de seg for å øke den kvalmestillende jeg hadde på drypp til maks dose. Jeg spøy jo bare jeg beveget på hodet, så det var like greit.

Jeg hadde seriøst verdens beste sykepleier, eller hva han nå var, han som hadde ansvaret for meg og flere på det rommet. Han var så rolig og behagelig i måten han var på og snakket, så jeg følte meg veldig ivaretatt. Og så holdt han håret mitt mens jeg spøy, altså, hallo! Jeg blei veldig lei meg når vakten hans plutselig var over og han skulle hjem, men absolutt alle ansatte på den avdelingen var hyggelige og flinke, så det var en fin opplevelse sånn sett. Jeg veit ikke nøyaktig, men jeg trur vi var 5 pasienter inne på det rommet og noen var mer “krevende” enn andre, og flere skulle flyttes og nye kom inn så det var litt slitsomt til tider, men sånn er det jo.

Natten var lang, jeg sov og var våken om hverandre og jeg trudde jeg skulle tørste ihjel etter å ha fastet i et døgn allerede. Noen ganger våknet jeg av at det rykket i underlivet. Seriøst, er det nødvendig å dra så mye i den slangen når de skal tømme urinposen? Den sitter liksom fast i meg. Ja ja, jeg har lært mye nytt på den korte tiden jeg har vært våken dette døgnet. Det mest slitsomme var nok det å bli vekket hele tiden. Blodtrykksmåling, blodprøver, påfyll av smertestillende, antibiotikakurer, og bare det å spørre hva jeg heter og hvor jeg er. Jeg skjønner at det er nødvendig, men det er slitsomt når hodet bare vil “hvile i fred”.

Operasjonen jeg har hatt heter “Mikrovaskulær dekompresjon”, men mitt problem var balansenerven og ikke denne nerven som forårsaker spasmer og smerter i ansiktet, som er en mye mer vanlig operasjon. Kirurgen har kun operert ca. 10-12 stk, inkl. meg, i hele sin karriere (han er godt voksen) med dette problemet, men flere hundre med det andre og mer vanlige problemet. Om operasjonen er vellykket veit vi ikke enda. Det gjenstår å se.

Fortsettelse følger….

ELEVELE

#operasjon #helse #hjerneoperasjon #helsevesen