Noen ganger er det greit å la fortid være fortid.
For rundt 8 år siden sa det helt stopp mellom meg og den gang bestevenninnen min. Jeg skal ikke gå inn på hva som skjedde, for det har ikke så mye å si nå lenger. Vi var svært like på mange områder, men også svært ulike. Med alt som skjedde den gang, folk rundt og at vi var ulike bare gjorde at det sa stopp.
Vi kranglet aldri i ettertid. Vi bare sluttet å være venner og vi sluttet helt å snakke med hverandre. Vi hadde en del felles venner, men det spilte ingen rolle, siden jeg kort tid etterpå flyttet. Vi så ikke hverandre på evigheter. Det siste året har jeg løpt på henne mange ganger. Vi sier ikke hei, eller noe.
Men så blir man eldre og tenker litt over ting og tang i livet. Jeg syns jo det er trist, og litt dumt, at man skal gå på hverandre for så å bare gi hverandre en kald skulder. Hvorfor skal man oppføre seg slik for noe som skjedde for en evighet siden og som er glemt? Jeg tok derfor motet til meg og kontaktet henne.
Jeg skulle i grunn bare stoppe innom og si hei. Vi har som sagt ikke snakket med hverandre på rundt 8 år, så det kunne fort blitt litt kleint. Noen ganger er det greit å la fortid være fortid. Når man prater med noen for første gang på mange år, og man bare snakker om absolutt alt, som om vi alltid har vært venner.
Den lille turen innom for å si hei blei brått til 6.5 timer med bare prating om alt og ingenting. Ingen hemninger. Vi er ikke akkurat kjent for å være tamme noen av oss, så det er kanskje ikke så rart, egentlig. Selv om vi ikke har snakket sammen på mange år, så kjenner vi hverandres personlighet godt likevel.
Jeg trur nok derfor at det er ganske gjensidig, at vi ikke er redd for å prate om personlige ting til hverandre, fordi vi veit det ikke blir snakket videre om til andre uansett. Vi veit begge to hva reaksjonen av det blir. Det var i alle fall en veldig hyggelig prat, hvor både ord og latter satt løst hele tiden. Så får vi se videre.
Har du noen gang tatt opp igjen et vennskap som en gang gikk tapt?
_____________________________________________
#personlig #vennskap #venner #fortid #kontakt #respekt
_____________________________________________
Nei men hmjeg har tilgitt for detden ene gkorde for meg. Det var veldig godt. Men tror pga zet han gjorde at jeg ikke kan være venn med han lenger.
Danian. Gutteblogger: Noen ganger kan sviket sitte for dypt <3
Ikke akkurat jeg ønsker han et godt liv og alt det men kanskje vi barw er bedre som ikkw venner. Jeg vet ikke men føler det bare er det beste
Danian. Gutteblogger: Sånn er det dessverre noen ganger. Kanskje dere om mange år finner tilbake til hverandre 🙂
Så bra da.. i alle fall om det er noen en har lyst til å ha litt kontakt med :)) Jeg har ingen jeg har vært “uvenner”med , men noen vennskap glir liksom bare over.. Nå har jeg bare et par venninner jeg møter og prater med.. det holder i grunnen :)) Men å gå rundt å unngå å hilse på folk man har vært venn med det er jo ikke koselig… God helg <3
Sååå koselig! og ja..jeg har en slik “venninne” jeg også..Vi var bestis..men så skuffet hun meg så innmari at jeg orket bare ikke være med henne mer…vi sees og prates..men ikke lengre på samme plan som før…Men om det hadde vært uvennskap, så er det alltid godt å renske opp..ikke godt å å gå å tenke..
annebe: Det er jo noe i det, bedre å være venner, enn uvenner 🙂 Noen få å gode venner er bedre enn mange venner man egentlig ikke har et nært forhold til <3
Anonym: Blir skuffelsen for dyp så er det noen ganger veldig vanskelig å reparere et vennskap. Her var det liksom ikke snakk om svik på den måten, det var bare veldig mye som skjedde. Vi var nok veldig “bitre” til å begynne med, men det gikk liksom fort over til å ikke bety noe når vi likevel ikke snakket sammen 🙂 Men nå er det bare koselig å kunne prate litt og følges på face og insta og slikt 🙂
Så deilig at dere bare fant igjen tonen 🙂 NOen ganger er det som du sier, ikke noe poeng å grave i gammel dritt… Bare bli FERDIGE liksom…
frodith: Ja, noen ganger er det greit å la fortid være fortid altså 🙂 Jeg har aldri hatt noe behov for å snakke om det som skjedde mellom oss heller, og jeg trur vel i grunn ikke hu har hatt det heller- da bare skravler man som ingenting da <3
Det der var både lurt og sikkert veldig godt for dere begge <3 Å gå rundt å til stadighet treffe på noen som man har vært venner med men ikke er det lengre og ikke hilse engang føles ganske vanskelig skulle jeg tro? Så fint å høre at dere koste dere <3 Goood hælgeklæm <3
Jeg har prøvd å ta opp, men ofte har det bare skjedd at de har ikke forandret seg eller ikke bryr seg…og gjør litt vondt.
Så bra at isen ble brutt. Det er ikke noe poeng i å være fiender, men enkelte vennskap bare dør ut av seg sjøl. I et slikt tilfelle som det du beskriver, så er det fint å få skværet opp – uansett om det fører til å ta opp igjen tråden eller ei! <3
Å så koselig da! Jeg har aldri gjort det, men burde… min bestevenninne fra jeg var 18 til 30….. hmmm…. <3
Jeg ble vist anonym..glemmer å legge igjen navn…sorry…hihihi
ladyaugust: Vi har hatt et ganske så “dødt” forhold til hverandre, om man kan si det slik, så vi har vel egentlig ikke brydd oss på den måten 🙂 Men, så har vi heller ikke truffet så mye på hverandre- kanskje 1-2 ganger i året. Men nå er det såpass ofte at jeg syns det er hyggelig å heller være litt venn, enn å ikke en gang si hei til hverandre, og hu var heldigvis enig 🙂
Den lille Pandaen c:: Det er trist, når man prøver, men ingenting har forandret seg 🙁
karidansen: Ja, noen vennskap bare dør ut. Det var litt det som skjedde her med tiden. Men, da er det hyggelig å treffes igjen, når alt likevel er glemt <3
Margrethe: Det kan være verdt det <3
dvergpinschere i mitt hjerte: He he.. Kjente igjen ip-adressen din, så skjønte det var deg 😀
Mhm… har måtte brutt kontakt med folk som gjorde ting vondt værre…har veldig få venner som jeg stoler 100% på og faktisk bryr seg.
Den lille Pandaen c:: Bedre med noen få viktige venner, enn mange venner man egentlig ikke stoler på <3
Helt sant!
Jeg har aldri kranglet med bestevenninnen (Bestis) sånn at vi ikke har snakket med hverandre, heldigvis.
Jeg har derimot ikke snakket med min biologiske far siden i fjor av ulike årsaker. Den dårlige samvittigheten gnager innimellom, men jeg får meg ikke til å ringe. Har flere ganger sittet med telefonen i hånden, for så å legge den fra meg. Bak i hode så vet jeg at hvis vi skal få i gang en dialog igjen, er det jeg som må ta det første skrittet!
Den lille Pandaen c:: 🙂
Vera Lynn: Kjenner til det der. Jeg klikket i vinkel på faren min for noen år siden. Med god grunn. Jeg snakket ikke med han på 1.5 år, selv om han ringte flere ganger i måneden og sendte melding. Hadde han skrevet “unnskyld” i en av meldingen hadde jeg kanskje vært litt grei, men i stedet kom han bare med teite kommentarer, så jeg gadd rett og slett ikke. Men, så må man jo bare tilslutt da.
Så herlig og modig at du tok kontakt! Når det endte så bra, så er det herlig å være den som var først ute. Vi mennesker er virkelig sære enkelte ganger. Vår stolthet og muligens misunnelse gjør nok at ting blir vanskelige innimellom, og vi tar dumme valg. Hadde nok gjort det, om det var slik at jeg hadde vært i en slik situasjon. Men jeg er ikke det.
toveview: Takk 🙂 Ja, noen ganger kan staheten sitte i også. Men jeg liker bedre å være venn enn å ikke være venn, da må man gjøre noe med det 🙂
Åh så godt å få pratet sammen igjen da. Rart med det, sånne ting sitter ofte dypt. Man har jo delt så mye, før..
Anne Grethe: Ja, veldig kjekt å bare legge ting helt dødt 🙂