Jeg får helt vondt bare ved tanken.
På trappen på vei inn på jobb i dag fant jeg en død fugl. Trudde jeg. Jeg bøyde meg ned for å se, men den var ikke død. Den løftet såvidt på hodet og så på meg. Jeg så det var en del blod under den, men kunne ikke helt se hvor det kom i fra. Jeg hadde ikke samvittighet til å bare la den ligge, så jeg løp opp alle trappene til kontoret mitt, og fikk hentet en bærepose. Jeg vil ikke ta på fugler.
Når jeg kommer ned igjen for å flytte på fuglen, som er en baibis-måke som har blitt litt stor, får jeg ikke flyttet den. Det viser seg at ene vinger sitter bom fast i rekkverket på trappen. Og det er da jeg ser det, hvor alt blodet kom i fra. Vingen er nesten revet tvert av. Alle bein i vingen er knekt rett av, og den henger bare fast i noen tynne skinnfliker på hver sin ende. Jeg får så vondt av den.
Jeg får den ikke løs, redd for å skade fuglen enda mer og redd for at vingen skal falle helt av. En ung herremann kommer bort for å spørre om jeg trenger hjelp, noe jeg trenger. Jeg skjønte med en gang at fuglen måtte avlives, men jeg har ikke hjerte til å gjøre det. Jeg bare greier det ikke, selv om det er det eneste riktige å gjøre slik at den ikke skal lide. Jeg får vondt i samvittigheten.
Den unge mannen får fuglen løs, men han får ikke til å avlive den han heller. Måke-baibisen løpte av gårde, litt halt og med en vinge som bare sleper i bakken og er på vei til å falle av. Jeg skjønner at jeg ikke bare kan la den gå, for det er ingen tvil om at den pines. Fuglen snur plutselig og kommer løpende tilbake til meg. Dette får jo samvittigheten min til å ta helt av. Stakkars liten.
Han prøver å gjemme seg inntil veggen ved siden av en lyktestolpe. Tankene spinner og jeg skjønner jeg ikke kan la den være. Synet av den gjør meg helt vondt og jeg er faktisk helt på gråten. Det gjør vondt å se på fuglen og det gjør vondt å vite at jeg ikke klarer å gjøre det bedre for den, med å la den slippe. Jeg plukker den opp i posen jeg hadde og begynner å gå nedover gaten.
Jeg tenker at jeg får gå de ti minuttene det tar å gå til nærmeste veterinær. De greier i alle fall å avlive den. Det går opp for meg at veterinæren ikke har åpnet enda, men jeg kan ikke akkurat ta den med meg opp på kontoret i en pose og vente på det heller. Fuglen har det jo vondt og lider, uten tvil. En bygningsarbeider kommer ut fra bygningen jeg jobber, og jeg må jo bare spørre.
Han så litt forundret på meg når jeg spurte om han hadde samvittighet til å avlive et dyr. Jeg sa jeg hadde en veldig skadet fugl i posen og at den bare må få slippe, men at jeg selv ikke greier å gjøre det. Stakkars unge mannen. Men, han trøstet meg med at han ofte var på jakt og at han var “vane” med å avlive dyr. Jeg måtte snu meg når han skulle fikse det, for jeg syns det er fælt uansett.
Jeg syns likevel det er viktig at man ikke bare snur ryggen til og lar dyr plages på denne måten, så for meg var det liksom ikke et annet alternativ. Jeg er bare glad for at jeg traff på en som kunne ta den fæle jobben slik at jeg slapp. Ellers hadde jeg måtte vente til veterinæren åpnet slik at de fikk tatt det de, for jeg hadde absolutt ikke greid det, uansett hvor nødvendig det er.
Har du samvittighet til å avlive dyr, når det er det riktige å gjøre?
____________________________________
#personlig #samvittighet #hjerte #dyr #hjelpe
____________________________________