I går skjedde det som ikke skulle skje! 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Mini blei funnet foran garasjen hos naboen, død etter påkjørsel. Det var nabo-vennene våre som kom og varslet meg. De var usikre på om det var Mini. Jeg blir med dem bort for å se. Jeg var sikker med en gang på at det var Mini. Det var ikke bare lett å se, da han hadde ligget ute i regnet og var gjennomvåt, og skadet etter påkjørselen, men alle tegnene var der. 

Han var stor, hadde den hvite flekken på brystet, en knekt hjørnetann og pelsen var litt klippet pga floker. Han skulle egentlig til veterinæren neste uke for å bli barbert, men jeg hadde begynt å klippe det som kunne klippes. Det kunne ikke være noen andre enn Mini. Stakkars Mini’en min. Vi snudde han for å se enda litt nærmere, for å være helt sikre på at det faktisk var Mini.

Jeg oppdager at han har en tattovering i ører, og det setter meg helt ut. Mini er ikke chippet. Alt var så likt Mini, men den tattoveringen fikk meg til å tvile. Jeg har hatt Mini i 3 år og studert hver millimeter på han og jeg har aldri sett en tattovering. Jeg tok han med meg hjem og fikk tanten min til å komme ned å se. Hu trudde også det var Mini, men det er litt vanskelig å være sikker. 

Jeg fikk ikke den tattoveringen til å stemme. Tidligere eier som jeg adopterte han av sa at han ikke var chippet. Han var heller ikke vaksinert, så jeg hadde med meg Mini ikke lenge etter at jeg fikk han, for ganske nøyaktig tre år siden, til veterinæren for å få vaksine. Jeg bad de samtidig dobbeltsjekke at han ikke hadde en chip slik at jeg ikke måtte omregistrere noen opplysninger. 

Veterinæren fant aldri noen tattovering, eller chip. Jeg har heller ikke chippet han. Planen var å chippe han, men jeg har ikke kommet så langt. Det er bare latskap, for å være helt ærlig. Det er kun fordeler med å chippe kattene sine. Jeg har også vært hos to veterinærer til hvor alle har mast på meg at jeg bør chippe han. De har dermed heller aldri funnet noen tattovering i øret. 

Tankene om at det fantes en annen katt i nærheten som var lik Mini slo meg, og jeg gikk hele dagen med et håp om at Mini skulle komme hjem- innerst inne visste jeg at det var Mini. Alle tegnene var for like til at det ikke kunne være han, og man kjenner det jo bare på seg, når man står der med sin døde katt i armene. Kristoffer og onkelen min var også sikre på at det var Mini.  

Jeg kom på et siste tegn som kunne bekrefte om det var Mini, eller ikke. Et lite rift oppe på høyre øretipp. Jeg gikk ut og tok han frem på nytt for å sjekke. Han hadde nøyaktig samme rift i øret. Det kunne ikke være noen andre enn Mini. Jeg hadde også spurt på en side på facebook for savnede dyr i Halden om det var noen som hadde en katt som lignet på Mini. Det var det ikke. 

For å være sikker på at jeg ikke gravla noen andre sin katt, som aldri kom til å få vite at katten dems var død, følte jeg et behov for å sjekke opp chippen, selv om jeg var helt sikker på at det faktisk var Mini. Etter litt forandring i planene endte vi med å kjøre ut til brannstasjonen for å låne chipleser. Jeg har scannet Mini for chip hos veterinæren, så jeg trudde ikke de skulle finne noe. 

Jeg skvatt til når chipleseren pep og branndamen begynte å lese opp et nr. Jeg skjønte fint lite, for Mini er jo ikke chippet! Jeg fikk skrevet inn nummeret på dyreidentitet og fikk opplysninger tilbake: Mini, huskatt, hannkatt, født 1. juli 2012, adresse i Kristiansand. Det var Mini og han har vært chippet hele tiden, med opplysninger på den gamle eieren! Jeg skjønte fint lite.

Det var i alle fall ingen tvil om at det var Mini. Min Mini! Fine Mini-pusen min! Jeg blei både lettet og lei meg. Alt håp om at Mini plutselig skulle dukke opp var borte, men jeg kunne i alle fall trøste meg med at han nå skulle få hvile. Jeg har sagt i flere måneder nå at jeg frykter at dette kommer til å skje snart, men man trur jo og håper at det aldri skal skje likevel. Det har jo gått bra frem til nå. 

Mini var ofte med Petter og meg på morgentur. Mini er liksom Petter sin katt. Før var Mini livredd for biler, noe som gjorde meg veldig glad da han holdt seg unna veier. Men de siste månedene har han mistet all respekt for biler og vei og jeg har ofte hatt hjertet i halsen når jeg oppdager at han er på vei over veien mens det kommer biler. Det har gått bra, helt til nå. Stakkars Mini’en min. 

Dette er dessverre slik man må regne med når man har utekatt og bor så dumt til i forhold til trafikkerte veier. Det er ingen som klandrer en sjåfør som er uheldig å treffer en katt som løper over veien, jeg kunne bare ønske at vedkommende gjorde et lite forsøk på å finne eieren, i stedet for å bare la han ligge! Nå er jeg bare glad for at vi fant han slik at vi kunne gravlegge han.

<3 HVIL I FRED, FINESTE MINI’PUSEN MIN <3 

___________________________

#hundogkatt #katt #mini #hvilifred

___________________________