Det er gøy å se hvordan et og samme motiv kan forandre seg fra dag til dag.
1. Mobilbildet er tatt 19. oktober.
2. Mobilbildet er tatt 25. oktober.
Begge bildene er tatt på morgenkvisten. Nå er de litt redigert i Instagram, men det var litt mørkere ute den ene morgenen enn den andre. Og det var litt gøy at det brått kom en kråke inn i bildet. Jeg er jo veldig fan av kråker. Det hadde vært stilig om kråken var mye nærmere meg.
I flere dager har jeg hatt lyst til å stoppe langs vannet for å ta noen bilder langs vannet jeg kjører forbi. I dag tok jeg med meg kameraet med håp om at jeg faktisk skulle huske å stoppe. Det gjorde jeg, men det jeg så i hodet mens jeg kjørte forbi, blei så absolutt ikke like bra på kameraet.
1. Det første som møtte meg utenfor bilen var denne potteplanten.
2. Den var jo nesten fortsatt fin som ny.
3. Gult er kult.
4. Langs vannet.
5. Masse fine strå.
6. Det var ikke så lett å fange det hodet oppfattet.
7. De svaiet så fint i vinden.
8. De hadde i alle fall fine høstfarger.
9. Fra den ene siden til den andre.
10. Fant noen lilla greier.
11. Likte den krøllete bakgrunnen.
12. De bare hang der.
Det er alltid litt kjedelig når motivet ikke blir helt som man hadde sett for seg. Men jeg fikk i alle fall prøvd kameraet litt igjen, selv om jeg helt hadde glemt å lade det. Høsten er uansett fin selv om ting ikke blir helt som man har sett for seg alltid. For meg kunne det ha vært evig høst.
For en tid tilbake kom jeg over en utrolig dyktig fotograf på Instagram. Jeg elsker å se på flotte bilder. De gir en god følelse av glede og inspirasjon. Han har utrolig mange flotte bilder. Jeg festet meg spesielt ved et bilde. Det er så stilig, vakkert og eksplosivt på en og samme gang. Helt fantastisk.
Jeg har vært inne å sett på dette bildet mange ganger og har lenge vurdert å spørre om å få kjøpe det. Jeg er litt treig av meg, så det blei ved tanken. I forrige uke skulle det vise seg at vi var medlem av samme facebookgruppe. Han postet nemlig det bildet i den gruppen. Jeg fikk ikke mindre lyst på det da.
Foto: Hans Petter Back-Mannsverk. Facebook: HP Foto. Instagram: hpfoto81.
Før jeg visste ordet av det hadde jeg bestilt det på lerret i størrelsen 30X40 cm. Jeg har litt mangel på veggplass her hjemme, så hadde dessverre ikke plass til den størrelsen jeg egentlig ville ha. Men det spiller ingen rolle. Nå henger bildet jeg har siklet på i evig lang tid på veggen min. Endelig. Hurra!
Jeg har vært én måned Red Bull-fri, så jeg tar det som en velfortjent belønning til meg selv som klapp på skulderen for det. Faktisk var bildet en del rimeligere enn det jeg ellers har brukt på Red Bull hver eneste måned i over 8 år. Anbefaler alle å sjekke ut bildene til denne dyktige fotografen.
Petter trenger litt ekstra tur og litt ekstra trening så i dag tok vi turen rundt lysløypene ute ved Vikingland. Det er en runde på ca. 3 km. Det er villsau hele året det så det er båndtvang på stedet. Et fint sted å gå, og siden det er båndtvang så får man trent litt ekstra på det å gå pent i bånd og kontakt.
Å gå pent i bånd er null problemer. Kontakt er noe annet. Han er flink til å “følge med” når han får beskjed om det, men han forsvinner alt for fort og ofte inn i sin egen verden. Det er høsten terping på trening veit jeg. Han var overraskende flink når vi passerte to fremmede hunder i dag da, så litt trening hjelper.
Før var jeg typ bare svart, hvit og grå i alle farger hva kom til klær og sko. Nå har jeg komme dit at jeg nesten har klær i alle farger som finnes. Jeg blir glad av farger. Favorittene er så klart blå, i alle nyanser, og lilla. Jeg liker også veldig godt grønt og rødt. Farger er flott, syns jeg.
Jeg har mer eller mindre vært sengeliggende hele uken. I dag var jeg endelig litt på beina, så etter å ha vært en tur innom nyåpningen av en butikk til en kompis, gikk turen rett i skogen med hundene. Stakkars, de har ikke fått tur siden søndag, typ. De var overlykkelig for en liten tur.
Vi kavet oss rundt oppe i skogen der jeg veit de kan løpe fritt uten at vi møter på noen. Når man endelig er i skogen må man jo få løpe litt fort. Petter var så glad for tur at han til og med fikk raptuser hele tiden. Iimo jaktet mus, eller hva hu nå innbilte seg at hu jaktet på. Rare hunder, i alle fall.
1. På jakt etter sopp. De dukker opp innimellom.
2. Petter burde egentlig fått navnet “Raptor”, da jeg syns han minner veldig om de dinosaurene der han lusker rundt i høye gress.
3. Når formen er såpass at man orker å kave seg ut i skogen, da er det en veldig glad ulv i farten.
4. Høsten er så vakker.
5. Grønt.
6. Kamuflasjehund. Eller bare Velociraptor.
7. Hold fast!
8. Alle disse rare greiene.
Vi går i grunn ikke så langt når vi først er i skogen. Det vil si, jeg går ikke langt, hundene løper sikkert flere mil. I dag sto ikke Petter mye i ro. Han hadde mye energi som måtte ute, så han løp og løp og løp. Jeg blei sliten bare av å se på han, nesten. Jeg fikk i alle fall vondt et par ganger.
9. Når noen og 70 kg hund bruker baksiden av låret ditt som avsparkspute, i fart, da er det love å komme meg en glose, eller fjorten!
10. Han skjønner ikke banneord, så det gikk greit.
11. Når jeg var liten trudde jeg alle slike var fuglereir. Når jeg blei større skjønte jeg at trærne hadde en form for sykdom.
12. Prøver å skjønne hva Iimo syns er så fantastisk spennende.
13. Alt det som er rundt. Når man prøver å lære seg foto, uten å rydde naturen.
14. Raptus på gang.
15. Pinne er kjempegøy!
16. Jodaså,
Jeg lå mer på bakken i dag enn jeg gikk. Veldig utsatt for å bli tråkket på med andre ord, noe jeg også blei opp til flere ganger. Jeg har vondt alle plasser fra før så det er ikke verdens krise. Det kjipe er at smertene er så ille at jeg skjelver som et aspeløv. Det syns på bildene, for å si det sånn.
17. Perfekt høstvær.
18. Iimo var også med. Fikk tilslutt båndtvang da hu ikke kunne la være å jakte på den musen, eller hva det nå var.
19. Lille Petter begynner å bli stor.
20. Ny sopp i soppsamlingen min. Med ei flue som ikke ville fly vekk.
21. What?
22. Hva mener du at jeg er på feil sti?
23. Jeg elsker høsten.
24. mange flotte høstblader.
Selv om jeg ikke orker å gå så langt, eller klarer å holde følge med Trollene i skogen, er det ubeskrivelig deilig bare det å komme seg ut å kjenne litt på frisk luft. Jeg føler meg fanget i min egen kropp for tiden, noe som stresser livet av en rastløs sjel! Jeg nyter hvert minutt jeg orker å være ute.
Og med et slikt flott høstvær vi har hatt i flere dager nå var det veldig kjekt at jeg kom meg ut føre regnet kommer. Jeg følger ikke med på værmeldingen, men jeg regner med det kommer regn snart. To timer i skogen i dag var helt innafor. Vi trengte det alle tre. Håper på en god dag i morgen også.
Kuleste katten i gaten, men jaggu er han den mest innpåslitne katten også. Det er ikke så mange andre dyr, annet enn flokken vår, som liker han fordi han ikke eier sosiale antenner. Det er ikke litt tull en gang. Men med litt tålmodighet greier han likevel å sjarmere de fleste, helt til han aldri lar de være i fred.
På bilder skremmer han livet av mange. De fleste syns han er dritstygg. Når folk først møter han ordentlig er han brått ikke så stygg likevel. Ikke er han så ekkel å ta på heller som alle trur. Men innpåsliten, det er han, og det er alle som har prøvd å sove med han i hus helt enige om. Aldri fred å få!
På en liten morgentur i Bjørkebekk for et par helger siden. Veldig greit å sjekke ut nye steder, selv om man må gå i bånd fordi man ikke kjenner veiene, eller hva man eventuelt kan møte på. Fint var det i alle fall den lille strekken vi gikk. Det ligger et vann på venstre side, så det er nok så idyllisk.
Jeg er fryktelig rastløs for tiden. Samtidig orker jeg nesten ingenting. Det lille overskuddet av energi går til tur med hundene, og det er ikke hver dag. Petter skadet seg litt på tur i går, så jeg ville uansett holde han rolig i dag, selv om han er mye bedre. Dumt å overdrive i stedet for å være tålmodig.
Iimo sliter med hoftene, så jeg vil ikke overdrive med henne heller når hu stort sett bare går på tre bein. Da fikk det bli tur aleine i dag da, for ut å bevege meg måtte jeg. Jeg holder på å fly på veggen av rein kjedsomhet og rastløshet, til tross for at jeg eier null overskudd til noe. Men ut må man altså.
1. Blomst i kveldssolen.
2. Fint å se litt blomster ute enda.
3. Nesten som sommer.
4. Nesten høst også.
5. Det nærmer seg, i alle fall veldig.
6. Måke på taket.
7. Og en måke i luften.
8. Nyperose.
9. Nyperoseknopp. Jessda.
10. Vissen, men likevel så fin.
Jeg tok en tur bort på stranden på Reme, helt i mitt eget tempo og tok bilder av alt jeg følte for å ta bilder av. En veldig avslappende tur, for å si det sånn. Petter har litt lenger bein enn meg så jeg sliter med å holde følge med han i disse tider, så det var i grunn deilig å bare tenke på seg selv nå.
Det føles veldig rart å gå på tur aleine, uten hund, men jeg hadde musikk på ørene og kameraet i hendene, så det gikk fint. Jeg blir litt sånn forvirret når jeg har musikk på ørene. Mister litt balansen og får ikke med meg noen ting. Likevel var det deilig å bare koble ut alt av lyd fra folk og biler.
11. Blomst på stranden.
12. De nyter utsikten.
13. Kvelden nærmer seg.
14. Bare står her.
15. Fjær.
16. Det var noen få av disse igjen også.
17. Jeg elsker høsten.
18. Aleine, men ikke ensom.
19. De er litt fine disse.
12. Enda en fjær.
Jeg gikk ca. 3 kilometer og var ute i 1.5 timer. Det var så utrolig deilig at jeg har nesten ikke ord for det. Selv om det gikk sakte, siden jeg har fryktelig vondt alle plasser, så var det likevel deilig å kjenne at kroppen var i bevegelse uten noen form for stress fra noe. Jeg trengte det nå, kjenner jeg.
Det er avslappende å gå tur med hundene også, misforstå meg rett. Men, Petter har som sagt litt lange steg så jeg går til vanlig i et passe kjapt tempo med han, men jeg sliter veldig med det nå så det blir mye stress for kroppen. I dag var det korte skritt, men jaggu hadde jeg behov for det også.
Med solen fremdeles høyt på himmelen var det veldig fristende med en tur i skogen. Jeg er avhengig av å holde meg i litt bevegelse, så mens man faktisk er på beina må man bare løpe ut med hundene. Jeg er maks støl i armer og bein etter montering av IKEA-møbler i går, men det får nå bare være.
Vi tok en tur opp på myra, bare at vi valgte å gå litt lenger inn i skogen denne gangen, for å komme oss dit vi var sist. Flott skog med mye spennende å se på. Likevel er det ikke så mye av det som gjør seg bra på bilder, merkelig nok. Det er på en måte vanskelig å fange stemningen slik man ser og føler den.
Iimo forsvant med en gang jeg tok av henne båndet. Petter holder seg alltid rundt meg, men i dag stresset han en del over at Iimo ikke var å se. Jeg ropte på henne hele veien, slik at hu skulle høre hvor vi var, men jeg så aldri noe til henne. Desto lenger inn i skogen vi kom desto mer stresset Petter.
Han begynte å oppføre seg veldig rart. Det kunne se ut som at han haltet litt på det venstre bakbeinet, men vi sto på ei myr så det var ikke så lett å se på det myke underlaget. Han la seg plutselig bare ned og begynte å hyle. Merkelig oppførsel. Han kommer plutselig bort til meg og legger seg ned.
1. En liten Kjøttmeis.
2. Rare greier.
3. Litt høst.
Jeg finner ingenting rart på han. Men så var han også full av gjørme, etter et gjørmebad i bekken, så det var ikke så lett å se noe i det hele tatt. Jeg tok ingen sjanser så jeg valgte å gå hjem igjen. Vi hadde kun vært i skogen i 15 minutter og på tur til sammen 35 minutter. Jeg tar ingen sjanser.
Jeg har null sjanse å bære 70 kg hund, så jeg går heller hjem mens hunden fremdeles er på beina, enn å risikere at de skal bli liggende i skogen uten å kunne gå. Vi fant Iimo i grøften ved veien hvor vi går inn til skogen. Hu er grei sånn sett, for hvis hu mister oss av syne bare blir hu der hu er.
Når vi kom oss ut på veien kunne jeg tydelig se at han ikke gikk helt som hans skulle på det venstre bakbeinet. Jeg kunne fortsatt ikke finne noe sår eller noe, så jeg utelukket i grunn hoggorm ganske fort. Det er ikke lenger siden enn i oktober i fjor at Wolfgang blei bitt av hoggorm i den samme skogen.
Det hadde jo vært typisk min flaks mener jeg, når alt av veterinæren er stengt og man må reise over en time for å komme seg til noen som tar inn akutte tilfeller. Han gikk greit hele turen hjem, og sluttet å stresse med en gang Iimo kom når vi kom oss ut av skogen. Han virker stiv på en måte.
4. Når lyset gir et naturlig slør.
5. Litt høst her også.
6. UFO-krasj ganger tre.
Jeg har vasket han og sjekket han fra topp til tå. Jeg finner kun et lite rift bak på hasen. Det ser ikke akkurat nytt ut i dag, men vanskelig å si med tanke på all gjørmen. Han har i alle fall ikke hovnet opp noen plass, så da er hoggormbitt utelukket. Satser på han bare fikk et strekk i beinet, eller noe.
Jeg skal sjekke han litt grundigere når han har tørket litt mer og han våkner. Nå ligger han som et slakt i sengen sin, med begge bakbeina opp etter veggen og tungen hengende ut av gapet. Standard sovestilling her i huset. Jeg trur ikke det er noe farlig, men jeg liker å være på den sikte siden uansett.
Er han fortsatt halt i morgen tar jeg en telefon til veterinæren. Noen ganger kan de trenge litt smertestillende hvis de har strekt seg skikkelig. Utenom det stresser jeg ikke mer over det nå. Jeg tviler på han blir verre liksom. Med hund på tur kan alt skje. Brått blir turene mye kortere enn planlagt.
Jeg døde ikke akkurat av å avbryte turen så tidlig heller. Jeg har dårlig kondis til vanlig, men det er jo enda verre nå når jeg nesten ikke har vært i bevegelse de siste to månedene. Jeg burde kanskje begynne litt rolig, men skogen er det eneste stedet hundene kan løpe fritt, så da må jeg gå litt langt da.
