Det nærmer seg tre år siden, i juni faktisk, at jeg hentet hjem Mini. Kaia hadde dødd året før og huset trengte en ekstra utekatt. Leon lå jo for det meste under pleddet, eller på fanget mitt, å sov. Mini var da tre år når han kom til oss. Det vil si at han er sånn ca. seks år i år. Stor og fin. Han var ikke vant til hunder, annet enn at han på avstand hadde sett nabohunden der han bodde før.
Fra dagens lille morgentur rundt nabolaget. Han holder seg i form.
Jeg hadde Petter og Wolfgang i hus når Mini flyttet inn. Etter møtet med alien-Leon trur jeg i grunn han bare fant ut at hunder ikke var noe stress. Litt skummelt å snuse på de to første dagene, men etter det var han solgt. Mini forguder Petter. Når han kommer inn etter å ha vært ute i flere timer er det alltid Petter han går til for å få kos. Jeg er alltid siste valget. Selv maten kommer før meg.
To gode venner på tur.
Mini er en aktiv og frisk katt, vi har bare litt utfordringer med den lange pelsen hans. Utenom det er han i utrolig fin form. Han er nesten daglig med på morgentur med Petter og meg. En veldig hyggelig katt på alle måter. Hvis man er litt usikker på hvor Mini er ligger han garantert inne i sengen til Petter og sover, eller også ute på en trampoline et sted i nabolaget. En rar katt også.
I dag har jeg vært på en meget nødvendig tur hos frisøren. Stakkars frisøren vrei seriøst hele ansiktet sitt når hu så på håret mitt, og det vrei seg faktisk enda mer når hu spurte hvor lenge siden det var jeg klippet meg og svaret var fire måneder siden. Håret mitt blir altså så slitt at hu trudde det sikkert var et år siden sist. Det var en annen frisør enn jeg hadde for fire måneder siden.
Litt kortere enn sist.
Hu lurte på hvor ofre jeg farget håret, noe som er to ganger i året, maks tre hvis jeg tar meg sammen. Det er liksom ikke farget ihjel heller, med andre ord. Ikke bruker jeg hårføner og ikke bruker jeg rettetang. Ikke bruker jeg strikk i håret heller, av betydning. Det er med andre ord ingenting som tilsier at håret mitt skal bli så forbasket slitt som det det blir, kort tid etter en klipp.
Den eneste grunnen er rett og slett hårtypen min. Dessverre. For ei som meg som såvidt greier å komme seg to turen til frisøren i løpet av et år hadde det vært greit med en hårtype som ikke blir så slitt. I mine yngre dager så det heller ikke slitt ut, for andre, selv om det var grusomt slitt. Nå fliser tuppene seg, håret knekker, det er knustørt og man ser hvite prikker på tuppene fordi det er slitt.
Ok. Bare litt sliten etter en lang arbeidsuke.
Jeg har oljet håret veldig jevnlig de siste fire månedene og jeg har kuret det med jevne mellomrom uten at det har hjulpet noe. Jeg klippet ti cm i desember og klippet fem nye cm nå, så nå har jeg faktisk litt kortere hår. Jeg valgte også å ikke klippe det opp i håp om at det ikke skal se like slitt ut lengst ned i tuppene når det først blir slitt. Satser på det ser litt mer fyldig ut nå.
I dag var jeg flink å kom meg på trening. Begge gangene i løpet av en uke liksom- woop woop. Det skulle bare mangle. Uansett. I dag trente jeg med en som var nyere i gamet enn meg. Det blei med andre ord litt mer latter en treneren satte pris på, fordi vi gjorde så mye feil. Det er lett å se på, du føler du kan det, både angrep og coaching, men så skal du utføre det og da stopper det opp.
Litt av utstyret et på plass. Jeg skjønner jeg må få meg tannskydd snart.
Det blei ikke den mest effektive treningen i dag, siden vi tullet så veldig, men på slutten, for å faktisk få litt ut av treningen var jeg nødt til å presse han litt hardt for å få opp farten slik at man i alle fall blei litt varm i trøyen. Det funket det. Jeg trur trenere skrøt litt av meg i dag kun for oppmuntringens skyld. Kremt. Men, gøy er det og hver dag kan ikke være lik. Kickboksing er gøy!
Jeg gikk morgentur med Petter i dag, som vanlig, og beundret kråkene som var ute. Jeg ser noe gult i øyekroken og snur meg rundt. Plutselig sto våren foran mine føtter! Tussilago, jeg har sett Tussilago for første gang i år. Da er det faktisk vår, uansett hva temperaturen sier. Endelig er det vår og endelig var det min tur til å oppdage våren. Jeg føler alle har hatt vår mye lenger enn meg.
I dag kommer Kristoffer hjem etter 4 dager på Göteborg-Kiel båten. Han har jobbet, så er det ikke sånn at han bare tar båt for å ta båt, selv om det sikkert er noen som gjør det også. Han er i Strömstad i skrivende stund, så jeg kan snart begynne å tenke på å lage mat. Jeg er dritsulten i dag, kjenner jeg. Jeg spiste et rundstykke når jeg kom hjem fra jobb, men nå er jeg sulten igjen.
Fra en liten rusletur i dag. Må trene litt med kløv også.
Jeg har styrt på siden jeg kom hjem fra jobb. Kjøkkenet måtte ryddes, for merkelig nok hadde noen sluppet en bombe der igjen. Gulvene hadde heller ikke vondt av støvsuging og vasking og badet er sånn ca. vasket. Jeg fikk også tatt en liten kløvtur med Petter, etter at han fikk seg et lite møte med børsten og jeg har hevet en vask i maskinen. Nå gidder jeg ikke mer enn å lage mat.
Jeg må vel faktisk straks begynne på maten, for Kristoffer er nok ikke så langt unna. Satser på han er litt sulten når han kommer hjem. Han kommer i grunn kun hjem for å snu i døren. Han reiser nemlig til Spania før jeg står opp fredags morgen. Men det blir koselig å få han hjem litt i alle fall, før han blir borte i åtte dager til. Selv om jeg liker aleinetiden min, er han savnet likevel.
Jeg har ikke vært på kickboksingen siden uken før påske. Det bare blei sånn. Noen ganger dukker ting opp, og så er man litt dårlig form innimellom. I dag skal jeg egentlig på trening, men jeg veit ikke om jeg tørr å ta sjansen på å kjøre dit. Bilen min har nemlig tullet litt i det siste og på vei hjem fra jobb, rett på utsiden her hjemme mer eller mindre, så begynte den å tulle igjen.
Det er litt kjipt da, hvis jeg kjører til treningen og så streiker bilen helt på vei hjem. Det hadde i alle fall vært min flaks, for å si det sånn. Jeg er veldig klar for trening i dag, og har i grunn gledet meg i hele dag. Jeg får vel høre litt med naboen om de er hjemme og eventuelt får reddet meg fra veikanten hvis bilen tar kvelden. Satser på den ikke gjør det, men med min flaks veit man aldri.
Lille kamuflasjehunden min. Vi tok en deilig kveldstur sammen med tanten min i sta og turen gikk opp til klokketårnet på Fredriksten festning. Jeg elsker festningen og går tur dit så mye som mulig. Noen ganger er det litt mye folk der så da går vi heller andre steder. Det var litt grått på turen, men vi fikk ikke regn. Det var kjølig nok som det var, så glad var jeg for opphold jeg.
Det dukker med jevne mellomrom opp minner på facebook i disse tider, og det er stadig minner om alle dyrene mine som jeg har mistet de siste 4 årene. Alt for mange på alt for kort tid. Jeg kjenner litt ekstra mye på savnet når disse minnene dukker opp, men det er jo fine minner, så jeg drar gjerne på smilebåndet når jeg ser de. Håper det er mange, mange år til neste gang noen går bort.
Jeg gjorde den tabben igjen, at jeg ikke leste produktinformasjonen før jeg bestilte. Lampen var mindre enn jeg hadde tenkt, jeg har derfor kjøpt meg en ny og har med det ikke bruk for denne. Da passer det bra med en giveaway, for lampen passer helt sikker inn hos noen andre.
Lightboxen måler 15 x 10.5 cm. Lyset er sterkt hvitt.
For å være med i trekningen for å vinne denne Lightboksen må du:
» Skrive i kommentarfeltet hva du vil det skal stå på din Lightbox.
» Del gjerne innlegget på facebook og/eller bloggen din.
Bokstaver og tegn til Lightboxen følger selvsagt med.
Ikke glem å oppgi bloggadresse og/eller epostadresse i informasjonsfeltet slik at jeg kan kontakte vinneren. Jeg trekker en vinner neste søndag, altså 15. april. Bokstaver, batteriene som sitter i og strøm/usb-kabel følger med.Lampen er som nevnt lenger opp 15 x 10.5 cm.
Jeg har nettopp tatt ut et brett med nystekte proteinbrødsiver fra komfyren, og venter bare på at de skal bli kjølige så jeg kan spise frokost. Kjenner jeg begynner å bli en smule sulten. Ellers skal dagen gå til å rydde og vaske leiligheten. Det er altså så rotete her at man nesten ikke skulle tru det gikk an. Jeg måtte finne frem kjøkkenet for å kunne bake proteinbrødskiver liksom.
Da er i alle fall det rommet tatt, så da er det bare resten igjen. Jeg driver også å vasker klær til den store gullmedalje, men jeg trur ikke det noen gang finnes håp om at jeg skal se bunnen av skittentøyskurvene. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig altså. Vel vel, mirakler har skjedd og det kan sikkert skje igjen. På tide å gjøre litt her igjen. Snart. Om ikke så lenge. Veldig snart.
