I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
Denne er faktisk litt vanskelig, nå i disse tider. Jeg har alltid sett på Red Bull-drikkingen min som den eneste uvanen jeg har. Nå drikker jeg ikke Red Bull lenger, men jeg ser ikke helt at det er tilfelle at det faktisk er den eneste uvanen jeg hadde. Likevel kommer jeg ikke på noen andre i farten.
I dag hadde jeg til og med et svakt øyeblikk hvor jeg hadde store planer om å kjøpe en Red Bull. Det eneste som reddet meg var at den eneste Red Bullen i butikken som var kald var kalorifri. Det skjer ikke at jeg drikker noe annet enn den originale, så da blei det ingen Red Bull på meg likevel.
Reddet meg inn der liksom. Det hadde ikke vært verdens undergang om jeg hadde drukket en Red Bull i dag. Jeg hadde ikke blitt avhengig igjen av den grunn. Jeg drikker et par Red Bull på vei til og fra Halden når jeg må dit, men jeg greier fint å ikke drikke Red Bull ellers av dagene.
Jeg bare nyter de enda mer enn jeg gjorde før, fordi det nå er lenge mellom hver gang jeg drikker en Red Bull. Med tiden kommer jeg sikkert til å greie å la være å drikke Red Bull på disse 6-7 timers kjøreturene mine, men enn så lenge unner jeg meg et par stk i løpet av turen. Det er lov, syns jeg.
Med solen fremdeles høyt på himmelen var det veldig fristende med en tur i skogen. Jeg er avhengig av å holde meg i litt bevegelse, så mens man faktisk er på beina må man bare løpe ut med hundene. Jeg er maks støl i armer og bein etter montering av IKEA-møbler i går, men det får nå bare være.
Vi tok en tur opp på myra, bare at vi valgte å gå litt lenger inn i skogen denne gangen, for å komme oss dit vi var sist. Flott skog med mye spennende å se på. Likevel er det ikke så mye av det som gjør seg bra på bilder, merkelig nok. Det er på en måte vanskelig å fange stemningen slik man ser og føler den.
Iimo forsvant med en gang jeg tok av henne båndet. Petter holder seg alltid rundt meg, men i dag stresset han en del over at Iimo ikke var å se. Jeg ropte på henne hele veien, slik at hu skulle høre hvor vi var, men jeg så aldri noe til henne. Desto lenger inn i skogen vi kom desto mer stresset Petter.
Han begynte å oppføre seg veldig rart. Det kunne se ut som at han haltet litt på det venstre bakbeinet, men vi sto på ei myr så det var ikke så lett å se på det myke underlaget. Han la seg plutselig bare ned og begynte å hyle. Merkelig oppførsel. Han kommer plutselig bort til meg og legger seg ned.
1. En liten Kjøttmeis.
2. Rare greier.
3. Litt høst.
Jeg finner ingenting rart på han. Men så var han også full av gjørme, etter et gjørmebad i bekken, så det var ikke så lett å se noe i det hele tatt. Jeg tok ingen sjanser så jeg valgte å gå hjem igjen. Vi hadde kun vært i skogen i 15 minutter og på tur til sammen 35 minutter. Jeg tar ingen sjanser.
Jeg har null sjanse å bære 70 kg hund, så jeg går heller hjem mens hunden fremdeles er på beina, enn å risikere at de skal bli liggende i skogen uten å kunne gå. Vi fant Iimo i grøften ved veien hvor vi går inn til skogen. Hu er grei sånn sett, for hvis hu mister oss av syne bare blir hu der hu er.
Når vi kom oss ut på veien kunne jeg tydelig se at han ikke gikk helt som hans skulle på det venstre bakbeinet. Jeg kunne fortsatt ikke finne noe sår eller noe, så jeg utelukket i grunn hoggorm ganske fort. Det er ikke lenger siden enn i oktober i fjor at Wolfgang blei bitt av hoggorm i den samme skogen.
Det hadde jo vært typisk min flaks mener jeg, når alt av veterinæren er stengt og man må reise over en time for å komme seg til noen som tar inn akutte tilfeller. Han gikk greit hele turen hjem, og sluttet å stresse med en gang Iimo kom når vi kom oss ut av skogen. Han virker stiv på en måte.
4. Når lyset gir et naturlig slør.
5. Litt høst her også.
6. UFO-krasj ganger tre.
Jeg har vasket han og sjekket han fra topp til tå. Jeg finner kun et lite rift bak på hasen. Det ser ikke akkurat nytt ut i dag, men vanskelig å si med tanke på all gjørmen. Han har i alle fall ikke hovnet opp noen plass, så da er hoggormbitt utelukket. Satser på han bare fikk et strekk i beinet, eller noe.
Jeg skal sjekke han litt grundigere når han har tørket litt mer og han våkner. Nå ligger han som et slakt i sengen sin, med begge bakbeina opp etter veggen og tungen hengende ut av gapet. Standard sovestilling her i huset. Jeg trur ikke det er noe farlig, men jeg liker å være på den sikte siden uansett.
Er han fortsatt halt i morgen tar jeg en telefon til veterinæren. Noen ganger kan de trenge litt smertestillende hvis de har strekt seg skikkelig. Utenom det stresser jeg ikke mer over det nå. Jeg tviler på han blir verre liksom. Med hund på tur kan alt skje. Brått blir turene mye kortere enn planlagt.
Jeg døde ikke akkurat av å avbryte turen så tidlig heller. Jeg har dårlig kondis til vanlig, men det er jo enda verre nå når jeg nesten ikke har vært i bevegelse de siste to månedene. Jeg burde kanskje begynne litt rolig, men skogen er det eneste stedet hundene kan løpe fritt, så da må jeg gå litt langt da.
I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
DAG 21 – HVA GJØR DEG TRIST
Det er mange ting som gjør meg trist. Opplagte ting er så klart når noen nære og kjære, og kjæledyr dør, eller har det vondt på noe vis. Slike ting sier seg litt selv. Men jeg har spesielt én ting som gjør meg ekstremt trist. Jeg blir i grunn ikke bare trist av det, men også sint og kanskje til og med forbannet.
Urettferdighet! Det er det verste jeg veit, når noen blir urettferdig behandlet, uansett hva det måtte gjelde. Det gjør meg så trist og lei, og sint og noen ganger til og med forbannet at jeg nesen ikke har ord for det. Opplever jeg at noen blir urettferdig behandlet så sier jeg alltid i fra. Slikt er ikke greit!
I går, mens jeg likevel måtte til Kristiansand, tok jeg en tur innom IKEA. Jeg hater IKEA, mer enn noe annet, men må man så må man. Jeg trengte en ny hylle inne i boden min, og da må jeg ha lik som jeg har fra før. Jeg finner de kun på IKEA, så da måtte jeg dit da. Jeg var smart å tok bilder i forkant.
Jeg fant alt jeg skulle ha på nettsiden, så tok jeg bilder av det slik at jeg visste hva jeg skulle se etter. Smart! I tillegg var jeg så heldig at jeg fikk god hjelp fra Loomis. Selv om vi ikke er sammen lenger prøver vi å ha en god tone. I går var formen ikke særlig god etter en lang dag på jobb og “utredning”.
Da var det veldig greit at han spurte om å få bli med. Han fikset alt mens jeg bare gikk rundt og klagde på hvor mye jeg hater IKEA. Typisk meg. Jeg fikk i alle fall alt jeg trengte. En slik kurvhylle til å ha inne i klesskap, som skulle til boden, hyllen til boden og nytt kjøkkenbord og stoler. Da må det ryddes da.
Jeg fant mye gøy mens jeg ryddet. Jeg greier ikke helt å huske hvem jeg fikk Snoopy-tegningen av. Øyet har jeg tegnet selv.
Jeg brukte nesten 4 timer bare på å montere hyllene til boden og rydde boden. Jeg har vært ganske stresset fordi boden begynte å bli så rotete og uoversiktlig. Boden er til vanlig det mest ryddige rommet i leiligheten, så da kan det jo tenkes hvor mye det stresset meg når rotet tok form.
Etter nesten 4 timer blei det heldigvis mye bedre, og jeg har litt mer plass å lagre ting. I tillegg fikk jeg kastet noe som føltes som 1000 tentamener og generelle prøver fra skoletiden som bare har fulgt med i flyttelassene gjennom tidene. Nå er alt kastet. Fant litt andre ting jeg måtte spare da.
Gamle tegninger og brev fra venner og familie og litt sånt. Herlighet jeg lo en del når jeg gikk igjennom alt dette. Jeg hadde glemt mye av det også. Jeg fant spesielt en sang jeg skrev, som ikke kan deles her, ut i fra ord ei venninne besteme skulle med. Joda. Det var både øl og hemoroider med i teksten.
Morsomme tegninger.
Jeg husker til dags dato hvor sykt jeg pugget dette treet til prøven. Seriøst, det var mye å huske på, men jeg greide det med glans, bare for å skryte litt!
Etter alle de timene i boden var jeg så svett og sliten at jeg mest hadde lyst til å dø på meg. Men, jeg hadde fremdeles et kjøkkenbord og stoler i stuen som måtte monteres på plass. Først måtte likevel det gamle bordet ut og det var nok den verste jobben av de alle. Seriøst, det veide minst et tonn!
Jeg greide til og med å miste det på beinet slik at jeg fikk både sår, blåmerke og et hovent bein. Typisk Elin å være klønete liksom. Jeg hadde sånn ca. null styrke og energi igjen, men jeg måtte bare bli ferdig. Jeg takler ikke når det er rot overalt. Noe det var etter jeg fikk rensket boden også.
Så da var det bare å få hevet ut det gamle kjøkkenbordet og montert det nye. Bordet i seg selv var greit å montere, stolene var et mareritt. Ikke at de var vanskelige, bare så sykt mye småplukk liksom. Men det blei bra da, når alt var på plass og gulvene var vasket og alt det der. Forandring fryder.
Mye mindre enn det forrige bordet, som var avlangt og rund i endene- stort med andre ord. Valgte svart denne gangen da leiligheten er hvit.
Jeg fikk også skiftet pledd på sofaen til katten. Da må det også bades! Nytter ikke med reine pledd når katten fortsatt er skitten. Nakenfisen skjønner at når jeg skiftet pledd så er det best å løpe. Han veit han da må bade og det er noe han ikke liker. Men er man skitten så er man og da må man bade!
Han nektet å komme inn igjen og jeg gadd ikke å jage han. Jeg tok heller en dusj selv og tenkte han kom inn da. Men neida, over to timer var han ute føre han turte å komme inn. Han veit fortsatt at han må bade så han har krøllet seg sammen oppe på Petter i håp om at jeg skal la han være i fred.
Jeg får litt dårlig samvittighet altså, men når han velger å ligge ute å rulle seg rundt i grusen og slikt så han blir helt svart, så må han bare. Jeg skal snike meg avgårde for å lukke vinduet føre jeg tapper et nytt bad til han. Da kan han i alle fall ikke stikke ut igjen føre jeg får badet han. Stakkars liten.
I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
Jeg er en veldig enkel person, så jeg blir glad for så veldig mye. Før var det helt klart når noen overrasket meg med en Red Bull, men siden jeg har sluttet har min største glede forsvunnet. Kremt. Jeg kunne sikkert ha ramser opp tusen ting som gjør meg glad, men jeg skal begrense meg litt.
Jeg blir glad når jeg ser årets første humle og sommerfugl. Jeg blir glad når høsten lager flotte farger. Jeg blir glad bare ved synet av hundene mine, og kattene, så klart. Jeg blir glad av humor, når folk tør å være seg selv og ler, gjerne høyt! Jeg blir glad når jeg ser alle tantebarna mine.
Jeg blir glad når jeg er på vei til jobb. Jeg blir glad bare av det faktum at jeg er så lett å glede. Det er en fin følelse. Jeg blir glad over en stjerneklar himmel seint på kvelden. Jeg blir glad når jeg ser en regnbue. Jeg blir glad når jeg ser igjen spesielle personer i drømmene mine. Jeg blir glad av Piggelin.
I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en alt for lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
Uten tvil Notting Hill! Det finnes ingen film jeg har sett like mye som Notting Hill. Jeg lyver ikke om jeg sier at jeg har sett den minst tusen ganger. Jeg kan se den om igjen og om igjen og om igjen flere dager på rad, noe jeg også har gjort, opp til flere ganger. Jeg bare elsker den filmen.
Jeg oppdaget plutselig, gjennom det lille jeg ser ut av vinduene her i fra, at det var et flott lys ute. Jeg så for meg en flott solnedgang og tok derfor med meg mobilen og hundene ut i gaten for å strekke litt på beina. Jeg tok med mobilen fordi jeg kun hadde planer om å ta et instagrambilde.
Jeg angret fort når det første som møtte meg på utsiden var en flott regnbue! Likevel orket jeg ikke å gå inn igjen for å klargjøre kameraet. Og hundene var tross alt med, i bånd, så da hadde det ikke blitt bra uansett. Vi gikk derfor rett ned i gaten for å se om solnedgangen var så fin som jeg trudde.
Den skuffet ikke, for å si det sånn. Jeg angret brått enda mer på at jeg ikke orket å hente kameraet. Men sånn er det. De ti minuttene det hadde tatt meg å gå tilbake, fikse kameraet og gå ned til vannet igjen, så hadde solnedgangen vært borte uansett. Det tar veldig kort tid for et fotomotiv å forsvinne.
Men jeg fikk i alle fall et flott solnedgangbilde til instagrammen min, Skalldyret, om ikke noe annet. Og det var i grunn kun derfor jeg gikk ut også. Satser på flere slike kvelder med kamera tilstede. Bildet er forøvrig uredigert. Det ser likevel bedre ut på instagram enn på dataskjermen. Flott likevel.
I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
Jeg har jo svært få bilder av meg selv i det hele tatt, så her blir det å lete litt i arkivet for å bruke et allerede brukt bilde. Sånn er det når man ikke direkte tilhører selfiegenerasjonen, eller i det hele tatt oppholder seg så mye foran kamera. Jeg liker meg best bak kameraet jeg.
I håp om å komme godt i gang med bloggingen igjen, etter en veldig lang og ufrivillig pause, hiver jeg meg på en challenge jeg fant hos Lithanna.blogg.no.
Denne er både lett og vanskelig. Jeg leser så mange fantastiske blogger at det vanskelige blir å ikke skulle glemme noen. Men jeg ramser de opp, med link til hver, slik at flere kan finne nye, gode blogger, og satser på at jeg får med alle- hvis ikke er det lov å skrike ut. Tilfeldig rekkefølge altså.
Mandag: Jeg fikk skrevet en liten oppdatering på de foregående ukene, i tillegg til at jeg har greid å komme til dag 11 på den 30 dager lange challengen.
Trykk på bildet for å komme til innlegget.
Tirsdag: Dag 12 av challengen. Ikke verst bare det. Trykk her for å komme til innlegget.
Onsdag: Og brått var jeg på dag 14. Jessda, jeg hoppet over dag 13, av en grunn. Hvis du vil lese om det kan du trykke her for å komme til innlegget.
Torsdag: Dag 15 av challengen. Halvveis faktisk. Det er ikke bare lett å vite hvor man er om fem år, men jeg har et par tanker rundt det likevel. Trykk her hvis du vil lese om det.
Fredag: Og så var det dag 16 av challengen. Tanker om utdanning. Det er ikke bare bare. Jeg kunne ha skrevet 100 sider om det, men fikk heldigvis kortet det ned ganske betraktelig. Hvis du vil lese om det kan du trykke her for å komme til innlegget.
Lørdag: Er i konfirmasjon. Null blogging.
Søndag: Sliten og på vei hjem. Tunge tider altså. Null blogging.
Det var min uke. Så langt i fra den mest spennende oppdateringen, men jeg lever i alle fall innimellom og det er jo bare greit. Nå tilbake til sofen i håp om å leve enda litt lenger. Hejdå.
