På lørdag fikk jeg en flis, på størrelse med en telefonstolpe, i hånden. Når jeg skulle dra den ut knakk den og delen som satt igjen satt så dypt at jeg ikke fikk den ut igjen. Sånn kan det gå liksom. Jeg tenkte vel som så at jeg skulle få den ut før, eller siden. Der tok jeg feil. Den forsvant bare lenger og lenger inn i hånden. Nå har den grodd seg fast under verk og det som er.
Det ser kanskje ikke så ille ut, men det er jævlig vondt!
Nå er det så “mye” verk at man ikke en gang kan se flisen gjennom huden. Jeg er så bleik, så man kan se ganske langt inn. Kremt. I går fikk jeg stukket hull på såret og fikk lettet bittelitt på trykket, men verket som sitter i såret er på en måte så hardt, eller stivt, at man ikke får klemt det ut. Da var jeg like langt da. Jeg får vel prøve trikset med grønnsåpe, så finner den vel veien ut!
Det er jo så vondt at jeg i begynnelsen sa jeg kom til å miste lillefingeren. Så gikk det noen dager og det blei verre og da gikk jeg over til at jeg kom til å miste hånden. Nå er det så ille at jeg sikkert må amputere hele armen! Jeg er god på overdrivelser, hvis noen lurte. Men det er vondt, og irriterende og plagsomt. Men men, jeg overlever, bare jeg får den ut snart. Nå er det straks taco!
I dag har Ellinor gitt blod. Hu har den sjeldne typen blod, som kan gies til alle, så det er jo ekstra bra. Hu er en smule groggy enda- ikke for det, hu sikler like mye til vanlig også – og greier ikke helt å få med seg beina når hu går. Litt komisk å se på når hu snubler i sine egne bein. Det går heldigvis snart over. Petter og jeg får gå tur uten henne i kveld. Det er vel verst for Ellinor.
Etter at vi hadde vært en tur på stranden var det bare til å komme seg opp til hytten for å fyre opp grillen ute. Vi var sultne og hadde lyst på biff og pølser, så da blei det det. Mens vi ventet på at grillen skulle bli varm nok drakk vi kakao og spiste ballerinakjeks. Det må man ha på tur. Været var på vår siden. Vi kunne til og med kjenne hvordan solen varmet oss på ryggen.
Kakao og ballerinakjeks.
Grillen er fyrt opp.
Vi har litt sol enda.
Vi har god sikt utover Smia fra hytten.
Jeg fikk et lite snev av fatigue etter den tunge turen opp fra stranden, så mens Kristoffer fortsatte å holde liv i grillen måtte jeg ta meg en liten time inne i hytten. Innehaver var så grei å holde Kristoffer med selskap mens jeg slappet litt av, så han slapp i all fall å være aleine. Seinere på kvelden tok vi turen ned i Smia igjen for å lage litt enkel middag og koste oss med elgpølse.
Koselig på utsiden av hytten.
Gårdshunden Harley. Vi koste og lekte masse med han.
Kylling og wok i dag også.
Innehaver kom med rådyrlår som vi fikk smake på.
Innehaver kom en tur på kvelden han også, og hadde med seg et tørket rådyr vi fikk smake på. Kjempegodt! Det blei mange koselige timer og tiden gikk så alt for fort. Siden vi skulle hjem dagen etter kunne vi liksom ikke ta helt av med å sitte oppe til nærmere morgen, selv om det var fristende. Det var varmt og godt i Smia. Faktisk var det nesten litt badstu der den kvelden.
Lørdag
Det var skikkelig kjipt å våkne og vite at man skulle hjem om få timer. Jeg kunne gjerne ha blitt der en uke til! Men vi våknet til nydelig himmel og fint vær, så vi fikk bare nyte den siste tiden vi var der med å spise en god omelett til frokost og begynne pakkingen sånn etter hvert. Vi hadde heldigvis ikke rotet så mye, så det gikk greit å pakke. Vi klargjorde også litt til neste mann.
Nydelig himmel på morgenen.
Hytta er altså så stilig!
Man nå nyte synet mens man kan, for det går fort over.
Det ser nesten ut som at himmelen brenner.
Hyttene hadde ikke innlagt vann, så vi hentet vann på kanner, både til Dristig og Smia. Vi, eller rettere sagt Kristoffer, kløyvde også opp litt ved nede i Smia til de neste som kom. Ekorn og fuglene hadde nok mat de også. Når alt var pakket og klart i bilen og den sto til tining fikk vi kaste litt frisbee med Harley. Det er gøy å se en Border collie i full fres. Det er noe annet enn mine.
Kaldt, men fint.
Man blir aldri lei en så fin utsikt.
Tenk å bo slik hele tiden!
Fine himmelen.
Etter å ha lekt litt med Harley blei vi også invitert inn på en kaffe. Det var hyggelig. Jeg liker ikke kaffe, men han hadde veldig godt vann i springen. Vi fikk en omvisning av huset, som han har bygget selv, og fikk høre litt om flere planer for plassen. I tillegg fikk vi enda mer humor. Han er jo helt rå han der. Det hang f.eks et genialt skilt på Smia som i alle fall fikk meg til å le, mye.
Omelett til frokost.
Små bålpanner til telys.
Fyrstikker har sin sjarm altså.
Jeg lo høyt av denne altså. Heldigvis hadde jeg ingen grunn til å trykke på den.
For å oppsummere kan man vel si at det ikke er noen tvil om at vi koste oss maks disse dagene og at vi garantert, uten noen tvil i det hele tatt kommer til å reise tilbake. Vi har faktisk allerede begynt å planlegge en ny tur og greier nesten ikke å vente. Det her er jo midt i blinken for meg, jeg som ikke liker å reise til syden for å ligge på en strand i ei uke. Hurra for Mikrohyttene!
