Oslotur – #2. 

Del #1 – HER

Vi har altså funnet veien inn i et megatrangt parkeringshus. Jeg blei bare litt forbannet når Magnus satt i baksetet og lagde skrapelyder etter at jeg sa at jeg ikke så en dritt av hvor alle kanter, stolper og vegger var. Ok, jeg så veggene, men det var ikke bare lett å beregne avstand. Jeg var altså sjåfør og vi kjørte Kristoffer sin bil. Han er litt i overkant redd for riper på bilen sin. 

Når vi endelig hadde fått parkert hadde vi i grunn bittelitt dårlig tid. Vi hadde parkert slik at vi kom ut i den gaten vi skulle, men vi kom ut på nr. 7 og vi skulle til nr. 75. Det høres ikke så langt ut, men det er det. Vi gikk så fort beina våre orket og kom frem et minutt før vi hadde oppmøtetid. Jeg var dritsliten og helt sykt tørst når vi kom frem. Det blei drikke- og tissepause før vi kunne begynne. 

Vi fikk en gjennomgang av regler og allerede der dukket det opp nye spørsmål. Jeg gledet meg mest, noe jeg hadde gjort i mange uker allerede. Mona og Magnus gruet seg bittelitt. De var vel mest nervøse for at de skulle få helt hjerneteppe vel, noe vi i grunn alle lo litt av i forkant. Jokkmokk var den eneste av oss fem som hadde prøvd dette før, så han var litt mer forberedt enn oss. 

Fornøyde med å ha gjennomført Escape room. 

Vi var passe forvirret når spillet først begynte. Vi trudde ikke at spillet hadde begynt. Vi blei plassert i en liten gang, med to låste dører, to låste postkasser og med en boks på veggen. Alle, bortsett fra Jokkmokk, trudde vi skulle bil sluppet inn i et av rommene før spillet begynte, så vi sto bare å så dumme ut før Jokkmokk utbrøt at vi i det minste kunne se etter en nøkkel under dørmattene. 

Da fikk vi fart på oss, skal jeg si deg. Herlighet, hodet gikk på høygir i nesten en hel time fra det. Vi fant en nøkkel som passet til den ene postkassen. Hva annet vi fant i postkassen kan jeg ikke huske, da det lå ting overalt og vi løp rundt som hodeløse kyllinger hele gjengen og dermed ikke hadde helt kontroll på hva alle fant hvor og hva og når. Men vi kom oss inn i “leiligheten”.

Det var et rom med en sofa, et bord, en kommode, et databort, et databord til, en låst dør, en kasse med hull på toppen, en koffert på gulvet og en håndkoffert på et bord. Alle hadde kodelåser og ting og tang på seg. Jeg greier ikke å huske nøyaktig rekkefølge på ting, men jeg husker vi fant en nøkkel som satt fast på kofferten på gulvet slik at vi kunne låse den opp. 

Inne i kofferten lå det blant annet en stokk. En slik stokk gamle folk bruker. Magnus var helt overbevist om at den stokken skulle stikkes ned i hullet i den kassen på gulvet. Det lå nemlig en slags ball nede i der. Han styrte så sinnssykt på med den stokken nede i det hullet at jeg faktisk holdt på å bli gal på han! Det var jo ikke snakk om å få opp ballen med den stokken! 

Illustrasjonsbilde. 

Han gav seg ikke og sto sikkert i fem minutter å trykket den stokken ned i hullet, snurret den rundt nede i hullet og tok i grunn helt av. Underveis hadde vi funnet noen kodebrikker og jeg veit ikke alt, som vi ikke visste hvor skulle brukes. Det var jo koder og låser overalt. Vi fikk opp en lås og inne i det fant vi en “hjernetrimleke” og en vannflakse. Vi så bare ut som spørsmålstegn. 

Vi løp rundt og gapet og skrek om hverandre. Bare en smule engasjert hele gjengen liksom. Jeg var nok likevel den som skreik mest, spesielt på at Magnus måtte roe seg fem hakk med den stokken! Seriøst, han tok helt av. Jeg demonterte den hjernetrimleken i fra hverandre, men skjønte ikke hva den var til. Jeg trudde først jeg hadde “ødelagt” noe med å demontere den. 

Jeg greide ikke å sette den riktig på plass igjen så jeg bare heiv den i fra meg på bordet og latet som ingenting. Kremt. Vi løp rundt som noen gale enda litt lenger og følte i grunn ikke vi kom så mye lenger der. Kristoffer og Jokkmokk hadde funnet et hint med å se under den låste døren. Det var ikke så lett uten lys. På en eller annen plass hadde vi funnet en lommelykt, men uten batterier. 

Magnus sto fremdeles med den stokken i det hullet i kassen med en ball i seg! De følger med på oss gjennom kameraer og så vel at vi var rimelig lost på å komme oss videre, så de valgte å gi oss et hint på skjermen. Hintet var den hjernetrimleken og en kodetavle som lå på bordet ved siden av håndkofferten. Vi greide plutselig å knekke koden på kofferten og kom et skritt videre. 

Illustrasjonsbilde. 

Vi fant blant annet batterier til lommelykten, og vi fant en lysbryter. Det blei lyst bak sofaen og der fant Jokkmokk en nøkkel lengst inn. Han går bort til Magnus, som fremdeles står å trykker stokken ned i kassen, for å få stokken slik at han kunne fiske frem nøkkelen. Nøkkelen passet til den andre døren ute i gangen. En alarm gikk av i det den blei åpnet så Jokkmokk bare smalt den igjen igjen.

Jeg skriker at vi må finne en kode til å skru av alarmen, men ingen fant et sted å trykke inn en kode til alarmen, så det funket dårlig. Kristoffer fikk lyst under døren nå når vi endelig hadde lys i lommelykten og kunne se enda en vannflakse bak døren. Han tok en nærmere titt på kassen Magnus hadde gått amokk på med stokken, og fant ut at vi måtte helle vann i den. 

Jeg var redd det var feil, så jeg bare gav vannflasken videre til Magnus, tilfelle noe gikk i stykker. Snakk om å ikke ville bli avslørt gjennom kameraet de ser på oss med. Det var ikke nok vann i den til at ballen fløt helt opp. Alle, bortsett fra meg, bestemte seg for å gå inn i det andre rommet med alarmen for å prøve å finne noe mer der. Det var ikke lys der inne, så vi måtte bruke lommelykten. 

Det var ikke bare lett å være 5 personer som løp rundt som hodeløse kyllinger med kun 1 lommelykt. Alle ville være best og smartest og løse mest mulig selv, så vi blei litt ego på det vi kunne være ego på. Magnus holdt hardt i den lommelykten. Kremt. Jeg holdt mest på å bli gal av den alarmen som gikk i et, så jeg løp inn på rommet og skreik at noen må få av den alarmen, nå!

Illustrasjonsbilde.

Jeg blir så stresset av slikt bråk, noe som selvsagt også var hovedmålet med den alarmen. Jeg rakk ikke mer enn å gape i fra meg før jeg kunne lese på dataskjermen; “Hvis dere ikke orker å høre på alarmen, lukk døren”. Bahh, det var jo så opplagt siden alarmen ikke begynte før døren var åpen. Man får jo hjerneteppe underveis på slike ting. 

Inne i det rommet fant vi enda flere kodebrikker, dørhåndtak, kjøleskap, blanke pappirfly, enda en vannflaske, og enda litt mer greier. Vi hadde ikke så god kontroll alltid og visste absolutt ikke hvilke koder vi skulle bruke hvor. Hvordan vi i det hele tatt fant riktige koder til riktige ting veit jeg ikke, men vi fikk det til på et vis, av å løpe rundt som hodeløse kyllinger og skrike som noen gale. 

På et tidspunkt måtte vi bare roe oss ned og snakke litt sammen om hva vi hadde funnet som vi enda ikke hadde brukt, og hvor i alle dager tingene hadde blitt av. Vi manglet plutselig noen kodebrikker, blant annet. Jeg blei rimelig irritert når Magnus plukker opp den ene tingen etter den andre fra lommene sine! Hallo liksom, vi kan jo ikke se hva som ligger i lommene til folk!

Han var likevel litt unnskyld da, for under gjennomgangen av reglene hadde vi fått beskjed om at hvis vi fant noe var det lurt å ta det med. Magnus hadde derfor puttet mye av det han kom over i lommene, slik som kodebrikker, sokker, votter og jeg veit ikke hva. Han hadde tømt lommene underveis også, så. Men med en timeklokke som tikker nedover i alle rom blir man fort litt irritert. 

Illustrasjonsbilde. 

Det var ikke snakk om at jeg ikke skulle greie å løse alle oppgaver før tiden var ute, nemlig. Og så engasjert som jeg blir må man bli litt hissig da. Seriøst, vi var ikke tamme noen av oss og så fort vi kunne skylde på noen gjorde vi det. Enda godt vi er så gode venner i fra før. Jeg husker som sagt ikke alt i rekkefølge og jeg husker sikkert ikke alt en gang, men det gikk varmt for seg i hodet. 

En av de siste oppgavene var å løse en slik morse-kode, noe jeg absolutt ikke kan. Vi brukte litt tid på den, for å si det sånn. Jeg skulle til slutt bare skrive opp kodene slik de sa de, men jeg greide å gjøre feil der også. Er det mulig?! Vi surret litt alle mann, men vi greide til slutt å knekke koden. Etter mye frem og tilbake og mye skriking så kom vi oss ut med 5 minutter igjen på klokken. 

Vi var rimelig stolte av oss selv altså, og måtte så klart skryte av oss selv også, samtidig som vi måtte poengtere alle feil alle andre hadde gjort. For en gjeng vi er altså. Alle ville som nevnt tidligere være best i alt, så litt må man jo hakke på hverandre bare for å poengtere litt. Det var bare gøy og ingen tok seg nær av ting vi sa, eller gjorde, heldigvis. Uansett- vi kom oss ut før tiden! 

Trudde du at vi kom til å rekke det før tiden? 

______________________________________

#hverdag #oslo #escaperoom #engasjert #moro

______________________________________