Begravelser er fint og trist på samme gang.
Jeg sto opp kl. 7 i dag morges for å gå tur med Petter. Det har regnet mye i natt, men det var opphold når vi skulle gå, heldigvis. Vi tok en tur til Festningen. Det eneste jeg i grunn liker med Halden. Helt ærlig syns jeg Halden er trist og mindre fin by, men Festningen veier opp mye der altså. Den er så utrolig fin!
Vi tok turen opp til Klokketårnet. Det er nok så bratt dit for min del, så jeg satt seriøst på benken der opp og prøvde å få igjen pusten. Petter var rimelig sliten han også. Vi brukte nesten 1 time og 10 minutter på turen. En deilig tur, selv om den er litt tung, på nesten 4.9 km. Petter sovnet fort når vi kom tilbake.
Etter det var det å hive i seg alt med diett og gjøre seg i stand til begravelse. Jeg dro opp litt tidligere for å legge blomster hos Tantetrollet mitt også. Det er dessverre ikke så ofte jeg får vært på graven hans, så jeg liker å passe på mens jeg kan. Neste gang jeg er i Halden må jeg opp å plante hos han.
Jeg har ikke kjempegod kontakt med den delen av familien som hadde begravelse i dag, men familie er familie, så jeg syns det er viktig å stille opp. Jeg var ikke forberedt på hvor trist og fint det kom til å bli. Siden jeg ikke har hatt særlig kontakt med avdøde trudde jeg det skulle bli en tårefri begravelse.
Oppe ved Klokketårnet på Fredriksten festning.
Så feil kan man ta. En av brødrene, som jeg heller ikke har kjennskap til, holdt en tale, og når han knakk sammen på slutten gjorde jeg det også. Jeg følte så med han. Det gjorde resten av den fullsatte kirken også, for det var ikke mange tørre øyne igjen etter det. Det var en veldig fin begravelse med mye følelser.
Etter kirken dro jeg ned til byen for å plukke opp ei tante, på den andre siden av familien min, og så tok vi turen opp på gravplassen til farfaren min, ei tante og en onkel. Både tanten og onkelen min mistet livet i hver sin tragiske ulykke. Tanten min på tidlig 70-tallet og onkelen min på slutten av 90-tallet.
Jeg fikk liksom tatt en runde i dag med å besøke de gravene jeg kunne. Oldeforeldrene mine ligger ved siden av Tantetrollet mitt, og han som blei begravd i dag ligger nå bak Tantetrollet mitt. Det er mange samlet på et sted. Familien på faren min sin side ligger altså på en helt annen gravplass, så klart.
Nå blir det bare til å slappe av resten av kvelden. Jeg har i alle fall ingen planer som jeg veit om. Man blir ganske sliten av å være i begravelse, selv om man ikke gjør så mye ut av seg. Og jeg har jo fartet rundt ganske lenge etter det også. Men alt i alt har det likevel vært en fin dag. Trist, men samtidig fin.
Har du vært i mange begravelser?
_________________________________________________________________
#hverdag #begravelse #gravplass #fint #rørende #medlidenhet #familie #hvilifred
_________________________________________________________________
Det har blitt en del begravelser etterhvert, ikke maaaange, men en del. Jeg gråter jo aldri ellers i livet, så i begravelsene ser det ut til at jeg tar ut ALT som jeg ikke gråter ut ellers.. Man blir veeeldig sliten faktisk..
Det er en trist og fin ting, begravelse <3
Jeg takler de svært dårlig. Husker ikke så mye da min farfar døde, for jeg var 6 år da. Men når min mammas onkel døde, som vi hadde så mye med å gjøre. Da jeg kom inn i kirka og den blomsterlukta slo mot meg kom tårene som en foss. Det blir så intenst en lukt av en eller annen grunn.
Men det er en fin ting å kunne samles for å hedre den døde <3 Hedre det livet han har levd <3
Ja det er klart man blir sliten av å være i begravelse….for det er så mye tanker og følelser…ish..ikke noe hyggelig dag…Jeg gråter alltid jeg også…føler sånn med de som sitter igjen…Du må ha en god helg uten mer gravplass besøk..
Som det store følelsesmenneske jeg er, klarer jeg ikke å holde tårene tilbake under begravelser. Spiller ingen rolle om det er noen jeg kjenner godt eller bare et flyktig bekjentskap. En begravelse kan være fin, selv om den er trist.
Etter at man har levd noen år, som jeg har, så blir det dessverre flere begravelser enn bryllup og barnedåper osv.
<3
Begravelser er så triste :( jeg har bare vært i to stk i voksen alder. Ble ikke tatt med når jeg var barn. Så jeg har vært i mormor og farmor sin. Gikk glipp av min fetter sin, pga jeg var gravid og syk når han døde og ble begravet for 3 år siden :'( .
Jeg har ikke vært i så veldig mange, men noen! Mamman min sin var seff den aller verst tenkelige……. jeg tar uansett lett til tårene i begravelser – det er så alvorlig og endelig! Klem <3
frodith: Det er rart det der. Jeg gråter sjeldent, men når jeg er veldig sliten så gråter jeg for absolutt alt :O
Søtmonsen ): Ja, begravelser er vakre på sitt vis <3 Trist, men fint på samme gang og mye følelser, både sorg og glede når man forteller om minner av den avdøde <3
dvergpinschere i mitt hjerte: Det er ganske utmattende, på en vis. Men samtidig er det jo veldig fint <3
Vera Lynn: Som regel greier jeg meg ganske greit <3 Men noen ganger bare strømmer tårene på, men det er helt greit det også <3
Mimastjerne: Jeg husker godt når fetteren din døde (motorsykkelulykke, sant?), og kan huske fra face at det var veldig tungt for deg <3
Margrethe: Det trur jeg nok er den vanskeligste for de aller fleste, å miste foreldrene sine <3 Eller foreldre som mister barn, så klart- det er liksom ikke det som er meningen <3