Jeg er den første til å innrømme at jeg er språkskadet, men man kommer sjeldent langt med å diskutere grammatikk med meg. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg er født i Rakkestad, av to foreldre hvor familien opprinnelig kommer fra Halden og Kornsjø, trur jeg, og hvor det er svensker på begge sier av familien. Jeg flyttet til Sverige første gang da jeg var 2 år gammel. Vi flyttet litt frem og tilbake, men jeg har lagt bak meg 10 år i Sverige i løpet av en del år.

Førskolen, mye av barneskolen og en del på ungdomskolen blei tilbrakt i Sverige. Jeg lærte å lese og skrive når jeg bodde i Sverige. Både på norsk og svensk. Det er ikke rart jeg er språkskadet, med andre ord. Vi flyttet veldig mye når jeg var mindre. Jeg har gått på tilsammen 9 skoler i Norge og Sverige. 

Jeg har altså bodd i Sverige, Østfold og Vestfold. Nå bor jeg på Sørlandet, noe jeg har gjort de siste 7 årene. Når vi flyttet til Vestfold, noe jeg ikke syns noe om, demonstrerte jeg med å ikke legge om til norsk. Jeg skreiv norsk på skolen, men jeg snakket svensk både på skolen og hjemme.

8 år og kan verken skrive, eller stave ordentlig. Kremt. 

Læreren trudde typ jeg var supersmart, som snakket flytende svensk, men skreiv flytende norsk, selvsagt med stavefeilene som hører til alderen. Når vi flyttet tilbake til Halden, og jeg for siste gang skulle legge av meg svensken var jeg veldig bevisst på å ikke legge til meg den typiske Halden-dialekten.

Den er nemlig nok så lik den svenske. Bilær og båtær og alt det der. Jeg kunne ikke snakke slik når jeg skulle legge svensk på hyllen. Likevel er jeg litt brei når jeg snakker, slik de er i Halden. Samtidig har jeg beholdt noen Vestfoldske ord, slik som hu, smeike og sleike. Jeg er liksom språkskadet.

Og selv om jeg sjeldent snakker svensk leger, selv om jeg fremdeles har noen ord, slik som typ, så hører folk lett på tonefallet mitt at jeg er svensk. Jeg har derfor vært veldig nøye med å ikke legge til meg noen Sørlandske ord og uttrykk, noe jeg ikke har greid fult ut. Det er ikke bare lett heller liksom.

Noen av de Sørlandske ordene og uttrykkene er det samme som i Sverige, og det er mest de jeg har tatt til meg. Ikke helt bevisst, men hjernen min er mer svensk enn norsk, så det går i grunn automatisk. Jeg kjeftet høylydt på meg selv når jeg tok meg selv i å si “kage” for et par år siden. Det heter “kake!”.

Noen sier til og med at jeg ser svensk ut. Jessda.

Jeg er den første til å innrømme at jeg er språkskadet, men man kommer sjeldent langt med å diskutere grammatikk med meg. Jeg veit hva det heter, selv om jeg noen ganger snakker feil, og har et skriftspråk som ikke alltid henger på greip. Jeg syns i grunn det blir litt tørt når all grammatikk er korrekt. 

Familie og venner sier jeg er så fin i språket, mer som i Oslo, enn typisk Østfoldsk. Kollegene mine hører godt at jeg er i fra Østfold, selv om de kan være enige i at tonefallet er svensk. Selv liker jeg å tru at jeg snakker mest bokmål, med noe innslag av alt jeg har lært. Jeg er språkskadet, det er det jeg er. 

Jeg kan som sagt grammatikken, men det hender jeg svikter. Er jeg for mye sammen med svensker blir jeg fort påvirket av det. Plutselig blander jeg om det skal stå i, eller på, om, på eller at og jeg veit ikke alt. Så hvis du lurer på hvorfor jeg noen ganger skriver som ei kråke, så er det fordi jeg er språkskadet.

Hvilken dialekt snakker du? 

______________________________________________________

#hverdag #språk #språkskadet #norsk #svensk #bokmål #dialekt

______________________________________________________