Når tiden man aldri vil skal komme, kom for lenge siden. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som dyreeier er det vårt ansvar å sørge for at dyrene har det bra. Det er vårt ansvar å ta de riktige avgjørelsene når dyrene ikke har det bra. Uansett hvor mange ganger man må ta en trist avgjørelse er det like vondt hver eneste gang. Og ikke minst vanskelig. Man vil ikke innse at tiden er inne. 

Allerede få dager etter at Iimo kom til oss viste hu tegn på at alt ikke virket som det skulle. Etter en tur i skogen begynte hu ofte å hoppe rundt på tre bein. I begynnelsen skjedde det kun hvis vi var på langtur i skogen. Aldri ellers. Veterinæren kunne bekrefte det jeg var redd for; hofteproblemer. 

1. Fra første turen i sitt nye hjem.

Med tanke på at Iimo er ei lita frøken på 4 kilo tok jeg det likevel ikke så tungt. At hu avlastet beinet litt innimellom var liksom ikke verdens undergang. Hu er lita og har med det ingen problemer med å hoppe rundt på tre bein innimellom. Det var snakk om en sjeldent gang i få minutter om gangen. 

Ikke har hu vist tegn til å ha direkte vondt heller. Med tiden har dette bare blitt verre. Så ille at jeg nå har måtte ta den forferdelige triste avgjørelsen om å la henne slippe. Det har gått alt for fort nedover. Vi har kun hatt glede av henne snart tre år. Tre år er ingenting! Hu begynner selv å gi tegn på at det er nok. 

2. Trier, Lillemor og Iimo. Fineste flokken!

Som mange allerede veit er Iimo ei Spaniatøs. Hu er lovlig importert til Norge og fulgt opp med alle vaksiner og helsesjekker. Jeg adopterte henne for snart tre år siden etter at hennes opprinnelige eier blei syk og ikke kunne ta vare på henne lenger. Det var umulig å si nei til det lille fjeset når jeg blei spurt. 

Vi hadde et hardt første halvår, hvor hu var så redd og usikker at hu bodde mer under sofaen enn vi i det hele tatt så henne. Hu tisset inne til alle døgnets tider og var livredd for alt og alle. I løpet av det første halve året tenkte jeg mange ganger på om ikke det var best for henne å la henne slippe. 

3. Så trøtt. Blir godt passet på av Trier.

Å være så redd at man heller vil ligge på gulvet under sofaen, enn å være sammen med resten av flokken var liksom ikke et hundeliv. Den første eieren hadde lagt mye jobb i henne og de hadde stor fremgang. Det var nok derfor jeg heller aldri ville gi opp med Iimo. Jeg visste at jeg kunne få henne trygg.

Det skjedde over natten. Til dags dato er jeg like forbauset over at hu fra den ene dagen lå livredd under sofaen, som hu hadde gjort i seks måneder, til å ville sitte på fanget og kose og heller valgte å sove sammen med de andre hundene og kattene. Lillemor sørget alltid for at hu skulle ha det bra. 

4. Lille lykketrollet mitt. Kanskje mest et bustetroll.

Litt etter litt løsnet alle problemene hennes. Hu gikk fra å være livredd for mennesker, spesielt barn, til å frivillig hoppe opp i fanget på dem for å få kos. Etter så mye tid og jobb jeg hadde lagt i henne var det en fantastisk følelse å se hvor bra hu plutselig hadde det. Likevel var hoftene fortsatt et problem. 

Hu har ofte hatt tilbakefall med å være redd og usikker. En liten bevegelse i gardinen fra trekket i vinduet var nok til at hu kunne bo under sofaen, eller hundesengen i flere dager, i perioder også uker. Det er vondt å se på, men jeg visste alltid at vi skulle kommer oss over det, som vi hadde gjort tidligere. 

5. De beste sussene kommer i fra Ulvehundneser.

Iimo har liksom blitt mitt lille lykketroll. Når Iimo er på sitt beste er hu helt perfekt. Hu er en sånn fantastisk hund at jeg nesten ikke har ord for det. Derfor gjør det også ekstra vondt at jeg nå må ta farvel med henne. Til tross for hoftene trudde jeg det skulle gå mange år til føre hu skulle få plager. 

Det siste halve året har hu gått i fra å hoppe på tre bein kun etter langtur i skogen, til å hoppe rundt på tre bein etter hver eneste tur. Selv på de korte turene, eller når vi bare skal rett ut for å tisse og inn igjen. Jeg har prøvd å ikke overbelaste henne med å heller la henne være hjemme på noen turer. 

6. Gladeste fjeset.

Jeg har latt henne være med i skogen, og heller latt henne være hjemme på de fleste turer hvor vi bare går for å gå. Jeg sitter igjen med like dårlig samvittighet hver gang jeg lar henne være hjemme. Jeg sitter igjen med dårlig samvittighet etter en tur i skogen og hu hopper bortover på tre bein. 

Uansett hva jeg gjør så er hoftene hennes et problem. De siste ukene har hu begynt å hoppe på tre bein inne. Det gjør meg så vondt. Hu har begynt å trekke seg unna, både meg, Petter og kattene. Ligger Petter i hundesengen ligger Iimo enten under hundesengen, eller aleine inne på hunderommet. 

7. Lille frøkna.

Hu vil sjeldent være der andre er. Hu har begynt å kaste opp magesyre opp til flere ganger om dagen, i flere dager i perioder. Alt går liksom bare nedover. Jeg veit ikke om alt dette andre er pga et tilbakefall av å være gatehund, eller om det er fordi hu begynner å føle smerter pga hoftene. Det gjør meg vondt. 

Når hoftene er et problem er det liksom ingenting å gjøre. Alternativene går kun på å utsette ting, ikke å redde henne. Jeg har hele tiden vært redd for at smertestillende vil gjøre at hu ikke kjenner begrensningene og dermed vil bruke beinet som normalt og at det da skal gå alt for langt, alt for fort. 

8. Verdens søteste.

Tiden har tatt oss igjen. Det har gått for langt, for fort. Jeg kan ikke utsette det veldig mye lenger. Alt tyder på at hu ikke har det bra og da er det min oppgave å ta den riktige avgjørelsen for henne. Det er vanskelig og tungt! Jeg har snakket med mange venner i håp om at jeg bare overreagerer.

At ting ikke er så ille som jeg ser det. Alle som kjenner Iimo ser at ting ikke er bra nå. Det er ikke greit å skulle hoppe på tre bein fordi man har for vondt til å bruke alle fire. Det er ikke normalt at en hund tisser inne på denne måten og det er ikke normalt at de plutselig kaster opp flere ganger om dagen.

9. Rareste flokken.

Tingene kommer nok som en reaksjon på å ikke ha det bra. Uansett hvor vanskelig og tungt det er må jeg bare innse at tiden har tatt oss igjen. Iimo er nå der hvor jeg faktisk syns det har gått forlangt i forhold til at de faktisk skal ha et verdi liv. Jeg må bare innse at jeg må ta farvel med lykketrollet mitt.

Jeg må bare stålsette meg for en telefon til veterinæren til uken. Jeg kan ikke la henne plages mer. Det gjør vondt å se henne slik. I mellomtiden får vi bare nyte de få dagene vi har igjen og håper på at de siste dagene i alle fall er gode dager. Iimo er siste brikken i min opprinnelige flokk. Det er vondt!

Må du ofte ta vanskelige avgjørelser?

__________________________________________

#hundogkatt #hund #vondt #trist #avgjørelse #riktig

__________________________________________