Med hund på tur kan alt skje. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med solen fremdeles høyt på himmelen var det veldig fristende med en tur i skogen. Jeg er avhengig av å holde meg i litt bevegelse, så mens man faktisk er på beina må man bare løpe ut med hundene. Jeg er maks støl i armer og bein etter montering av IKEA-møbler i går, men det får nå bare være.

Vi tok en tur opp på myra, bare at vi valgte å gå litt lenger inn i skogen denne gangen, for å komme oss dit vi var sist. Flott skog med mye spennende å se på. Likevel er det ikke så mye av det som gjør seg bra på bilder, merkelig nok. Det er på en måte vanskelig å fange stemningen slik man ser og føler den.

Iimo forsvant med en gang jeg tok av henne båndet. Petter holder seg alltid rundt meg, men i dag stresset han en del over at Iimo ikke var å se. Jeg ropte på henne hele veien, slik at hu skulle høre hvor vi var, men jeg så aldri noe til henne. Desto lenger inn i skogen vi kom desto mer stresset Petter.

Han begynte å oppføre seg veldig rart. Det kunne se ut som at han haltet litt på det venstre bakbeinet, men vi sto på ei myr så det var ikke så lett å se på det myke underlaget. Han la seg plutselig bare ned og begynte å hyle. Merkelig oppførsel. Han kommer plutselig bort til meg og legger seg ned.

1. En liten Kjøttmeis. 

2. Rare greier.

3. Litt høst.
 

Jeg finner ingenting rart på han. Men så var han også full av gjørme, etter et gjørmebad i bekken, så det var ikke så lett å se noe i det hele tatt. Jeg tok ingen sjanser så jeg valgte å gå hjem igjen. Vi hadde kun vært i skogen i 15 minutter og på tur til sammen 35 minutter. Jeg tar ingen sjanser. 

Jeg har null sjanse å bære 70 kg hund, så jeg går heller hjem mens hunden fremdeles er på beina, enn å risikere at de skal bli liggende i skogen uten å kunne gå. Vi fant Iimo i grøften ved veien hvor vi går inn til skogen. Hu er grei sånn sett, for hvis hu mister oss av syne bare blir hu der hu er. 

Når vi kom oss ut på veien kunne jeg tydelig se at han ikke gikk helt som hans skulle på det venstre bakbeinet. Jeg kunne fortsatt ikke finne noe sår eller noe, så  jeg utelukket i grunn hoggorm ganske fort. Det er ikke lenger siden enn i oktober i fjor at Wolfgang blei bitt av hoggorm i den samme skogen. 

Det hadde jo vært typisk min flaks mener jeg, når alt av veterinæren er stengt og man må reise over en time for å komme seg til noen som tar inn akutte tilfeller. Han gikk greit hele turen hjem, og sluttet å stresse med en gang Iimo kom når vi kom oss ut av skogen. Han virker stiv på en måte. 

4. Når lyset gir et naturlig slør. 

5. Litt høst her også.

6. UFO-krasj ganger tre.
 

Jeg har vasket han og sjekket han fra topp til tå. Jeg finner kun et lite rift bak på hasen. Det ser ikke akkurat nytt ut i dag, men vanskelig å si med tanke på all gjørmen. Han har i alle fall ikke hovnet opp noen plass, så da er hoggormbitt utelukket. Satser på han bare fikk et strekk i beinet, eller noe. 

Jeg skal sjekke han litt grundigere når han har tørket litt mer og han våkner. Nå ligger han som et slakt i sengen sin, med begge bakbeina opp etter veggen og tungen hengende ut av gapet. Standard sovestilling her i huset. Jeg trur ikke det er noe farlig, men jeg liker å være på den sikte siden uansett. 

Er han fortsatt halt i morgen tar jeg en telefon til veterinæren. Noen ganger kan de trenge litt smertestillende hvis de har strekt seg skikkelig. Utenom det stresser jeg ikke mer over det nå. Jeg tviler på han blir verre liksom. Med hund på tur kan alt skje. Brått blir turene mye kortere enn planlagt.

Jeg døde ikke akkurat av å avbryte turen så tidlig heller. Jeg har dårlig kondis til vanlig, men det er jo enda verre nå når jeg nesten ikke har vært i bevegelse de siste to månedene. Jeg burde kanskje begynne litt rolig, men skogen er det eneste stedet hundene kan løpe fritt, så da må jeg gå litt langt da.

Har du vært i skogen i dag?

_________________________

#foto #hund #skog #tur #høst

_________________________